Regnskap er også kommunikasjon
Tonny Stenheim er professor i bedriftsøkonomisk analyse ved USN Handelshøyskolen, Universitet i Sørøst-Norge, der han er faglig ansvarlig for master i økonomi og ledelse. Han har master i regnskap og revisjon, er cand.merc. med hovedfag i bedriftsøkonomisk analyse og har en doktorgrad i regnskapsteori. Han var sekretær for regnskapslovutvalget som ble nedsatt av Regjeringen i 2014, og har vært involvert i det etterfølgende departementale arbeidet med endringer av regnskapsloven. Stenheim er medlem av Regnskapsstandardstyret i Norsk Regnskapsstiftelse og fagredaktør for dette nummeret av Magma.
Kjell Magne Baksaas er statsautorisert revisor og er ansatt som dosent ved USN Handelshøyskolen ved Universitetet i Sørøst-Norge, der han er faglig ansvarlig for næringsmaster i regnskap og revisjon. Fagområdet hans er finansregnskap og regnskapsteori. Han har mye FoU-aktivitet knyttet til digitalisering, regnskapsregulering og regnskap som juridisk fagområde. Han har vært medlem av regnskapsstandardstyret ved Norsk Regnskapsstiftelse (NRS) og Finanstilsynets regnskapsfaglige ekspertutvalg. Han deltar i pedagogisk utviklingsarbeid, blant annet som leder av nasjonalt fagorgan i regnskaps- og revisjonsfag ved Universitets- og høgskolerådet (UHR). Baksaas er fagredaktør for dette nummeret av Magma. E-post: kmb@usn.no
Regnskapsrapportering har til hensikt å oppfylle regnskapsbrukernes, interessentenes, behov for beslutningsnyttig informasjon. I fagdelen av dette nummeret har vi artikler som omhandler ulike sider ved interessentenes bruk av finansiell og ikke-finansiell informasjon[1] utarbeidet som del av regnskapsrapporteringen.
Årsregnskap er finansiell rapportering som er ment for eksterne interessenter. Selv om IFRS prioriterer behovene til kapitaltilbydere, det vil si nåværende og potensielle investorer og kreditorer, skal rapporteringen være nyttig for flere interessentgrupper. I regnskapsloven og forarbeidene til denne er ingen av interessentene trukket frem som prioriterte brukere av regnskapsinformasjon. Felles for dem alle er at de relasjonene de har til foretaket, er etablert gjennom formelle eller uformelle kontrakter hvor det er behov for informasjon ved etablering av kontraktene og ved oppfølging av disse over tid.
Av klassisk regnskapsteori følger det at de fleste interessentenes informasjonsbehov kan knyttes til to formål. Det første formålet kan omtales som et ressursallokeringsformål, hvor informasjon om foretaket er nødvendig for å sikre best mulig allokering av de ressursene som interessentene har å tilby, der det mest åpenbare er allokering av kapital. Tilsvarende er det også for andre interessenter. Det andre formålet kan omtales som et kontrollformål, hvor informasjon om foretaket er nødvendig for å følge opp den ressursallokeringen som er foretatt, det vil si kontrollere hvordan ledelsen i foretakene forvalter de ressursene de har til rådighet. Med større oppmerksomhet om foretakenes samfunnsansvar er det interessant at de samme formålene er aktuelle også ved allokering og forvaltning av samfunns- og naturressurser.
Ikke-finansiell rapportering – status og utvikling
Ikke-finansiell rapportering skal blant annet bidra til å rette oppmerksomheten mot foretakenes påvirkning på miljøforhold og sosiale forhold og de tiltak som foretak iverksetter for å unngå at påvirkningen har uheldige samfunns- og miljømessige virkninger. Begrepet bærekraft og forkortelsen ESG (environmental, social, and governance) benyttes ofte i sammenheng med ikke-finansiell rapportering.
Rapportering av ikke-finansielle informasjon har lang historie i Norge. Allerede i aksjeloven av 1976 og regnskapsloven av 1977 fulgte det krav om å redegjøre i årsberetningen om foretakets arbeidsmiljø og forurensing av ytre miljø.[2] Ikke-finansiell rapportering er i endring. Disse endringene er drevet frem av en betydelig økt etterspørsel etter ikke-finansiell informasjon fra dem som skal bruke informasjonen til beslutningsformål og politiske vedtak med formål om grønn omstilling.
Finanstilsynet har i sitt tematilsyn i 2020 om Kartlegging av noterte foretaks bærekraftsrapportering konstatert at etterlevelsen av gjeldende rapporteringskrav har vesentlige mangler. Blant annet oppsummerer de funnene med at «[d]et gis i liten grad opplysninger om vurderinger knyttet til risiko og vesentlighet», og at «[r]apportering av klimarisiko er begrenset og er i liten grad tallfestet». Børsnoterte foretak må forbedre rapporteringen.
Basert på regelverk fra EU vil mange norske foretak om kort tid få betydelige økte krav til omfang og kvalitet på ikke-finansielle rapportering:
i) Redegjørelse om ikke-finansielle forhold. Krav til redegjørelse om samfunnsansvar og redegjørelse om foretaksstyring vil øke med virkning for årsrapportene for 2022, basert på EUs konsoliderte regnskapsdirektiv fra 2013 og endringsdirektiv fra 2014. Disse økte pliktene gjelder for foretak av allmenn interesse. Norge har vært en sinke i denne implementeringen.
ii) Krav etter åpenhetsloven. Krav til redegjørelse for aktsomhetsvurderinger om grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold trer i kraft 1. juli 2022 som en del av åpenhetsloven. Formålet er å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold og sikre allmenheten tilgang til informasjon om hvordan virksomheter håndterer negative konsekvenser.[3] Alle foretak, unntatt små foretak[4], må offentliggjøre en redegjørelse for aktsomhetsvurderinger.[5]
iii) EUs regulering for bærekraftig finans. Lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren ligger til behandling i Stortinget. En del av reguleringspakken fra EU er taksonomiforordningen, som angir et detaljert klassifiseringssystem for hvor bærekraftige ulike aktiviteter er. Store foretak og finansforetak må opplyse om klassifiseringen av sine virksomheter som del av årsrapporten.
iv) Nytt EU-direktiv om bærekraftrapportering i Europa (Corporate Sustainability Reporting Directive – CSRD). Gjeldende EU-direktiv om ikke-finansiell informasjon (2014) er ventet å bli erstattet av et mer omfattende direktiv gjeldende fra 2023. Dette direktivet pålegger flere foretak plikt til å gi ikke-finansiell informasjon og omfanget av plikten vil også øke betydelig. Informasjonen må i tillegg attesteres med moderat sikkerhet av revisor eller en annen uavhengig person.
Mye vil altså skje med reguleringen, først og fremst for store foretak. En annen viktig pådriver, både for endring i retning av mer bærekraftig utvikling og for endring i retning av mer ikke-finansiell rapportering, er krav fra ulike interessenter. Flere og flere stiller krav til sine samarbeidspartnere om bærekraft og samfunnsansvar.
Finansiell rapportering – status og utvikling
Endringer i regnskapsloven trådte i kraft 1. juli 2021 og kan oppsummeres i: a) økte krav til redegjørelse om samfunnsansvar (store foretak) og redegjørelse om foretaksstyring (børsnoterte foretak), b) vesentlige lettelser i krav til noteopplysninger for små foretak, og c) endringer i enkelte vurderingsregler.[6]
For små foretak gikk EU i konsolidert regnskapsdirektiv[7] til det uvanlige skrittet å bestemme at medlemsstatene ikke kan pålegge ytterligere notekrav enn de som er angitt i direktivet. Som følge av direktivimplementering ble regnskapsloven endret med betydelig reduserte notekrav for små foretak, og flere vil nok bli overrasket over hvor lite noteinformasjon små foretak heretter er pliktige til å gi.
Flere i det regnskapsfaglige miljøet mener regnskapsloven burde vært endret på ytterligere et punkt. Regnskapsloven § 7-1 annet ledd inneholder en fanebestemmelse som sier at alle opplysninger som er nødvendige for å bedømme foretakets stilling og resultat, og som ikke går frem av årsregnskapet for øvrig, skal gis i noter. Denne fanebestemmelsen følger ikke av konsolidert regnskapsdirektiv. En lojal direktivimplementering ville medført at § 7-1 annet ledd ble opphevet for små foretak.
Mye av spenningen rundt endringer i regnskapsloven er altså utløst, men det er varslet[8] at Finansdepartementet vil vurdere norsk regnskapsstandardsetting fremover, og det er ventet at det settes ned en arbeidsgruppe som skal utrede organiseringen av fremtidig norsk standardsetting. Det hersker derfor usikkerhet om hvilken retning norsk standardsetting vil ta, og hvem som skal stå for denne standardsettingen fremover.
Norsk Regnskapsstiftelse har fastsatt NRS 11 Delårsregnskap. Denne er i hovedsak myntet på foretak som er notert på Euronext Growth og dermed har krav om halvårsregnskap. ESEF (European Single Electronic Format) er et nytt elektronisk rapporteringsformat for foretak notert på regulert marked. Formatet vil være pliktig for poster i oppstillingsplanene i konsernregnskapet fra 2021 og for noteopplysninger fra 2022.
Bla deg gjennom hele Magma nr. 7
Noter
[1] Trolig er det mer dekkende å omtale denne som «øvrig finansiell informasjon» ettersom ikke-finansiell informasjon også vil være knyttet til finansielle forhold og ha finansielle implikasjoner.
[2] Norge var blant de første som etablerte egne regnskapsstandarder for miljørapportering (NRS (D) Rapportering av miljøutgifter og andre miljøforhold fra 1996).
[3] Jf. åpenhetsloven § 1.
[4] Etter vår mening burde størrelsesklassene i regnskapsloven vært benyttet i stedet for å innføre en egen definisjon.
[5] I årsberetningen skal det opplyses om hvor redegjørelsen finnes tilgjengelig.
[6] I tillegg til endringer av ikke-materiell karakter.
[7] EP/Rdir. 2013/34/EU.
[8] Dette skjedde samtidig med endringene i regnskapsloven, jf. Prop. 66 LS (2020–2021) side 20.