Vår samfunnspolitiske plattform

Econas samfunnspolitiske plattform er vedtatt på representantskapet 07. mai 2021, og følger strategiperioden 2020-2024.

Den samfunnspolitiske plattformen danner grunnlaget for politiske utspill og påvirkningsarbeid, og er en rettesnor for foreningens utadrettede virksomhet. De politikkområdene som er dekket i plattformen er de prioriterte områdene for foreningens samfunnspolitiske arbeid. Plattformen er ikke uttømmende, hverken innenfor de utvalgte politikkområdene eller i valget av politikkområder. Den samfunnspolitiske plattformen utdypes med mer detaljerte policydokumenter på utvalgte områder, som vedtas av hovedstyret. 

Til grunn for Econas arbeid ligger verdiene Kompetent – Nyttig – Modig – Engasjert.

Økonomenes kompetanse skal ligge til grunn for Econas meninger.

Økonomene skal være nyttige for samfunnet.

Econa skal være en modig organisasjon som tør å ta standpunkter selv om de er kontroversielle.

Econa skal være engasjert i å skape et bedre samfunn. 

Econa arbeider for bedre beslutninger hver dag. For Econa betyr det at vi forvalter alle ressurser på en langsiktig best mulig måte: Både jordkloden, naturressursene, de økonomiske ressursene og menneskene. Dette dokumentet angir fem politikkområder for Econas arbeid for et mer bærekraftig samfunn: 

  • Et bærekraftig arbeidsliv skal sikre arbeidstagernes rettigheter og at den enkelte får utvikle seg og brukt sin kompetanse til beste for virksomheten og egen trivsel.
  • Et bærekraftig utdanningssystem innebærer at studiestedene gir studentene den beste og mest oppdaterte kunnskapen som er relevant for fremtidens arbeidsliv, og at arbeidstagerne får oppdatert sin kompetanse gjennom yrkeslivet.
  • Bærekraftig forvaltning av klima og miljø skal sikre at oppvarmingen av jordkloden ikke overstiger 1,5°C og at vi tar vare på naturens mangfold og egenverdi.
  • Et bærekraftig næringsliv skaper verdier for samfunnet, uten å bruke opp uerstattelige ressurser.
  • En bærekraftig offentlig sektor leverer gode tjenester til innbyggere og næringsliv, på en effektiv måte.

1. Arbeidsliv

Econa er en arbeidstakerorganisasjon som organiserer medarbeidere og ledere og har politikk for den høyt kompetente arbeidstaker. Det er viktig for Econa at det er balanse mellom arbeidstakers behov for vern og arbeidslivets behov for fleksibilitet. 

Trepartssamarbeidet mellom arbeidstagerorganisasjoner, arbeidsgiver-organisasjoner og myndighetene har sørget for et ryddig og produktivt arbeidsliv. Norsk arbeidsliv har tradisjonelt hatt høy organisasjonsgrad. Sammen med tillitsvalgtes medvirkning på den enkelte arbeidsplass har dette gitt gode løsning basert på at arbeidsgiver og ansatte har kunnet drøfte arbeidslivets utfordringer. 

1.1 Ansettelsesforhold

Faste heltidsstillinger gir trygge rammer for arbeidstakere og må derfor være normen i norsk arbeidsliv. Fast ansettelse gir høyest produktivitet for samfunnet og slik sett er både bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomt over tid. Samtidig må det sikres et tilstrekkelig sikkerhetsnett for dem som velger å satse som selvstendig næringsdrivende. 

Arbeidsmarkedet er mer effektivt når det er høy mobilitet. Når arbeidstakere bytter sektor, bransje eller arbeidsgiver gir det kompetanseoverføring for arbeidstakere og arbeidsgivere. Det er derfor viktig for innovasjon og produktivitet at arbeidstakere ikke hindres unødvendig i å bytte arbeidsgiver. 

Econa mener derfor at:

  • Bruken av midlertidige ansettelser må begrenses til et minimum.
  • Pensjonsordninger skal ikke ha innlåsingseffekter.
  • Bonusordninger skal ikke ha urimelige innlåsingseffekter som hindrer mobilitet, hverken ved opptjening eller ved utbetaling.
  • Kompetanse og resultater, ikke ansiennitet, skal styre ansettelser, forfremmelser og lønnsdannelse.
  • Rammeverket for hjemmekontor og hjemmearbeid må oppdateres og avtalefestes.
  • Arbeidsplassene må utformes hensiktsmessig for de oppgaver som skal løses. Arbeidstagerne må være med på disse prosessene.
  • Arbeidsmiljøloven må tydeligere definere hva som er en særlig uavhengig stilling, herunder at man har overordnet ansvar, og selv har styring med når og hvordan arbeidet utføres. 

1.2 Mangfold, inkludering og likestilling

Et mangfoldig arbeidsliv har en egenverdi i seg selv. I tillegg er mangfold et konkurransefortrinn og en driver for innovasjon i virksomhetene. Bedrifter med mangfold i ledelsen har høyere lønnsomhet enn gjennomsnittet. Det er for lite mangfold i toppledelse, og ikke alle har samme reelle muligheter til karriereutvikling. Econa er opptatt av at alle våre medlemmer skal ha like muligheter til å lykkes i sin karriere. 

Econa er opptatt av likestilling i næringslivet. Det er en altfor liten andel kvinnelige ledere og toppledere i privat sektor. Bedre kjønnsbalanse bidrar til lønnsomhet, verdiskapning og innovasjon. Kvinners karriere stagnerer i småbarnsfasen – når det gjelder lederansvar, stillingstittel og lønn. Derfor må det iverksettes tiltak for å jevne ut kjønnsbalansen. 

Econa mener derfor at:

  • Biologiske og kulturelle kjennetegn skal ikke være hindre for den enkeltes muligheter i arbeidsmarkedet.
  • Alle virksomheter skal ha en bevisst holdning til mangfold i egen organisasjon.
  • Rekruttering av ledere og medarbeidere skal være faglig begrunnet.
  • Foreldrepermisjon må ikke være et karrierehinder.
  • Arbeidsgiver skal betale arbeidstakere full lønn under foreldrepermisjon utover Folketrygdens dekning.
  • Det må være en individuell opptjening av rett til foreldrepermisjon.
  • Seniorordninger må ikke gjøre seniorarbeidstagere mindre attraktive i arbeidslivet.
  • Ordningen med bedriftsintern aldersgrense bør avvikles, for å sikre at eldre arbeidstagere kan fortsette i arbeidslivet. 

1.3 Pensjon og offentlige velferdsordninger

Offentlige velferdsordninger er et viktig sikkerhetsnett for individet. Velferdsordninger må derfor ta utgangspunkt i den enkeltes situasjon. Econa vil derfor ha fleksible ordninger som gjør det mulig å utnytte arbeidstakers ressurser ut fra den enkeltes forutsetninger og arbeidskapasitet. Velferdsordninger skal styrke arbeidslinjen, slik at det alltid skal lønne seg å jobbe. 

Econa mener derfor at:

  • Pensjonsordninger skal være fleksible med hensyn til uttak og forutsigbare med hensyn på innbetalinger.
  • Minimum pensjonssparing til tjenestepensjon bør økes fra 2 prosent.
  • Pensjonsordninger som hindrer mobilitet i arbeidslivet må fases ut.
  • Alle arbeidstakere skal på sikt over på innskuddsbaserte pensjonsordninger som er flyttbare.
  • Pensjonssystemet må motivere for å stå lengre i arbeid.
  • Mottagere av dagpenger og arbeidsavklaringspenger skal være reelt arbeidssøkende.
  • Permitteringsordningen må gi arbeidstageren et sikkerhetsnett, men samtidig ikke skape langvarig utenforskap. Permitteringsordningen bør ikke overstige 26 uker.
  • Mottagere av offentlige ytelser skal på visse vilkår ha mulighet til å ta studiepoenggivende utdannelse. 

2 Kunnskap og utdanning

2.1 Kvalitet i utdanningen

Høy og arbeidsrelevant kompetanse er Norges største konkurransefortrinn. Samarbeid med arbeids- og næringsliv er viktig for å sikre relevans og kvalitet i studiene, både på studieprogram- og institusjonsnivå. For å hevde oss i den internasjonale konkurransen må vi ha et utdanningssystem med høy kvalitet i alle ledd, som er forskningsbasert, relevant for arbeidslivet og holder høy internasjonal standard. 

Econa mener derfor at:

  • Akademisk frihet er en forutsetning for faglig utvikling og integritet.
  • Universitetene og høgskolene må ha forutsigbare rammebetingelser.
  • Det må stilles tydelige krav til kvalitet, hvor konsekvensene for manglende kvalitet er tap av økonomiske midler og akkrediteringer.
  • For å heve nivået på økonomisk-administrativ utdanning i Norge må elitesatsinger prioriteres.
  • Det skal være nasjonale standarder for vurdering av studentenes kunnskaper
  • For å sikre kvaliteten på masterstudentene må det innføres et nasjonalt krav ved opptak til masterstudium, med minimum karaktersnitt C fra bachelorstudiene.
  • Norske læresteder som tilbyr økonomisk-administrativ utdanning på masternivå må ha som ambisjon å oppnå minst én av de største internasjonale akkrediteringene EQUIS eller AACSB, eller programakkrediteringen EPAS. 

2.2 Innhold i utdanningen

Behov og krav i arbeidslivet er i stadig endring og samfunnet står overfor store utfordringer som må løses med kunnskap og innovasjon. Utdanningsinstitusjonene må derfor sikre at utdanningen er forskningsbasert, relevant og oppdatert for å ruste studentene til å mestre arbeidslivet og bidra til å løse disse utfordringene. Organiseringen av utdanningen må legge til rette for at innholdet i studiene er fleksibelt nok til å ivareta behovet for tverrfaglighet. 

Econa mener derfor at:

  • Undervisning og testformer i høyere utdanning skal reflektere arbeidslivets krav til digitale kunnskaper og ferdigheter
  • Flere studenter bør ta hele eller deler av utdanningen i utlandet.
  • Faglig forankret praksis bør være en del av utdanningen.
  • For å stimulere til mer tverrfaglighet i studieprogramutviklingen må masterforskriften endres.
  • Det bør etableres forskerlinjer i flere studier for å styrke rekrutteringen til akademia.
  • Utdanningsinstitusjonene må i større grad tilby åpne digitale læringsformer. 

2.3 Studentvelferd

Studentene må sikres rammer som gjør utdanning tilgjengelig for alle. Den økonomiske situasjonen må være forutsigbar over tid og legge til rette for at flere kan starte og fullføre høyere utdanning. 

Econa mener derfor at:

  • Skolepenger på offentlige læresteder skal ikke innføres i Norge
  • Studiestøtten for heltidsstudenten må gjøre det mulig å begrense behovet for annen inntekt, slik at dette ikke går utover studiet
  • Satser for studiestøtte må følge øvrig prisutvikling i samfunnet. 

2.4 Livslang læring

Dagens og fremtidens krav til kompetanse og ferdigheter gjør at alle har behov for påfyll av kunnskap i løpet av karrieren. Gode etter- og videreutdanningstilbud må være en av kjerneoppgavene for universiteter og høyskoler. Disse utdannings-tilbudene må møte arbeidslivets behov og kunne kombineres med full stilling. 

Econa mener derfor at:

  • Den enkelte arbeidstaker har et selvstendig ansvar for å holde seg faglig oppdatert og være med å definere behovet for etter- og videreutdanning. Arbeidsgiver har et ansvar for å legge til rette for kompetanseheving ved å frigjøre tid og dekke kostnader.
  • Arbeidstakeres kompetanseutvikling skal være en del av tariffavtalene, og skal avtales individuelt i forbindelse med medarbeidersamtalene.
  • Etter- og videreutdanning må være en del av den statlige finansieringsordningen og det må stilles tydelige krav til institusjonene gjennom utviklingsavtaler og tildelingsbrev.
  • Lærestedene må ha bedre incentiver til å utvikle fleksible og målrettede kurs i dialog med arbeidslivet.
  • Utvikling og organisering av studieprogrammer må være tilpasset arbeidstakere i full stilling.
  • Statens lånekasse må utvikle tjenester og tilbud som er tilpasset etter- og videreutdanning og justere sine aldersgrenser.
  • Kostnader til relevant etter- og videreutdanning skal være fradragsberettiget.

3 Klima og miljø

Vi må ta de nødvendige grepene for å redusere utslippene slik at vi kan nå FNs 1,5-gradersmål, og forhindre at temperaturen på jorden øker kraftig, med alvorlige konsekvenser. Kostnadene ved å bøte på konsekvensene av kraftig temperaturøkning vil alene være høyere enn kostnadene ved å unngå oppvarming ut over 1,5-gradersmålet. Det er derfor viktig å nå målet om klimanøytralitet innen 2030. 

3.1 Virksomhetenes ansvar

De bærekraftige virksomhetene er vinnerne i fremtidens arbeidsliv. Økte krav fra bl.a. kunder, leverandører, myndigheter og styrer forutsetter at ledere og medarbeidere tar klima og miljø på alvor. For at våre medlemmer skal ta bedre beslutninger – hver dag, må vi sammen øke kunnskapen og iverksette konkrete tiltak. 

Omstillingen til et grønnere næringsliv må skje nå. Alle deler av næringslivet må bidra til å redusere utslipp, bruke ressurser bedre, og sikre at verdikjeden er i tråd med prinsipper om bærekraft. 

Econa mener derfor at:

  • Alle virksomheter har ansvar for at prinsipper om etikk, miljø og rettferdig handel blir overholdt i egen virksomhet og hos sine leverandører.
  • Alle virksomheter må utarbeide et klimaregnskap som inngår i årsregnskapet.
  • Alle virksomheter må ha en plan for hvordan de skal bidra til reduserte klimagassutslipp.
  • Alle større virksomheter bør ha en bærekraftstrategi
  • Kunnskapsnivået om bærekraftige forretningsmodeller og sirkulær økonomi må heves.
  • Alle økonomisk-administrative studier må ha bærekraft og et grønt næringsliv som en integrert del av studiet. 

3.2 Politiske virkemidler og insentiver

Manglende politiske føringer er en stor barriere for omstillingen til et grønt næringsliv. Å velge løsninger som er gode for miljøet, eller omstillingen til en sirkulær forretningsmodell, kan være dyrt. Det må lønne seg å være bærekraftig, å bruke resirkulerte råstoffer og materialer, å skape forretningsmodeller som gir grønn vekst, og å reparere istedenfor å kjøpe nytt. Dette fordrer en gjennomgående omstrukturering av politiske incentiver og avgifter. 

Negative eksternaliteter, som skadelige effekter av klimagassutslipp og miljøødeleggelser, må betales for av den som forurenser. Dette fordrer godt internasjonalt samarbeid, der alle land tar betalt for utslipp som skjer i landet, for å unngå at de blir klimaskatteparadiser. 

Norsk næringsliv må samarbeide med både EU og andre land for å få på plass internasjonale løsninger på klimautfordringene. Det er viktig at næringslivet er i forkant og holder seg oppdatert på kommende reguleringer og lovverk fra EU. 

Econa mener derfor at:

  • Det må lønne seg å velge bærekraftige løsninger
  • Avgiftspolitikken må belønne produkter og tjenester med lave klimagassutslipp
  • Avgiftspolitikken må bidra til en mest mulig effektiv ressursutnyttelse.
  • Myndighetene må få på plass standarder for rapportering av klimagassutslipp, som er i tråd med internasjonale krav.
  • Ved import av varer må kostnader for klimautslipp og miljøødeleggelser gjenspeiles i importavgifter dersom det ikke kan dokumenteres at avgifter er betalt i produksjonslandet. 

4 Næringsliv

4.1 Verdiskaping

Et verdiskapende næringsliv er grunnfjellet i velferdssamfunnet. Verdiskapingen i næringslivet gir arbeidsplasser med lønnsinntekter til arbeidstagerne, skatteinntekter til velferdsstaten og overskudd til å styrke bedriften og til utbytte til bedriftseierne. For å styrke velferdssamfunnet må vi hvert år skape større verdier i næringslivet. Når de store inntektene fra petroleumsnæringen over tid reduseres, må disse må være erstattet med verdiskaping fra nye arbeidsplasser. 

Denne verdiskapningen må være bærekraftig, både i økonomisk og klimamessig forstand. Det forutsetter grønn vekst og et grønt næringsliv, som tar hensyn til klima og miljø. Prinsippet om en trippel bunnlinje, der bedriften også bryr seg om den sosiale og miljømessige bunnlinjen, i tillegg til den økonomiske, står sterkt blant økonomer i dag.

Kompetente ansatte, en gjennomtenkt forretningsmodell og produkter som kundene etterspør gir verdiskaping. Alle elementene må foredles og videreutvikles over tid. 

Econa mener derfor at:

  • Næringspolitikken må bygge målrettet opp under verdiskaping.
  • Verdiskapingen i Norge må være bærekraftig, sosialt, økonomisk og klimamessig 

4.2 Innovasjon og entreprenørskap

Norge er et høykostland, som lever av å levere høy kvalitet og å bruke ressursene på en smart måte. Norge må derfor ligge i front i forskning, utvikling og innovasjoner. Økonomene har en nøkkelrolle i å bringe den gode ideen frem til å bli et kommersielt produkt som gir verdiskaping for både produsent og konsument. 

Det skal være rom for å feile. En for høy terskel for å feile gir altfor lite innovasjon og entreprenørskap. Mye av innovasjonen er bedriftsøkonomisk ulønnsomt i starten, og tar derfor for lang tid å implementere. Samfunnet er derfor tjent med å ha hensiktsmessige støtteordninger for forskning, utvikling og innovasjon slik at bedriftenes kostnader reduseres og mer av dette blir gjennomført. 

Econa mener derfor at:

  • Norsk næringslivs FoU-innsats bør utgjøre minst 2 prosent av BNP.
  • Støtteordninger for forskning, utvikling og innovasjon bør gjøres enkle og ubyråkratiske.
  • Forskningsresultater og oppfinnelser bør i større grad kommersialiseres slik at de kommer til nytte.
  • Det skal være mulig å starte bedrift uten å miste hele sikkerhetsnettet som arbeidstagere har.
  • Offentlig sektor bør i større grad støtte opp om innovasjon 

4.3 Skatt

Skatt på overskudd og lønnsinntekt er nødvendig for å finansiere velferdssamfunnet. Skattesystemet må stimulere til verdiskaping og innovasjon, både for privatpersoner og for bedrifter.

For arbeidstakere, må lønnsinntekter beskattes på en rettferdig måte, hvor de som har høyest inntekter bidrar mest. Dette uten at det går ut over verdiskapningen. Bedriftenes overskudd må beskattes på en konkurransedyktig måte. 

Dette betyr også at det må være like konkurransevilkår og skatteregler for norske og internasjonale bedrifter som opererer i Norge. 

Skatteunndragelse og skattetilpasning undergraver skattemoralen og øker skatteregningen for de som bidrar. Det må derfor kontinuerlig arbeides for harmonisering av skatteregler internasjonalt, inkludert avskaffelse av skatteparadiser. 

Econa mener derfor at:

  • Det grønne skatteskiftet må gjennomføres, med vridning fra skatt på arbeidsinnsats til avgift på forurensning.
  • Bedriftsbeskatningen må være internasjonalt konkurransedyktig.
  • Aksjerabatten i formuesskatten må økes for å stimulere til mer investeringer i verdiskaping.
  • Bruk av skatteparadiser til hemmelighold og skattereduksjon må motarbeides.
  • Beskatning skal skje i det landet hvor verdiene skapes.
  • Fagforeningsfradraget må økes.

5        Offentlig sektor

5.1        En effektiv og kompetent offentlig sektor

Norsk offentlig sektor skal løse store utfordringer, og trenger derfor å tiltrekke seg de beste hodene. Offentlig sektor må levere gode tjenester til innbyggerne og bruke ressursene effektivt for å opprettholde den gode tilliten fra innbyggerne. 

Digitalisering er nødvendig for å sikre forsvarlig ressursutnyttelse og tjenester av god kvalitet for innbyggerne, uavhengig av bosted og åpningstider. De kortsiktige investeringskostnadene må ikke stå i veien for større gevinster på lang sikt. De gevinstene som kan oppnås må realiseres. 

Markedsmekanismer må tas i bruk der hvor det gir større fordeler enn ulemper. Markedet er godt egnet til å gi effektiv ressursutnyttelse. Fellesløsninger er godt egnet for å sikre alle innbyggere tilgang til en tjeneste. Kombinasjonen av markedsmekanismer og fellesløsninger bidrar til effektiv ressursutnyttelse og tjenester til alle innbyggere. 

Offentlig sektor må tiltrekke seg de beste kandidatene, også fra privat sektor. Offentlige søkerlister er et hindrer for å få tak i de beste kandidatene, særlig for eksponerte toppstillinger. 

Econa mener derfor at:

  • Offentlig sektor må ha en arbeidslivspolitikk som sikrer tilgang på god og relevant kompetanse og tiltrekke seg flere kompetente økonomer.
  • Offentlig sektor må i større grad digitaliseres.
  • Produksjon av offentlige tjenester må skje på en effektiv måte.
  • Offentlige anbud må forenkles slik at også mindre aktører kan delta.
  • Det må åpnes for å unnta stillinger fra offentlige søkerlister.
  • Det bør i større grad brukes åremål i topplederstillinger for å sørge for tilstrekkelig rotasjon.
  • Avlønning skal følge ansvar og oppgaver 

5.2        Offentlig økonomistyring

God økonomistyring er nøkkelen til en bærekraftig offentlig sektor. Overordnet må staten bruke riktig mengde penger over tid, fra skatter, avgifter og uttak fra Statens pensjonsfond. Skatter og avgifter drar kjøpekraft fra privat sektor til å løse oppgaver i offentlig sektor. Bruk av oljepenger i dag for å løse dagens utfordringer gir mindre økonomisk handlingsrom for kommende generasjoner til å løse den tids utfordringer.

Investeringsprosjekter i offentlig sektor har for ofte hatt store budsjett-overskridelser. Urealistisk budsjettering undergraver budsjettering som en effektiv mekanisme for prioritering av knappe ressurser mellom gode formål. Overskridelser som følge av mangelfull prosjektstyring er uttrykk for dårlig ressursforvaltning og undergraver tilliten til offentlige prosjekter. 

Offentlig sektor har et ansvar gjennom sine anskaffelser for både god ressursbruk og bærekraftige løsninger som fremmer innovasjon. 

Econa mener derfor at:

  • Handlingsregelen må følges. I normalår må derfor oljepengebruken ligge betydelig under 3 prosent, for å muliggjøre økt pengebruk i kriseår.
  • Statsbudsjettet bør i større grad brukes til å fremme langsiktig økonomisk vekst.
  • Alle offentlige investeringsprosjekter må ha god økonomistyring som tar hensyn til både investering og drift gjennom hele levetiden.