Magma Utgave 7 2021 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Charlotte Hartvigsen Lem FOTO:

Norske bedrifter må skjerpe seg på miljørapportering

Norge var lenge verdensledende på miljørapportering i årsberetninger. Men så sakket vi akterut. Er norske bedrifter nå rigget for å levere den bærekraftsrapporteringen som i stadig større grad etterspørres av regnskapsbrukerne?

HEDERLIG UNNTAK. Forsker Even Fallan mener Sparebank 1 Østlandet er blant de selskapene som leverer en årsrapport der miljøinformasjonen gir brukerne verdi. Karoline Bakka Hjertø leder bærekraftsarbeidet i banken, som har mål om å implementere bærekraft i alle finansielle prosesser, fondsforvaltning, og støttefunksjoner som innkjøp, markedsføring og HR

Foto: SpareBank 1 Østlandet

Even Fallan har i mange år forsket på hvordan norske bedrifter redegjør om sitt forhold til bærekraft og miljø. Han er ikke imponert over det som produseres av rapportering i dagens norske regnskap, og mener de fleste bedrifter må levere høyere kvalitet på den informasjonen de produserer.

– Det finnes noen hederlige unntak, men generelt er kvaliteten på miljørapporteringen i norske regnskap så dårlig at den i realiteten er verdiløs, oppsummerer han.

Begrepet miljørapportering er en samlebetegnelse som favner rent fysiske miljøforhold, men også mer sosiale og økonomiske forhold, som menneskerettigheter og skatteatferd. Over tid har det kommet til nye motebegreper med tilsvarende innhold, som bærekraft, samfunnsansvar, sirkulærøkonomi, grønt skifte, klima, integrert rapportering, trippel bunnlinje, etiske investeringer og Environmental, Social and Governance (ESG) – som alle er elementer som mange bedrifter ønsker å synliggjøre.

LYTTER TIL DE UNGE. Under Development Goals Forum 2020 diskuterte unge mennesker bærekraftige løsninger for framtiden med representanter for næringsliv og beslutningstakere. Sparebank 1 Østlandet laget en innovasjonscamp for å bli utfordret på sitt bærekraftsarbeid, som har en stor plass i selskapets årsrapport.

Foto: SpareBank 1 Østlandet

Kan ikke etterprøves 

– Hvorfor er rapporteringskvaliteten så dårlig, når det både finnes krav til rapportering og stadig stilles høyere krav til at bedrifter synliggjør hvordan de tenker og agerer? 

– Jeg tror den dårlige kvaliteten i rapportene handler om både lav bevissthet og for dårlig kompetanse hos dem som produserer bærekraftsrapportering. Norge var en gang et foregangsland på denne typen rapportering. Allerede i 1989 fikk vi verdens første allmenne lovregulering av selskapers offentlige miljørapportering om ytre miljø, og alle regnskapspliktige foretak måtte rapportere om samfunnsansvar i årsberetningen. Det medførte at norske foretak generelt var tidlig ute med å synliggjøre miljøpåvirkning og bærekraftarbeid. Selv om mange brukte kun standardiserte fraser, ble det i alle fall rapportert på noe. Men fra 2017 har de minste foretakene sluppet å utarbeide årsberetning. Det betyr at flertallet av norske bedrifter ikke nevner denne typen informasjon lenger, selv i miljøsensitive bransjer, oppsummerer han. 

Det kan derfor være et godt verktøy for å styrke et selskaps tillit at miljøinformasjon fremstilles som en del av regnskapsinformasjonen, ikke som et løsrevet budskap fra kommunikasjonsavdelingen. 

Kravene er imidlertid strengere for de største bedriftene, som er pålagt å rapportere på flere av kategoriene for samlebetegnelsen miljøinformasjon. Samtidig er det en trend at flere regnskapsbrukere i økende grad stiller krav om miljørapportering. Dette forsterkes ved at EU i fjor la frem The European Green Deal. Denne betegnes i dagligtale ofte som EUs taksonomi, som er et klassifiseringssystem som definerer hva som utgjør bærekraftig aktivitet. Men heller ikke i dette segmentet av bedrifter er Fallan imponert. 

– Forskningen peker i tydelig retning av at informasjonen som gis, ikke er tilstrekkelig nøytral, komplett, sammenlignbar og verifiserbar. Kvaliteten på det som rapporteres, blir dermed lav, og informasjonen kan i liten grad ha nytte for brukerne, oppsummerer Fallan. 

Fallan trekker også frem overraskende svak rapportering i bransjer der det åpenbart er tett kobling mellom lønnsomhet og bærekraft. 

– Et eksempel på dette er oppdrettsbransjen, der man skulle anta at det er insentiver til å jobbe systematisk med miljøspørsmål i egen drift, både for lønnsomhet og på grunn av krav fra myndighetene. Likevel reflekterer ikke miljørapporteringen i årsrapporten hos de fleste verken det positive miljøarbeidet som skjer, eller den negative miljøpåvirkningen. Heller ikke den direkte koblingen mellom miljø og lønnsomhet knyttet til rømming, sykdom, lakselus, trafikklyssystemet for produksjonsvolum og CO2-utslipp på transport til markedet beskrives eller tallfestes. I tillegg til lav bevissthet om og liten kompetanse på miljørapportering er det en utfordring at det aldri har fått noen konsekvenser at man ikke oppfyller lovkravene til rapporteringen. Der må myndighetene og revisorene ta sin del av ansvaret. 

I forsknings- og vitendelen i dette nummeret av Magma er Fallan medforfatter på to artikler som studerer kvaliteten på miljørapporteringen, blant annet oppdrettsnæringen.

Kan gjøre en forskjell 

Fallans beste argument for hvorfor samfunnet bør kreve at bedrifter blir flinkere på miljørapportering, er at de faktisk kan gjøre en forskjell for fremtiden. 

– Om den informasjonen som gis i regnskapene, har god nok kvalitet, kan den være med på å redde verden! Det kan kanskje lyde pretensiøst, men jeg tror det er sant. Den kan sikre at vi bruker samfunnets ressurser riktig, for regnskapet er et beslutningsgrunnlag for hvordan vi skal ta hensyn til miljø og sosiale forhold når vi investerer eller bruker penger. Samtidig skal informasjonen i regnskapet gi oss mulighet til kontrollere det virksomhetene gjør, sier forskeren. 

Han understreker at kontrolldimensjonen i regnskapet også er en viktig insentivmekanisme: 

– Når du vet at du blir kontrollert via regnskapet, har du et insentiv til å bedre dine miljømessige eller sosiale prestasjoner slik at du har noe positivt å rapportere. Alle selskaper lever av legitimitet og tillit. God rapportering kan være med på å bygge opp denne tilliten. 

I tillegg til ønsket om å bygge tillit kan informasjon om bærekraftsforhold også påvirke omsetning og tilgang på kapital for foretak. Det kan forklare hvorfor enkelte selskaper bruker mye energi på å rapportere utover lovpålagte krav. 

– For store selskaper i enkelte bransjer handler det i stor grad om at store kunder og investorer i dag krever informasjon. Et eksempel er Oljefondet. Etikkrådet for fondet er helt tydelige på at de bruker denne rapporteringen aktivt, og i sin utøvelse av eierskap tar oljefondet for eksempel direkte kontakt med selskaper som er dårlige på rapportering. 

KAN VERIFISERES. Sparebanken Østlandets årsrapport for 2020 er et godt eksempel på det Even Fallan mener er god rapportering. På side 239 redegjør banken for hvilke prinsipper de rapporterer etter, og det gjør det mulig for brukerne å vurdere og sammenligne informasjonen som blir gitt.

Foto: SpareBank 1 Østlandet

Skryter for lite 

Blant de hederlige unntakene som leverer gode rapporter, trekker Fallan frem selskaper som Norsk Hydro og Grieg Seafood, og Sparebanken Østlandet, som er innovatør på redegjørelse for bruk av rapporteringsprinsipper. 

Det finnes noen hederlige unntak, men generelt er kvaliteten på miljørapporteringen i norske regnskap så dårlig at den i realiteten er verdiløs.

– Det som skiller slike selskaper fra andre, er at de synliggjør hva som er vesentlig, og hva de måler: De viser frem rapporteringskriteriene, noe som gjør det mulig for brukerne å vurdere kvaliteten på innholdet i rapportene. Videre har de også brakt inn revisor til å verifisere informasjonen de gir. 

Fallan understreker at regnskapsinformasjon er kommunikasjon som allerede har høy tillit. Det kan derfor være et godt verktøy for å styrke et selskaps tillit at miljøinformasjon fremstilles som en del av regnskapsinformasjonen, ikke som et løsrevet budskap fra kommunikasjonsavdelingen. 

– Brukere har generelt større tillit til informasjon som er produsert av økonomi- og regnskapsavdelingen. Det bør sitte i ryggmargen hos dem å sikre kvalitet på rapportering. 

– Skryter man nok av dem som er flinke? 

– Nei! I den grad det skjer, foregår det i kåringen av de beste rapportene. Jeg tror faktisk at disse kåringene har en verdi for å skape bevissthet om og dermed bedre miljørapportering. 

Utdanningsinstitusjonene må skjerpe seg 

For skal norske bedrifter blir flinkere, må også norske handelshøyskoler utdanne kandidater som har den nødvendige kompetansen til å gjøre jobben ute i bedriftene. Det har de ikke gjort frem til nå, mener Fallan. 

– Høsten 2021 har det skjedd en viss utvikling ved utdanningsinstitusjonene, og den skjerpes nok av EUs taksonomi og ikke minst av EUs krav om at alle revisorer må ha kompetanse i bærekraftsrapportering. Men jeg mener akademia henger etter. Det finnes knapt forskning, forskere, stipendiater, studier eller emner i studier på dette feltet, fremholder Fallan. Hvem skal undervise når alle nå må starte slike kurs? Samtidig viser han til at akademia internasjonalt lenge har satset på disse problemstillingene. 

– Internasjonalt er dette et av de største forskningsområdene innenfor regnskap. Det er på tide at de institusjonene som skal være fyrtårnene i økonomiutdanningen i Norge, tar ansvar. Sats på forskning, stipendiater og egne emner i de relevante gradene, oppfordrer han. 

Revisjonsbransjen har styrket satsingen 

En aktør som faktisk har skjerpet seg, er revisjonsbransjen. Revisorforeningen i Norge har de siste årene endret strategi og vier større oppmerksomhet til denne delen av revisors oppgave. 

– Denne bransjen skal både gi råd til selskaper og bekrefte og verifisere rapporteringen som gjøres i bedriftene. Revisjonsbransjen må dermed ha både kunnskap om og interesse for dette området, og den har et ansvar for å være med på å drive utviklingen fremover. Min oppfatning er at selv om flere av de store aktørene har drevet med dette en stund, er det først nå de tjener penger. Men også revisjonsbransjen melder om at problemet er å finne ansatte med den riktige kompetansen. Men det er ingen tvil om at denne oppmerksomheten er med på å påvirke utviklingen i riktig retning, oppsummerer Fallan. 

EVEN FALLAN 

– Even Fallan (47) er siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og har doktorgrad fra Copenhagen Business School. 

– Fallan har i mange år forsket på miljørapportering og underviser blant annet ved Universitetet i Sørøst-Norge, Høgskolen i Innlandet og Nord Universitet. 

– Han driver eget foretak og kommer neste år med læreboken Innføring i bærekraftsrapportering. 

Bla deg gjennom hele Magma nr. 7

)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

For at du skal få en best mulig brukeropplevelse, bruker vi informasjonskapsler til å hente inn statistikk om hvordan nettstedet brukes. Les mer om informasjonskapsler.