Kampklar

Du må finne ut hva du står for, og hva dine verdier er. Det har vært utrolig viktig for meg, sier Vilde Rislaa.

På en rotnorsk utebenk i tre, like ved hjemmestadionen til andredivisjonslaget Skeid i villastrøket Disen i Oslo, sitter Vilde og myser mot solen. Hun er én av to kvinnelige hovedtrenere for et herrelag i de øvre divisjonene. Hun nøler ikke når hun skal svare på hva unge studenter med lederambisjoner kan lære av en 31 år gammel fotballtrener.

– Det å finne seg selv er ekstremt viktig. Det kommer ikke umiddelbart. Man må erkjenne at det tar tid. Man må tråkke utrolig mye feil og stå i mange frustrerende prosesser. Man kommer til å føle at man ikke blir sett, at man blir feiltolket … Alle de tingene der gjør at du til slutt vet hvem du er. Og det trenger du.

– Hvorfor det?

– Du vil hele tiden havne i situasjoner der du må vite hva du står for, og dermed hvordan du skal takle situasjonen. Og spesielt som kvinne er det viktig å være trygg i seg selv, sier hun og legger til:

– Det er veldig mye jeg har valgt å ikke ta meg nær av. Det oppstår situasjoner hele veien som handler om at jeg er kvinne, men jeg velger som regel å tro at intensjonene ikke var vonde. Det å lære seg å vite hvilke kamper du må ta, og hvilke du ikke trenger å ta, er viktig.

Relasjonell leder

Den ene kampen Vilde er nødt til å ta hver uke, er den hun leder fra sidelinjen mens supporterne som kaller seg Skeidoksene, brøler: «Sa-sa-sa. Bra-bra-bra. Skeid. Skeid. Skeid.»

Denne uken skal hun og laget kjøre buss til Trøndelag med svarte bortedrakter i bagen. Skeid ligger akkurat nå på toppen av tabellen i sin avdeling av andredivisjon. Men sist de spilte mot Stjørdals-Blink, var i 2022 – og da tapte de. Så de har litt å ta igjen denne gangen.

Vilde er den som må forberede og lede Skeid-spillerne i den kampen.

Hun fikk jobben som hovedtrener for Skeids A-lag i fjor høst. Før det hadde hun trent juniorlaget. Men for å kunne lede spillere og trenerteam har hun måttet bli kjent med menneskene. Hvor kommer de fra? Hvorfor reagerer de som de gjør? Hva slags tilbakemeldinger fungerer best på dem?

– Alle de 25 spillerne har forskjellig bakgrunn. Etter min ledelsesfilosofi så tror jeg ikke man evner å få det beste ut av folk uten å vite hvordan man kan møte dem og trigge dem hver for seg.

– Hvordan ble du kjent med dine «ansatte»?

– Det første jeg gjorde, var å ringe hver spiller og sjekke inn og vise min interesse. Men jeg har også hatt jevnlige en-til-en-samtaler. Jeg er opptatt av å jobbe med å få øyekontakt, spørre hvordan dagen har vært, og være veldig til stede i de møtene. Så er det ulike behov. Noen har en guard som gjør at man må finne veien rundt.

– Og de har kanskje forskjellige ambisjoner?

– Vi har jo de som vil bli neste Haaland, men også en del som har vært på høyere nivå eller i eliteserien. De har jo andre behov enn 16–17 år gamle u-landslagsspillere.

– Er det forskjell i hvordan de forholder seg til deg?

– Jeg er jo opptatt av det relasjonelle. Jeg forsøker å være mer autentisk enn autoritær. Jeg tror at den typiske fotballtreneren fra tidligere tider var mer autoritær enn det jeg er. Så for de litt eldre spillerne har det nok vært en tilvenning. Men jeg har fått god respons på den måten å lede på.

– Yngre er kanskje ikke like forberedt på den gamle, autoritære stilen?

– Nei, jeg tror skolesystemet fungerer på en annen måte nå, blant annet. For meg å henge ut enkeltpersoner på felt eller fokusere på feil – det går ikke. Selvfølgelig må det stilles krav til innsatsen, men man må tørre å gjøre feil. Jeg ønsker ikke den fryktbaserte ledelsen.

– Må man tilpasse lederstilen til hver enkelt?

– Jeg har tre forskjellige erfaringsgrunnlag og aldersgrupper bare i mitt nærmeste team. Hvis jeg har lik tilnærming til alle, får jeg ikke ut det beste av dem. Vi mennesker trigges på forskjellige måter. Noen kan gå i lås av å få tilsnakk, andre takler det fint.

Best uten ball

Om du vokste opp på Birkeland på Sørlandet rundt 2000-tallet, drev du enten med sport, korps eller religion. Vilde var aktiv i de to første kategoriene. Hun spilte fotball, håndball, piano og baryton, men satset ikke spesielt tungt på noen av delene. Det var jo fysioterapeut eller arkitekt hun skulle bli.

– Men så sitter jeg her, da, som hovedtrener for et seniorlag.

– Er det en ulempe at du ikke spilte fotball på høyt nivå?

– Nja. Det er jo mange situasjoner jeg ikke har kjent på kroppslig. Når man skal snakke om det taktiske og finne mulige løsninger, så kan det utløse helt andre fysiske følelser hos de som skal gjennomføre, enn for meg som tenker teoretisk på det.

– Men du har kanskje følt det på tribunen?

– Ja, jeg var jo ihuga Start-fan, jeg så alle hjemmekampene i de gylne sesongene der de blant annet tok sølv i serien. Og så heiet jeg på Manchester United i Solskjær-tiden. Men nå er begge lagene mine litt nede.

– Fotballen består vel av like mengder lidenskap og lidelse.

– Ja, definitivt.

Vurdering hver uke

Det Vilde mangler av egen erfaring med taklinger og press i 90 minutter på gresset, tar hun igjen på det teoretiske. Hun tok treningsledelse allerede på videregående.

– Jeg ble egentlig inspirert av det å lede mennesker ganske tidlig, sier sørlendingen, som var en ivrig organisator og initiativtaker i ungdommen.

Hun fortsatte idrettsutdanningen med bachelor i idrettsvitenskap på Universitetet i Agder, før hun endte på Idrettshøgskolen i Oslo med master og praktisk-pedagogisk utdanning. Når hun nå leder Skeid-guttene, har hun permisjon fra en deltidsstilling som toppidrettslærer i fotball på Bjerke videregående skole. Det har mange paralleller.

– Man jobber med mennesker som man skal få til å blomstre ut fra sine forutsetninger.

– Du slipper å sette karakterer her på Skeid-laget?

– Jo, men jeg velger jo hvilke elleve som skal starte hver uke. Så det er jo en tydelig vurdering.

– Og du blir jo selv vurdert hver uke og ved sesongslutt.

– Jeg har heldigvis ikke et resultatpress om at vi skal opp i OBOS-ligaen umiddelbart. Skeid har jo vært opp og ned de siste fem–seks årene. Så vi fokuserer på å bli stabile. Men vi må hele tiden planlegge for to ulike scenarioer. Hva er vi hvis vi rykker opp i førstedivisjon, og hva er vi om vi blir værende? Og hvilke spillere trenger vi da?

– Det skiller deg fra en vanlig bedriftsleder?

– Vi må gjøre en grundig jobb, vi er opptatt av referanser og mennesketype i tillegg til hvor bra spiller du er. Du skal passe inn både i miljøet og med de ferdighetene du har. En feilansettelse kan jo ødelegge et helt fotballag, sier hun.

En feilansettelse kan jo ødelegge et helt fotballag.

Drabantbytrener

Et fotballag kan også redde en fotballspiller og gjøre et nabolag bedre. Da Vilde Rislaa kom til Oslo for å studere, ble hun også involvert i det såkalte Prosjekt Grorud. Hun var med på å bygge en ny klubb i drabantbyen. Det var mye mer enn et sportslig prosjekt.

– Jeg fikk jo kjenne på hvor viktig idretten kan være. Her var det unge som aldri hadde kjent på trygghet eller mestring, folk som ikke hadde noe annet enn fotballen. De var villige til å gjøre hva som helst for idretten. Fotballen er med på å forebygge kriminalitet og kan tilrettelegge for positive opplevelser. Jeg skulle utvikle fotballspillere, men enda viktigere var det å utvikle gode samfunnsborgere. Idretten kan gi det til mange. Det ga meg så mye.

– Var det en overgang å komme noen kilometer ned mot sentrum?

– Ja, jeg hadde ikke taklet å komme hit uten de årene på Grorud. Her var det unge som har fått alt, som er flinke på skolen, som har foreldre som bor sammen, som har gått på kostbare fotballakademier – jeg måtte kjenne litt på mine egne fordommer der. Men jeg har større grunnlag for å se at folk har forskjellig utgangspunkt, og vet mer om hva som er «ekte Oslo», sier hun og refererer til Skeids slagord.

Garderobemotivator

En fotballtrener har en spesiell jobb, men det er en lederjobb. Og hvor lenge man sitter i den jobben, avhenger av røde og svarte tall, eller tabellplasseringer.

En ting som skiller Rislaa fra en vanlig bedriftsleder, er at hun må plukke et nytt team hver uke.

– Jeg må jo ta ut dette laget som skal representere logoen på kamp. Så hver uke er det fjorten spillere som blir skuffet. Det kan påvirke relasjonen mellom meg og dem jeg skal lede. Det vanskeligste vi gjør, er å avvikle spillere. Vi blir jo glad i dem, men hvis de ikke er gode nok, så …

– Så det er hele tiden et press på de ansatte?

– Den som er best på trening i uka, får spille på lørdag. Det betyr jo at det er viktig å holde dem i gang. Noen valg er jo basert på kynisme, hvem er i scoringsform, for eksempel.

– Og så er det en egen, intens actionledelse på kamp?

– Kampledelse er jo interessant fordi det koker mye i de 90 minuttene. Og du skal se ting utenfra, identifisere ting i spillet og ta det før det skjer. Som sist uke, da vi spilte mot min gamle klubb Grorud, var det en utfordring å holde hodet kaldt. Kampledelsen er det viktigste jeg gjør.

– Hvor viktig er peptalken i garderoben?

– Grunnlaget for det praktiske legger vi på trening i løpet av uka, vi øver på konkrete ting vi trenger til den kampen. På kampdagen er det ingen ny informasjon, kun mentale triggere.

– Hvordan da?

– Det kan være at jeg må fyre dem opp. «Dette må dere nyte, det er 1 000 tilskuere, det er dette vi lever for.» Men det kan også være at jeg bare snakker rolig og får ned skuldrene og finner frem innstillingen om at det «er bare fotball!». Eller jeg kan stikke litt i stoltheten. Jeg kjenner litt på temperaturen i garderoben, de reagerer best på å bli bygget opp.

– Og da må du være litt skuespiller?

– Ja, jeg må det. Jeg bruker litt tid for meg selv før jeg går inn der.

– For å finne den ene følelsen som skal trigge denne kampen?

– Ja, og da treffer man noen ganger og andre ganger ikke.

Følelser er fremtiden

På linje med flere av spillerne sine har også Vilde Rislaa en utviklingsplan som hun jobber målrettet og strukturert med – ting hun kan bli bedre på. De siste par årene har hun vært med i et mentorprogram for kvinnelige topptrenere via Norges Fotballforbund (NFF). Trond Nordsteien, som har vært hovedtrener i Ranheim og assistenttrener i Rosenborg, er hennes guide til fotballedelse.

– Jeg føler jo veldig mye. Men det er begrenset hvor mye følelser jeg kan vise og snakke om til spillergruppen min. Det blir fort støy for dem. Da er det fint å ha noen som kan forstå mine følelser i denne jobben. Jeg kan si det som det er, til ham, sier hun.

– Har du også en familie som heier på deg?

– Jeg er gift med en mann som deler de samme drømmene som meg. Da jeg ble hovedtrener, var det nok større for ham enn for meg. Uten den støtten hadde jeg ikke kunnet jobbe fjorten timer dagen, sju dager i uka. Det er jo som å leve med en toppidrettsutøver. Han er bakkemannskap der hjemme, slik at jeg kan prestere.

– Det er jo mange kvinner i historien som har tatt den rollen som han har gjort.

– Uten ham hadde jeg ikke kunnet drive med det jeg gjør.

– Er det et mål å bli den første kvinnelige eliteserietreneren?

– Jeg er ikke klar for å lede et slikt lag nå, men målet mitt er jo å jobbe mot å lede et lag på høyest mulig nivå.

– Du sprenger jo et lite glasstak for andre kvinner som vil lede i typisk mannsdominerte yrker.

– Jeg tror det er lett for menn å gå for det som ligner dem selv.

– En de kan gå ut og ta en øl med …?

– Jeg kan ta meg en øl, jeg, sier hun og ler.

– De individuelle forskjellene er større enn kjønnsforskjellene. Men de er der jo. De egenskapene mange kvinner har for omsorg og kjærlighet, det følelsesregisteret, og evnen til å ta stemningen, kjenne på temperaturen – det tror jeg er fremtiden på veldig mange områder. 

Fem kjappe

1. Hva ville du bli da du var barn?
   Arkitekt.
2. Hva gjør du for å koble av fra jobb? 
   Skrur på «ikke forstyrr» på telefonen og ser TV-serier uten substans.
3. Hva frykter du mest?
   Mandag morgen og tomt for kaffe.
4. Hva drømmer du om?
   Å fylle troféskapet.
5. Hva er det beste rådet noen har gitt deg?
   Å være seg selv er mer enn godt nok.