Norge i energikrigen

I tillegg til å diskutere klima- og naturkrisen, og hvilke fremtidsnæringer Norge bør satse på, hadde energipolitikk, geopolitikk og forsyningssikkerhet en sentral plass på klimafestivalen Varmere Villere Våtere (se faktaboks).

– Norge har gått fra å levere en tredjedel av gassen til Europa, til å stå for nær halvparten. Vi er blitt en kritisk leverandør og blir det i lang tid fremover, sa Ulf Sverdrup, direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i samtale med BTs Frøy Gudbrandsen.

Besøket fra EU og NATO var et signal om at energien vår er kritisk for EU-landene, og at installasjonene våre i Nordsjøen er mulige angrepsmål. Samtidig skal unionen gjennom RepowerEU fremskynde overgangen til fornybarsamfunnet som følge av Russlands krig mot Ukraina (se fakta om EUs klimapolitikk).

– Europeerne gir altså to motstridende budskap: «Pump opp så mye gass dere kan nå» og «forbered dere på at vi trenger gass kortere tid enn antatt», sa Sverdrup.

Spørsmålet er om Norge kan bli en stormakt innen fornybar energi, slik vi har vært innen fossil energi.

Tysk industri skriker etter hydrogen

– Danmark har bestemt seg for å bli en stormakt innen fornybar energi, noe det er bred politisk enighet om. De ser på Norge som en olje- og gassnasjon først og fremst. Danskene er mye flinkere på å bygge omdømme som fornybarnasjon enn det vi er, sa Norges ambassadør til Danmark, Katja Nordgaard.

Hun var invitert til å fortelle om hva andre land i Europa tenker om Norge. Som selvtilfreds nordmann er det alltid gøy å høre inntrykk utenifra, men i det grønne skiftet fremstår vi som en sinke.

Satsingen på havvind går treigt, og det er et tankekors at vi utreder muligheten for å bygge havvind for å elektrifisere den nevnte Troll-plattformen.

– Tyskerne har en helt annen kriseforståelse enn i Norge. Industrien må over på noe annet enn gass, og da er ikke kull alternativet. Valget har falt på hydrogen. Når tyske politikere ser en vindmølle i Nordsjøen, tenker de på hydrogen i rør. Det er fordi landet skal importere 70 prosent av hydrogenbehovet sitt, sa Torgeir Larsen, Norges ambassadør til Tyskland.

Tyskerne trenger både blått (fra naturgass med karbonfangst) og grønt (fra fornybar strøm) hydrogen, og Norge kan levere begge deler. Mesteparten av den eksisterende norske infrastrukturen for gasseksport kan bygges om til hydrogeneksport.

– Storbritannia kommer til å satse på blått hydrogen. Vi investerer i alle teknologier som er tilgjengelige: Tidevannskraft, atomkraft, solenergi og grønn ammoniakk i skipsfarten. I tillegg bygger vi ut mest havvind i Europa, blant annet Doggerbank-feltet som Equinor drifter, sa Storbritannias ambassadør til Norge, Richard Wood.

Når tyske politikere ser en vindmølle i Nordsjøen, tenker de på hydrogen i rør. – Torgeir Larsen, Norges ambassadør til Tyskland

Må vi selge oss ut av Kina?

Når Kinas president Xi Jinping besøker Russland denne uka, er det fordi landet har mye å tjene på forholdet, blant annet billig tilgang på energi. De to landene ønsker seg en ny verdensorden.

– Kina sier de ikke vil ta side i krigen, de prøver heller å foreslå en fredsløsning. Xi intensiverer forholdet til Putin, fordi han ønsker et avklart forhold mellom landene, siden de har en lang felles grense. Krigen gir Kina tilgang til billigere energi fra Russland, i tillegg til at prisene for fornybar energi går opp – der kineserne satser stort. Kina sitter i en svært gunstig posisjon, sa NUPI-direktør Sverdrup.

Sverdrup ledet i 2022 et utvalg som så på hvordan Oljefondet, og dermed pensjonspengene våre, påvirkes av en mer urolig verden.

– En av anbefalingene til utvalget er å få et mer avklart forhold til geopolitisk risiko. Det så vi eksempler på at manglet da Russland invaderte Ukraina 24. februar i fjor. Fondet solgte seg raskt ut av landet, men noen dager var dette utenkelig, sa Sverdrup.

Å selge seg ut av russiske investeringer, var noe oljefondsjef Nicolai Tangen kunne ta av «risikobudsjettet» sitt, ifølge Sverdrup. I en fremtid hvor spenningen mellom Kina og USA ser ut til å øke, blir det også mer risiko - og langt mer problematisk å selge seg ut.

– Vi kan få et scenario hvor en ny president i USA krever at allierte må selge seg ut av Kina, noe som vil bli langt mer krevende enn å selge seg ut av Russland. Den risikoen må fondet ha tenkt gjennom, sa Sverdrup.

Håpet ligger i Ukraina

Et nytt skille går nå fra Barentshavet i nord, via Sverige og Finland som vil inn i NATO, og ned til Ukraina som fremover vil regnes som en del av Vesten.

– Norge står nå i en trekant mellom naboen vår Russland som ser på oss som en fiende, det viktigste markedet vårt som er Europa, og sikkerhetsgarantisten USA som egentlig har øynene rettet mot Kina, var NUPI-direktør Sverdrup sin konklusjon.

I en tid med mye geopolitisk uro, er det vanskelig å finne lyspunkter. Det klarte Kikki Kleiven, direktør ved Bjerknessenteret, under liveinnspilling av podcasten Nokon må gå:

– Midt i en brutal krig, så planlegger Ukraina for grønn energi. De ser på hvordan de kan koble seg på grønn energi som produseres i Europa, og har begynt å bygge vindmøller. Det gir fremtidshåp.