Magma Utgave 5 2022 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: FOTO:

Regnskapsutvikling i Norge – quo vadis?

Finn Kinserdal er siviløkonom og statsautorisert revisor med doktorgrad fra Norges Handelshøyskole, der han nå er førsteamanuensis og instituttleder og underviser i finansregnskap og verdsetting. Han var i mange år partner i EY, der han blant annet hadde ansvar for olje- og energisektoren i Norden og revisjonsvirksomheten i Norge.

Kjell Ove Røsok er siviløkonom og statsautorisert revisor med doktorgrad i finansregnskap fra Norges Handelshøyskole (NHH). I perioden 1989–2012 jobbet Kjell Ove som revisor i Arthur Andersen og i Ernst & Young, der han var revisjonspartner fra 2002. Fra 2012 har han vært ansatt ved NHH, og han er nå førsteamanuensis og programleder for NHHs masterprogram i regnskap og revisjon. Han er aktiv som både underviser og forsker innen finansregnskap.

Regnskap har en historie som strekker seg mange tusen år bakover, men mange har spådd at regnskapsyrket nå er på vei ut som følge av moderne teknologi. Likevel viser det seg at regnskapskompetanse fortsatt er svært etterspurt, og antall universiteter og høyskoler som tilbyr masterutdanning innen regnskap og revisjon (MRR), har økt det siste tiåret. Antall studenter som utdannes, er likevel langt lavere enn behovet. Revisjonsbransjene alene har signalisert et ansettelsesbehov som er langt høyere enn antall studenter som uteksamineres fra MRR-studiene. 

Én forklaring på denne underdekningen er at mange studenter tror at regnskap og revisjon er kjedelige fagområder. De som likevel begynner å jobbe med fagene, ser fort at dette ikke er tilfellet, men regnskaps- og revisjonsbransjen kjemper en tung kamp for å snu de stereotypiske oppfatningene av bransjen. Forskning viser at selv om ansatte innen regnskap og revisjon ofte blir oppfattet som «honest, efficient, professional, intelligent and competent», blir de samtidig oppfattet som kjedelige (Dimnik & Felton, 2006, s. 132). Revisjonsselskapene har lenge gjort en god jobb i å fremme fagområdet: De har etablert gode opplæringsprogrammer som er attraktive for nyutdannede uavhengig av om de har revisorambisjoner eller ikke. Revisorforeningen har det siste året rullet i gang en omdømmekampanje som skal gå over flere år, målet er at studenter og samfunnet ellers skal få bedre forståelse for hva regnskap og revisjon egentlig innebærer. Vi håper at kampanjen lykkes. Alle vi som liker regnskap og revisjon, kan også bidra med fremsnakking av fagområdet. 

Før 2020 hadde vi både registrerte og statsautoriserte revisorer i Norge. Den første tittelen krevde en bachelorgrad i regnskap og revisjon, mens den andre tittelen krevde en mastergrad i regnskap og revisjon (MRR). Med ny revisorlov i 2020 forsvant tittelen registrert revisor, og det er bare statsautoriserte revisorer som kan signere revisjonsberetninger for enheter som har revisjonsplikt etter revisorloven. I prosessen med revisorloven var det mange som støttet en oppmykning av masterkravet slik at også andre relevante mastergrader enn MRR kunne kvalifisere så lenge man oppfylte gitte innholdskrav, enten som del av mastergraden eller utenfor mastergraden. Det ville gitt en enklere vei til tittelen for dem som ikke velger MRR direkte fra bachelor. Det kunne hatt en positiv effekt på rekrutteringen til bransjen. Beklageligvis forlot departementet dette forslaget og gikk for å beholde kravet om MRR-grad for å få revisortittelen. 

En annen viktig forklaring på at etterspørselen etter regnskapskompetanse er høyere enn antall uteksaminerte studenter innen regnskap, er bærekraftsrapportering. EU jobber nå i høyt tempo for å få på plass krav til bærekraftsrapportering. Dette vil kreve kompetanse innen både rapportering av bærekraft og bekreftelse av slik rapportering. Revisorforeningen og de fem store revisjonsselskapene har etablert et akademi for bærekraftsrapportering, og universiteter og høyskoler tar bærekraftsrapportering inn som en naturlig del av sin utdanning. Utviklingen av disse programmene skjer parallelt med den raske utvikling av selve rapporteringskravene. Styrkingen av bærekraft burde styrke fagområdenes attraktivitet. 

Innen bærekraftsrapportering finnes det mange rammeverk som rapporteringen kan baseres på, og det har vært behov for å koordinere disse. I den sammenhengen er to prosjekter særlig viktige: 1) IFRS Foundation har etablert et eget standardsettingsorgan (ISSB) som skal utarbeide bærekraftstandarder. Som for IFRS er målet at dette skal bli globale standarder, og standardene vil rette seg mot investorens behov for informasjon. 2) EU jobber nå raskt for å få på plass en rekke standarder for bærekraftsrapportering (European Sustainability Reporting Standards – ESRS), og dette er standarder som mange norske selskaper snart må forholde seg til. EU har et videre samfunnsperspektiv enn ISSBs investorfokus. 

I Norge utarbeides ikke egne norske bærekraftstandarder. Innen finansiell rapportering har imidlertid Norge en lang historie med utvikling av regnskapsstandarder i regi av Norsk RegnskapsStiftelse (NRS). De fleste norske selskapene kan velge om de vil anvende internasjonale regnskapsregler (IFRS) eller norske regnskapsregler (GRS). IFRS er mer omfattende enn GRS, og i praksis velger de aller fleste selskapene å anvende GRS. GRS er regulert i regnskapsloven og utdypet i regnskapsstandarder utgitt av NRS. Det koster å utvikle og vedlikeholde standarder. NRS hadde lenge gode inntekter fra konferanser og kurs om GRS, men da IFRS ble pliktig for børsnoterte foretak i 2005, forsvant mye av interessen for disse arrangementene. Inntektsgrunnlaget skrumpet inn, og i dag er kassen tom. NRS har i sitt arbeid de siste tiårene tilpasset GRS mer og mer til IFRS. Siden 2012 har NRS brukt tid på å utvikle en ny standard basert på den internasjonale regnskapsstandarden for ikke-børsnoterte selskaper (IFRS for SMEs). Denne standarden var ment å erstatte eksisterende regnskapsstandarder, og eksisterende standarder ble i liten grad vedlikeholdt. Den nye standarden er satt på hold, og vi har i dag regnskapsstandarder som ikke er oppdatert – noen er ikke oppdatert på 15 år, og NRS har ikke midler til å fikse problemet. 

I mai i år besluttet Finansdepartementet å nedsette en arbeidsgruppe som skal utrede spørsmål knyttet til fremtidig organisering av arbeidet med norske regnskapsstandarder. Et sentralt spørsmål blir hvordan arbeidet skal finansieres. Etter tiår med privat finansiering og dugnadsarbeid er nok tiden inne for å vurdere offentlig bidrag som del av finansieringen. Det er ikke unaturlig at det offentlige bidrar i arbeidet med å operasjonalisere regnskapsloven, spesielt hvis alternativet er at arbeidet ikke blir gjort. I så fall blir det også naturlig å diskutere hvilken rolle det offentlige skal ha i det standardsettende organet. NRS har vært viktig for utviklingen av regnskapsfaget i Norge, og det blir spennende å se hvordan lokal forankring av regnskapsfaget blir verdsatt fremover. 

Referanser 

Dimnik, T. & Felton, S. (2006). Accountant stereotypes in movies distributed in North America in the twentieth century. Accounting, Organizations and Society, 31, 129–155. 

 

)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

For at du skal få en best mulig brukeropplevelse, bruker vi informasjonskapsler til å hente inn statistikk om hvordan nettstedet brukes. Les mer om informasjonskapsler.