Sorgens arbeidere

Men først, hva er egentlig sorg? Store norske leksikon definerer sorg som «den normale psykologiske reaksjon på tap – primært av en person som har stått en følelsesmessig nær». Nettstedet sorg.no beskriver sorg som «en normal og naturlig følelsesmessig reaksjon på tap av noe slag». Psykolog Atle Dyregrov definerer sorg som en samlebetegnelse på de «reaksjonene vi har når vi mister noe som er kjært for oss». Selv om definisjonene favner vidt, er det først og fremst tap av andre mennesker jeg tenker på når jeg hører ordet sorg. Enten tapet er forårsaket av et samlivsbrudd eller et dødsfall. Følelsen av tap er uansett kjernen i sorgbegrepet. Og det jeg forstår som tapet her, er det uopprettelige og endelige tapet. Og kanskje spesielt ved dødsfall: mennesker som aldri kommer tilbake, som tas ut av tiden. For alltid. Den tapte fremtiden. Unge mennesker som hadde livet foran seg. Eller voksne som ikke får oppleve det å bli forelder eller besteforelder.

Jeg kjente på en sterk meningsløshet og uvisshet. Identitetstap, savn og lengsel.

Men også skilsmisse og samlivsbrudd kan utløse stor sorg. Selv husker jeg spesielt godt min egen sorg etter at et åtte år langt samliv tok slutt. Jeg kjente på tap av den personen som hadde stått meg nærmest, min beste venn og viktigste støttespiller på én og samme tid. Jeg husker jeg kjente på en sterk meningsløshet og uvisshet. Identitetstap, savn og lengsel. Alle de fine minnene som passerte i revy. Det rare med samlivsbrudd er at personen fortsatt er i live, selv om tapssituasjonen kan minne sterkt om et dødsfall. Personen fjernes (med noen unntak; noen finner tross alt tilbake til hverandre) fra livet ditt, men ikke fra verden. Jeg valgte å gå på jobb, men det var blytungt. Det er definitivt den minst produktive perioden jeg har hatt på jobb. Det handlet om å overleve, gjøre et minimum. Jeg valgte å være åpen med leder og kolleger om hvordan jeg hadde det. Og jeg var heldig som ble møtt med forståelse og rom. Men det er på ingen måte gitt eller påkrevd.

Denne tapsfølelsen ved sorg synes jeg er fint beskrevet av Rannveig Leite Molven i boken Ordet for hva jeg er nå finnes ikke. Boken skildrer det indre livet til en kvinne som har mistet sitt nyfødte barn:

Jeg våkner aldri og tror at ting er slik de var, jeg er hele tiden bevisst hva som har skjedd, jeg vet at du er borte, jeg vet at jeg er alene nå, jeg vet at jeg aldri mer skal se deg igjen, aldri mer holde deg. Vissheten om dette er konstant, den har åpnet en avgrunn i meg, den er tyngden i kroppen min, den er brystet som verker, armene mine som verker, hele kroppen min verker som om jeg har løftet noe som var altfor tungt for meg, den er tanken som ligger under de andre tankene, den siste bevisste tanken før jeg sovner, og den første når jeg våkner.

Pappa mistet moren sin da han var på vei inn i 20-årene. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan han opplevde det å miste moren sin så tidlig. Samtalen vi hadde om det i bilen på vei til hytta for noen år siden, sitter fortsatt i. Han beskrev en uutholdelig følelse av savn og lengsel som ikke gikk over. Han beskrev det å sitte alene på hybelen sin i Trondheim og gråte for seg selv. Hvordan sorgen hang med ham i det daglige – som en ryggsekk du ikke kan ta av deg. Han beskrev hvordan han lærte seg å leve med sorgen, men at den er med ham fortsatt. Intensiteten som avtok, som kom tilbake, som gikk opp og ned, og som fortsatt er der. Og pappas beskrivelse av sorgens vesen får meg til å tenke på beskrivelsen av sorgen i Lars Saabye Christensens dikt «22. juli»:

jeg ser: sorgen er et hardt materiale

vi er sorgens arbeidere

vi hamrer den, bender den og bøyer

og former den

til vi ser: sorgen har ikke

tilbakevirkende kraft

Tanken har slått meg flere ganger: Tenker vi egentlig over dette i det daglige, at menneskene rundt oss kan bære på en sorgbagasje? At sorgen kan henge med som et usynlig sår lenge etter et dødsfall eller et samlivsbrudd? For sorgen har ikke tilbakevirkende kraft, men vi kan lære oss å leve med den, og den kan avta i styrke.

I Danmark, Sverige og Finland kan sorg være gyldig fravær fra jobb. I Danmark får foreldre som mister barn etter uke 22 i svangerskapet og opp til 18 år, rett til sorgpermisjon med full lønn i inntil 26 uker. I Sverige og Finland gis det også full lønn i en periode etter tapet. I Norge har vi ikke tilsvarende ordning. Fastleger må oppkonstruere en diagnose for å gi sykmelding. Hvorfor ikke åpne for sorgmelding også her til lands?

Et særtrekk med sorgen er også at den kan oppleves så ulikt fra menneske til menneske: fra uvirkelighet, følelsesmessig nummenhet, uvisshet, fornektelse til lettelse over at den som har vært syk, slipper å lide mer.

Sier ikke måten vi behandler mennesker i sorg på, mye om oss som samfunn også?

Og ikke nok med at vi opplever sorgen ulikt, vi har også ulike behov når det gjelder å bearbeide sorgen. For noen mennesker vil det å komme tilbake til jobb være riktig bare dager etter et dødsfall. Andre trenger tid til å sørge for seg selv uforstyrret, uten arbeidslivets krav og forventninger.

Det som er sikkert, er at hvis sorgen ikke bearbeides, er det en risiko for at sorgen utvikler seg til komplisert sorg. Ifølge psykolog Atle Dyregrov innebærer det at sorgen ikke går over og påvirker livet videre negativt. Er det ikke risikabelt av det norske arbeidslivet å la det bero på tilfeldigheter om det gis rom for å takle sorgen? Utvikler sorgen seg til å bli komplisert, kan en arbeidstaker bli satt ut i lang tid og i ytterste konsekvens aldri bli den samme igjen.

Hvordan sorgen oppleves, kan også handle om omstendigheter rundt dødsfallet. Om det var plutselig og uventet, som i en trafikkulykke, eller om det var forventet: å sovne stille inn etter 15 år på sykehjem. Andre ganger kan sorgfølelsen komme sammen med skyldfølelse og selvbebreidelse, slik som ved selvmord. Og nettopp sorgens individualitet og kompleksitet gjør lovgivningen så vanskelig. For når bør det egentlig gis en sorgmelding? For noen kan tap av kjæledyr oppleves sterkt. Det er ikke opplagt at en sorgmelding bare skal gjelde for tap av mennesker.

Hva er egentlig en passende lengde for en sorgmelding? En fast grense kan fort bli for rigid. Jeg lurer på hvordan danskene har resonnert seg frem til seks måneder. Ikke to, ikke fire, ikke åtte. En ting er de økonomiske konsekvensene for bedriften, men hva slags arbeidsliv er det vi egentlig ønsker i Norge? Sier ikke måten vi behandler mennesker i sorg på, mye om oss som samfunn også? Kanskje kan anerkjennelsen av sorg som sykmeldingsgrunn føre til en større aksept for sorgens vesen på norske arbeidsplasser. Jeg vet ikke. Men før eller siden vil vi alle bli en sorgens arbeider. Og da er det godt å være et sted hvor det er rom for å bearbeide, rom for å sørge. Uten spørsmål fra omgivelsene, uten oppkonstruerte diagnoser.

Jeg har alltid vært fan av Per Fugelli og hans arbeid med å bringe døden tilbake til hverdagslivet. Etter å ha lest boken Døden, skal vi danse? med stor interesse er det en tilbakevendende tanke for meg hvordan døden gjemmes bort inne på landets helseinstitusjoner. Som samfunn tror jeg vi er tjent med å bringe døden og sorgen inn i norske kontorlokaler, til lunsjbordene. Kan det å akseptere sorg som gyldig fravær fra jobben være starten på et bedre samliv med død og sorg i norsk arbeidsliv?