Magma Utgave 3 2021 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: John-Arne Ø. Gundersen FOTO: Marte Garmann

Kunsten å fly

Martin Schütt (31), daglig leder i Askeladden, har alltid ment at det er noe magisk med å starte selskaper. Men følelsen av å lette med sjøfly kan visst nesten måle seg.

Siviløkonom Martin Schütt fra NHH står bak investeringsmaskinen Askeladden. Det startet med fiksing av ødelagte mobiltelefoner og gamle PC-er.

Foto: Marte Garmann

Iblant har Martin Schütt, siviløkonomen og gründeren, lyst til å være en annen. Da går han ned i kjelleren.

– Jeg har en egen bod omgjort til kostymelager.

Der, i boden, henger kjoler, skidresser, campingdresser og smokinger, kostymer for å kle seg ut som prest, klovn eller sjeik. You name it.

Det blir, sier han, alltid god stemning hvis man har middagsgjester og kan si: «Vi skal ikke bare hente noen kostymer før vi drar på byen?»

– I høst ble det litt fuktig under en middag, så da leide vi en 16-seters limousin, en Hummer, dro ned i kostymelageret, hentet en høyttaler, og så rullet vi gjennom byen. Jeg tror jeg var kledd ut som prest. Det er mitt go-to-kostyme. Lang, svart kjortel, krage og flosshatt. Jeg har vært på byen som prest ganske mange ganger. Det slår aldri feil, det.

Han smiler.

– Kostymer har en fantastisk effekt på folk. Folk slipper seg løs og blir en annen. Livet blir litt bedre.

ASKELADDEN

Men nå, en tidlig ettermiddag, sitter Martin Schütt med grå genser, runde briller og bustete krøller, ved et langt møtebord i Askeladdens lokaler på Majorstuen i Oslo. Han har gått gjennom det åpne kontorlandskapet, hvor veggene er dekket av mer eller mindre vellykkede malerier. Mest mindre, må man kunne si. Sterke farger, prøvende streker, av skyskrapere i solnedgang, en blå skilpadde, en julenisse som drikker vin.

– Det er malerier fra Paint'n Sip. Underholdningskonsept vi var med å starte, hvor man maler og drikker vin.

– Tar de ikke med seg maleriene hjem?

– Jo, stort sett, men den sip-delen av konseptet gjør at de blir litt sosete noen ganger. Så det er ikke alltid de får dem med seg. Det henger sikkert hundre malerier rundt om på huset. Det er jo den billigste veggpynten, da. 

Martin Schütt er siviløkonom fra Norges Handelshøyskole, han har jobbet tre år som konsulent i McKinsey & Company, og Kapital har gitt ham en tredjeplass på listen over de mest spennende personene i norsk næringsliv under 40 år. I 2016 startet han og fem andre unge gründere Askeladden & Co, og han har siden vært daglig leder.

– For å forklare hvorfor, må vi tilbake i tid. Helt siden jeg var liten, har jeg vært glad i å drive butikk. Jeg fikk blomster av mormor som jeg solgte i gata. Jeg kjøpte og solgte sykler, mobiltelefoner og PC-er.

Dette skal vi komme tilbake til.

– Etter hvert startet jeg nettbutikk med en kompis for å finansiere russetiden, og så ble prosjektene proffere og proffere. Jeg har alltid syntes det er noe magisk med å drive butikk. Å se at det funker. Så det har vært tydelig for meg hele veien, at jeg skulle gründe og starte selskaper.

Da Askeladden skulle startes, trengte han penger. Det hadde han ikke.

Han hadde akkurat kjøpt leilighet og var belånt nesten til pipa. – Men jeg ringte til banken og sa jeg skulle pusse opp kjøkkenet. Da fikk jeg noen hundre tusen i lån som jeg skjøt inn i Askeladden. Og så startet vi Dr.Dropin.

– Har du pusset opp kjøkkenet?

– Aldri.

22 SELSKAPER

Askeladden er altså et selskap som starter selskaper. Et investeringselskap, en gründerfabrikk, en oppstartsmaskin, med ambisjon om å starte seks til åtte nye selskaper i året.

– Man gjør mye av det samme når man starter et selskap, uavhengig av om det er massasje, begravelse eller legetjenester. Vi har satt det i system, og foreløpig ser det ut til å fungere.

Flere av Askeladden-gründerne var sentrale i oppbygningen av frisørkjeden Cutters, og Askeladden har siden startet blant annet massasjekjeden Squeeze, begravelsesbyrået Verd, veterinærkontoret Petrus, tannklinikken Blid, kaffe- og vinbaren Kopp, legekontorene Dr.Dropin, skjønnhetssalongene Olio, pizzastedet Digg.

De er der når man får hull i tennene, når skuldrene blir stive, og når man dør.

Ikke stopper det der, heller. Elleve nye selskaper er på trappene i år og neste år, blant annet innen regnskap, håndverkere, trening, bilvask, hamburgere, brillesalg, bruktbilsalg og advokattjenester. Hele tiden jobber et eget team med å finne nye bransjer.

– Det er bransjer hvor kunden kanskje har måttet betale for mye eller ventet for lenge, eller hvor vi på annen måte kan utgjøre en positiv forskjell. Så må vi kunne etablere oss rimelig enkelt og bygge noe som blir stort. Det er de tre kriteriene. Neste steg er å finne daglige ledere som vil starte noe, og så hjelper vi den personen med å utvikle et konsept som passer til bransjen.

Rundt 40 ansatte i Askeladden bistår de nystartede selskapene med teknologiske løsninger, markedsføring, regnskap, analyse, research og eiendom.

– Hvorfor har dere lykkes?

– Flaks og flinke folk. Jeg tror det viktigste er at vi har klart å tiltrekke oss driftige, smarte og flinke folk. Det er en soleklar nummer én. Og nummer to er at vi har hatt flaks med timingen. Det skjer et skifte fra varekonsum til tjenestekonsum, samtidig som kundene stiller høyere krav til fleksibilitet og effektivitet når de handler. Da vi startet for fire år siden, begynte det også å bli mer akseptert å være gründer.

Ikke alle er like begeistret. Askeladdens konsepter har blitt sammenliknet med McDonald’s. Verd har blitt kalt Ryanair-begravelse.

– Jeg tar det første som en kompliment. Man kan si hva man vil om McDonald’s, men de selger jævlig mange burgere, som folk elsker. Og det, sammen med at medarbeiderne er fornøyde, er det eneste som betyr noe.Kundene våre er stort sett superhappy med produktene og tjenestene til alle selskapene vi har vært med å starte.

– Men bidrar dere ikke til at kjedene overtar byen?

– Det er en interessant debatt. Det startet på Grünerløkka, hvor vi fikk kritikk.

Hvis man går nedover Thorvald Meyers gate, støter man på nesten alle av Askeladdens selskaper, og de planlegger dessuten flere. Over hele Grünerløkka ble det i fjor hengt opp plakater av beboere som mener kjeder og store merkevarer overtar bydelen og de lokale småbutikkene.

Det sies at Martin Schütt er god på å få med seg folk, og at han til og med går bakerst på fjelltur, for å motivere hvis noen er slitne. Iblant, i hvert fall. Her med Ebba. - Å få med seg folk handler om at de du jobber med, skal føle mestring, medbestemmelse og mening.

Foto: Privat

– Jeg er enig i at man ikke vil ha et kjedelig bymiljø hvor alt er likt. Vi mener jo at vi bidrar med nettopp mangfold, ved å bringe inn noe nytt i bybildet. Uten å lage noe nytt som kundene vil ha, hadde vi ikke hatt livets rett.

SKAPERTRANG

Han husker han sto ved siden av morfaren i garasjen. I timevis, foran benken. Fikse noe, eller skjære ut skåler og skjeer.

– Jeg mener sterkt at alt her i verden er et resultat av at noen på et eller annet tidspunkt mente det var smart å gjøre det sånn. Alt er funnet opp. Da kan man jo selv være en person som gjør nettopp det. Noe av skapertrangen min kommer nok fra morfaren min. I et hvitt hus på Nøtterøy, med utsikt over fjorden, vokste Martin Schütt opp, med en mor som var jordmor og en far som jobbet i Canon og Telenor, og der satt han på rommet sitt og reparerte PC-er og mobiltelefoner. Alt som gikk på strøm, alt som kunne mekkes på, modifiseres, interesserte ham.

– Hvor mange PC-er hadde du på rommet?

– Nei, det gjelder å ha lite varelager, vet du, ellers blir det veldig dyr kapitalbinding. Så jeg hadde ikke så mange, men det var noen i produksjon til enhver tid.

Martin Schütt er nylig blitt far, til Tiril. – Hmm … hvordan skal jeg beskrive det, da. Det er jo 20 prosent kjipt og 80 prosent fantastisk. Tilbake til de tre m-ene så gir det varierende grad av mestring, i hvert fall nå i starten, og ganske lite medbestemmelse, men enorme mengder mening.

Foto: Privat

Da han var 13 år, startet han sin første business. Han hadde fått jobb i telekiosken på kjøpesenteret, hvor det fantes en resirkuleringseske for kundenes ødelagte mobiltelefoner. De tok han med hjem, fikset, og solgte på Finn. Han kjøpte også ødelagte PC-er, bygde dem opp, solgte dem.

– Når du er 13 år, så har du jo ikke penger, men hvis du klarer å tjene 300 spenn, da kan du ta bussen inn til byen og kjøpe deg et par is og kanskje en genser. Den frihetsfølelsen, og å ta den kontrollen, det likte jeg.

Han fortsatte å finne måter å tjene penger på. På telekiosken fant han kule telefonnumre og solgte dem som «gullnummer» for 2 000 kroner på Finn. Det holdt han på å få sparken for. Han kjøpte mobiltelefoner på Elkjøp for 1 krone, betalte gebyret på 1 200 kroner for å bryte bindingstiden, og solgte dem videre for 2 000 kroner. «En flott arbitrasjemulighet», som han kaller det.

– Og det som finansierte mye av studietiden på NHH, var å fikse iPhone-skjermer med deler fra Kina.

– Du solgte også munnbind under svineinfluensaen?

– Ja, vi så at under svineinfluensaen i 2009 begynte avisene å skrive at folk kanskje måtte gå med munnbind. Det skjedde jo aldri.

Piloten. Det hender Martin Schütt flyr sjøfly til et hotell for å spise frokost, før han drar på kontoret. Her flyr han høyt med forloveden Rikke og hunden Ebba. – Jeg kommer nok til å kjøpe eget fly om ikke så lenge. Det er ikke så dyrt. Et par hundre tusen hver, hvis man går sammen. Vedlikehold er dyrt, da.

Foto: Privat

Men Martin Schütt og kompanjongen rakk å bestille munnbind for 50 øre stykket fra Kina og selge 30 000 av dem på munnbind.net.

– Så kom en drapssak som gjorde at media sluttet å skrive om munnbind, fra én dag til den neste. Da måtte vi slutte.

Det stoppet ikke der. Under fotball-VM i Sør-Afrika solgte de vuvuzelaer. De var ikke mulig å få kjøpt i Norge, så de importerte fra Tyskland.

– Det jævlige instrumentet, det var jo umulig å se fotball på TV. Men … alt handler om å reagere på en etterspørsel man ser.

HANDELSHØYSKOLEN

18 år gammel begynte Martin Schütt på Norges Handelshøyskole og var klar for fem år på lesesalen. Ganske fort skjønte han at han kom til å sitte ganske lite på lesesalen. Det var en annen verden som trakk i ham, og det var studentforeningene. Han ble med i klubb- og kulturutvalget, som drev baren i kjelleren, han meldte seg inn i ASAP, som står for «Alltid Seier Alltid Promille», han var med i Uken og Symposiet, og han var med å starte Bergen Challenge, en av Norges største idrettsfestivaler for studenter.

– Jeg brukte to tredjedeler av arbeidsinnsatsen min på studentforeningene, en tredjedel på skole. Så kom all festingen på toppen.

– Er utdanning viktig?

Skal du jobbe som lege, vil jeg si at utdannelse er viktig. Men skal du drive med business, er det ikke så viktig i seg selv.

- NHH var veldig viktig for meg, ikke på grunn av fagene, men fordi jeg ble kjent med veldig mange flinke folk. Flere av dem jobber i Askeladden nå.

Han lærte verdien av folk som jobber hardt for å få til noe sammen, sier han, verdien av å skape engasjement.

– Da får man til mye mer enn hvis man bare gir folk lønn og en arbeidsbeskrivelse. Så Askeladden har nok en liknende kultur som i studentforeningene på NHH.

Og, sier han, han lærte seg selv å kjenne ganske bra.

Skolen forandret ham.

I hvert fall hårsveisen.

– Før jeg startet der, var jeg en fyr med sleik. På videregående begynte en del av gutta med det, og sånne koffelianebånd, og vi så helt jævlige ut, alle sammen. Siden jeg har krøller, måtte jeg gå med lue og voks i håret en halvtime hver morgen for å få til den sleiken. Vi begynte å handle med aksjer, så filmen «Wall Street», og greed is good, ikke sant. Det er jeg glad at jeg fikk ristet av meg. Man utvikler seg mye på fem år fra man er 18. For min del forsto jeg at du ikke kommer noen vei i livet hvis du tar deg selv for høytidelig.

Han smiler.

– Og jeg liker meg selv bedre med bustete hår.

Martin Schütt er daglig leder, men føler seg ikke som sjef. - Jeg tror ingen her har gitt ordre til noen og sagt: "Du skal gjøre det." Vi sier heller: "Er du hypp på å være med på det? Konge, da ordner vi det."

Foto: Marte Garmann

130 TIMERS UKER

Han ble sjarmert av McKinsey, sier han, mens han gikk på NHH, det var noe med at de skapte et bilde av at man kunne jobbe overalt, i hele verden, i hvilken bransje som helst.

– Det er en absurd situasjon når du er 24 år, begynner i ny jobb, og etter et par uker sitter i et møterom med en CEO for et selskap som omsetter for mange milliarder og skal gi ham eller henne råd om hvordan de skal gjøre jobben sin. Det var ekstremt lærerikt. Schütt jobbet i Norge, USA, Europa, Asia, med telekommunikasjon, bank, forsikring, strøm.

– Det jeg også kan si om McKinsey, er at du forstår hvor hardt du klarer å jobbe. Det tilhørte sjeldenhetene, men jeg kunne ha uker der jeg jobbet 130 timer. Når det er totalt 168 timer i en uke, sier det alt. Du blir helt hjerneskadet av nesten ikke å sove, men så får du det til likevel. For meg ga det masse energi. Du tåler mer enn du tror.

Nå er det vanskeligere å anslå hvor mye han jobber.

– Jeg jobber med hobbyen min. Det koster mindre nå, men er ikke så mange færre timer. Jobben er en fullintegrert del av livet.

– Hvilket forhold har du til penger?

Han trekker på det.

– Vi driver i en slags idrett, eller konkurranse, som hele verden også driver med, som heter næringslivet. Der er det lett å måle suksess, og det er penger. Penger er meterne i hoppbakken. Men privat betyr penger frihet. Hvis vi lykkes med det vi prøver å gjøre i Askeladden, så gir det meg en økonomisk frihet. Det handler ikke om pengene i seg selv, men om friheten det gir. Penger gjør deg ikke lykkelig alene, men kan være nøkkelen til trygghet og frihet for meg og familien.

Han har ikke så mye cash, sier han, men aksjer i selskapene som Askeladden starter. Strategien er at Askeladden skal eie 70-80 prosent av selskapene når de startes.

– Og jeg tror ikke det er så lenge til Askeladden er verdt en milliard. Jeg kan ikke handle julegaver for de aksjene, og alt kan forsvinne. Jeg gjentar ganske ofte at alt kan gå til helvete på et visst tidspunkt.

ET STRUKTURERT LIV

Hver kveld, før han legger seg klokken 22, dekker Martin Schütt frokostbordet. Han heller vann i tekjelen, legger teposer i koppene, vitaminene ved tallerkenen, finner frem klærne han skal ha på seg dagen etter.

– Og når jeg står opp, bare eksekverer jeg. Med mindre datteren vår har bæsjet på seg, og jeg må skifte bleie og bytte pysj.

Før frokost mediterer han i ti minutter, før han setter seg ned med PC-en.

Hver morgen, det samme. Klærne på stolen, teposen i koppen.

– Strukturen gjør at jeg slipper å belaste hjernen med mange valg om morgenen. Det første jeg bruker hjernekalorier på, er jobben min. Det er ikke hva jeg skal spise til frokost eller ha på meg.

Meditasjonen begynte han med da han jobbet i McKinsey.

– Jeg begynte å bli observant på hvor mye mas det var rundt meg i verden, fra telefonen og PC-en, sosiale medier og nyheter. Da jeg begynte å meditere, kjente jeg en tydelig forskjell. Jeg evnet å fokusere bedre og var mer til stede i samtaler, møter, telefoner. Å lære seg å ikke bli forstyrret er det viktigste. For det er noe med min hjerne som prøver å få med seg alt. Hvis jeg for eksempel sitter og jobber, og noen har en samtale i rommet, så må jeg få med meg den, selv om den er på kinesisk.

Derfor åpner han appen «Headspace» hver morgen og blir fortalt hva han skal gjøre. Puste dypt, lukke øynene, kjenne føttene treffe gulvet, telle pusten fra null til ti.

Så åpner han øynene igjen.

Han må, sier han, strukturere og prioritere hva han bruker tid på.

– Det må jeg ha et bevisst forhold til. Hvis ikke blir jeg sugd inn i alt mulig rart hele tiden. Jeg kunne brukt 240 timer hver dag på Askeladden. Men det går jo ikke, så jeg bruker tolv.

Han er opptatt av å definere hva som gir ham energi og glede, og hva som ikke gjør det. Mange ganger i livet har han skrevet lister på mobilen.

– Jeg jobber hardt med å fjerne det som ikke gir meg energi, og jeg har en not-to-do- liste på telefonen. Sist utfordret jeg meg selv til ikke å sjekke mail mer enn ti ganger per dag. Det har jeg fikset. Nå har jeg endret innstillingen slik at jeg bare får mail fire ganger om dagen. Seks om morgenen, tolv på formiddagen, fire på ettermiddagen og syv på kvelden. Det var vanskelig i starten, tanken på hva går jeg glipp av, var ekkel, men nå er det veldig fint.

Han kikker på telefonen, finner listen «Ting jeg får energi av». Der står det: «Pitchingmøter med investorer.» «Rekrutteringssamtaler med flinke folk.»

– Ja, det er sånne ting.

TAKEOFF

Det hender, i sommerhalvåret, at Martin Schütt våkner om morgenen og føler på en lyst til å fly et sted for å spise frokost. Da han gikk på NHH, ble Schütt med en venn på flytur, og tenkte «dette er for fett til ikke å gjøre». Så han tok flysertifikat selv, og letter nå fra Kilen Sjøflyklubb på Fornebu.

– Det er en fantastisk følelse bare å være i flyet. Det er en enorm frihetsfølelse, noen hundre meter over bakken og se ned på byer, skoger, daler og vann. Noen ganger flyr jeg en tur utover Oslofjorden alene, eller jeg flyr for å spise frokost med venner og kolleger.

– Hvor flyr man for å spise frokost?

– Nei, enten til Støtvig Hotel i Larkollen, Son Spa, Holmsbu eller Thorbjørnrud hotell i Randsfjorden. Det er utrolig deilig. Stå opp klokken seks, kjøre til Fornebu, ta av klokken syv, lande halv åtte, spise frokost, fly tilbake og være på kontoret klokken ti. Det gjør jeg ganske ofte.

Best liker han at han er helt alene og uforstyrret der oppe.

– Det er en biologisk vill følelse å fly, og den gjør meg glad. Samtidig gir det meg mestringsfølelse, for det er vanskelig til tider, det er ikke som å kjøre bil. Når du skal lande, kan det være både bølger og dønninger og vannscootere og folk som bader. Så er det jo også farlig, hvis det går galt. Å fly gir meg veldig mye.

Han pauser litt.

– Når du er på vannet, gir gass og kommer opp i plan, og det humper fælt, men så flyr flyet, det blir roligere og stiger oppover. Det er helt sykt.

- Vi er mange som eier mange selskaper sammen, og det viktigste for oss er at selskapene går bra og gründerne er happy. Jeg tror ikke det er så lenge til Askeladden er verdt en milliard, men det er ikke noe vi går rundt og snakker om. Så er det et viktig poeng at det er en stor risiko involvert, og at alt kan gå skeis, men det er greit. Vi går på jobb først og fremst for å bygge eventyr sammen, ikke tjene penger.

Foto: Marte Garmann

ALDRI SJEF

Midt i det åpne kontorlandskapet hos Askeladden, på enden av en rad pulter, har Martin Schütt sin plass. På pulten ligger boken No Rules Rules. Herfra leder han Askeladden, og som leder har Martin Schütt tre m-er som han prøver å tenke på: mening, mestring og medbestemmelse.

– Hvis jeg kan legge til rette for at hver enkelt person føler at de gjør det bra innen disse tre områdene, så har folk det stort sett veldig bra.

– Hvordan får du til at folk føler mening?

– Vi snakker mye om at man er sin egen lykkes smed, at man kan forme jobben sin og skape sine egne muligheter. Du kan stige oppover i Askeladden hvis du vil, eller du kan gå over i selskapene vi starter. Å involvere folk tror jeg er viktig. Det er ikke noen hemmeligheter her, vi snakker helt åpent om planer og hva vi vurderer å gjøre. Min drøm er at vi er en stor gjeng som jobber mot et mål: å skape mange bra selskaper.

Han stanser litt.

– Jeg bestemmer egentlig ingenting. Og jeg vet ikke om jeg noen gang har hørt ordet sjef på huset.

– Er ikke du sjef?

– Jo, formelt sett har jeg personalansvar, og jeg er leder, men jeg tror det er få her som føler de har sjefer. Det ligger noe hierarkisk i ordet sjef, og vi er veldig lite hierarkiske. I stedet for å være sjef prøver jeg å være en kollega som er med på å gjøre at menneskene som jobber her, lykkes maksimalt. Og så er de med på å gjøre at jeg lykkes maksimalt. Det er gjensidig.

– Hva slags personlige egenskaper bør en leder ha?

– Det er veldig mange måter å være leder på, og det må hver enkelt leder finne ut av selv. Men kanskje har alle gode ledere én fellesnevner, og det er at de har en form for selvinnsikt, slik at de evner å bruke det de er gode på, på riktig måte.

Han tenker seg om.

– Som leder er det viktigste du gjør, å sørge for at folka på huset er happy. Du må plukke opp hvis de ikke er fornøyd, og ta eierskap til hver enkelt persons drøm. Jeg har mange én-til-én-samtaler, hver uke, og da spør jeg alle om hva deres personlige drøm er. Hva er målet med denne reisen vi er på, hvor lenge skal den vare, og hva har de lyst til å gjøre. For jeg er helt innforstått med at de som jobber her, er unge og fremadstormende som skal gjøre masse annet i fremtiden, og det er åpenbart at de kommer til å slutte i Askeladden. Jeg har bare lyst til å hjelpe dem med suksessen og drømmen.

TOSKA

Det sies at en av Martin Schütts fremste egenskaper er å motivere og få med seg folk. Så god er han at han fikk kjæresten sin til å synge under NM i karaoke på ett av deres første stevnemøter. Det var på Ivars Kro.

– Sang hun fint?

– Hun har mange gaver i livet, men sangstemme er ikke en av dem. Jeg var ganske … hva skal vi si … imponert over hvor sporty hun tok det. Hun hadde jo ikke lyst i det hele tatt, men helte i seg noen Jägershots, gikk opp på scenen og sang «Jenter» av Di Derre.

– Hun mener dette sier noe om dine evner til å få med deg folk?

– Det er nok mange av de samme egenskapene jeg brukte der, som jeg også bruker i Askeladden.

Det handler om å få folk til å se det positive i alt som skal gjøres, hvor gøy det er, hvor fint det kommer til å gå, og at det verste som kan skje, faktisk ikke er så ille.

Og dette, sier Schütt, er det samme når man skal få folk til å synge, som når man skal rekruttere nye ansatte.

– Når jeg prøver å få folk til å slutte i jobben sin, hvor de tjener en million, og komme til oss, hvor de tjener en tredjedel av det, og starte i et selskap som ikke finnes enda, da er mitt budskap: «Hva er det verste som kan skje?»

Han ler litt.

– I vennegjengen min kalles jeg ofte Toska. Det kan nok skje at jeg er han som står bak og får de andre til å gjøre sprell. 

Bla deg gjennom hele Magma nr. 3 2021

Meld deg inn i Econa for faglig påfyll og nettverk!