Skjør idyll

Helt siden jeg hørte talen til den amerikanske visepresidenten JD Vance i München i februar i år, har jeg tenkt mye på at jeg har tatt friheten for gitt. Jeg har tenkt på om 80 år i fredstid gjør noe med vårt syn på frihet. Mine besteforeldre har stort sett levd i fred, det samme har både mine foreldre og jeg. Den siste tidens urovekkende uttalelser på den andre siden av dammen og usikkerheten rundt NATO-samarbeidet har skapt en erkjennelse av hvor skjør freden egentlig er – men også friheten.

Jeg er født som nordmann rett etter murens fall. For meg har frihet først og fremst handlet om å kunne bevege seg fritt. Men jeg har også tenkt at det rommer mer enn det. I boken Væren og intet fra 1943 skriver Jean-Paul Sartre:

Han var fri, fri til alt, fri til å oppføre seg som et dyr eller en maskin, fri til å godta eller avslå, fri til å nøle; gifte seg, rømme, (…), han kunne gjøre hva han ville, ingen hadde rett til å råde ham, for ham eksisterte hverken det Gode eller det Onde uten at han selv oppfant det. (…) Han var alene midt i en knugende taushet, fri og ensom. Uten hjelp eller unnskyldning, dømt til å treffe en avgjørelse som han aldri kunne gjøre om igjen.

Sartres beskrivelse av friheten som «frihet til» gir mening. Jeg forstår også friheten som valgalternativer: å velge å stå opp eller sove litt lenger, droppe frokost eller spise den, møte en venn, ta meg en løpetur eller lese en bok. Eller jeg kan avstå fra å gjøre det. Fellesnevneren er muligheten til å velge hvordan jeg bruker tiden min. Friheten til å disponere min egen tid og ta egne valg har vært proporsjonal med min følelse av frihet.

Da jeg hadde kjærlighetssorg etter at et langt samliv tok slutt, flyttet jeg hjem til foreldrene mine i en periode. Jeg husker spesielt godt en samtale jeg hadde med mamma. Vi diskuterte min nye livssituasjon og at jeg tross alt nå hadde mange muligheter – jeg var fri. Mamma utfordret meg likevel på om det var et mål i seg selv å være helt fri. I samme åndedrag siterte hun Janis Joplin, som sang «frihet er bare et annet ord for at du ikke har mer å tape». Sitatet traff meg hardt. Sorgen over å ikke være noens nummer én skylte innover meg. Jeg trenger ikke frihet, men jeg trenger å være noe for noen, tenkte jeg.

Andre ganger kan livets forpliktelser gjøre at jeg føler meg ufri. Sosiale arrangementer med jobb eller familie som jeg ikke har lyst til å delta på. Å delta på et kurs bare for å møte et etterutdanningskrav, eller å delta i en bursdag til en fjern slektning som jeg knapt kjenner. Da føler jeg meg ufri. Er jeg bortskjemt? Kanskje. Kan frihet også handle om urealistiske forventninger til hva livet skal være? For å leve et godt liv der vi er knyttet til venner, kjæreste og familie, må vi nødvendigvis gi opp deler av tiden vår. For å opprettholde relasjoner må vi noen ganger gjøre ting vi ikke har lyst til – for relasjonens skyld. Hvem ønsker å være i en situasjon der ingenting betyr noe, og vi ikke har noe å tape?

Den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder skriver i boken Om frihet fra 2024 at vi må forstå at vi er avhengige av hverandre for å være frie: «Barn trenger hjelp fra moren sin, mødre fra jordmødre, alle trenger hjelp fra livets begynnelse.» På samme måte trenger vi hjelp til å lære å gå og til å lære alfabetet. Blir vi syke eller skadet, er vi avhengige av tilgang til helsetjenester. Uten helse eller liv er det vanskelig å snakke om frihet eller valgalternativer. Uten politi ville de fleste av oss vært et enkelt bytte for kriminelle. Vi er også avhengige av å fordele godene i et samfunn for å være frie. Gir vi ikke alle mennesker i et samfunn et grunnleggende sett med goder, vil det fort lede til sosial uro, opprør og kriminalitet. Det kan true friheten. Noen områder kan bli for farlige å bevege seg inn i. Rinkeby i Sverige er et skrekkeksempel.

Friheten til å disponere min egen tid og ta egne valg har vært proporsjonal med min følelse av frihet.

Og det er nettopp dette som har gjort det norske sosialdemokratiet til en havn for frihet. I Seierherrene skildrer Roy Jacobsen hvordan hovedpersonen Marta går fra å leve i fattigdom og økonomisk usikkerhet i 1930-årene til å få oppleve det ufattelige spranget det norske samfunnet gjorde i perioden fra 1970 til 1990. Norge ble en velferdsstat med et sikkerhetsnett for alle med muligheter til å forme sitt eget liv. Men i takt med den økte friheten kom også fremveksten av sosiale normer som rammet inn friheten, noe Roy Jacobsen skildrer godt:

Byen har en egen evne til å gjøre en fattig igjen straks en får lønning. Jo mer kjent og innlevd en blir, desto raskere merker en at det mangler noe i klesveien; standarden forandrer seg hele tiden og må til en viss grad følges, enten man ønsker å være fin eller usynlig.

Ved at den norske staten etter hvert ga hver enkelt innbygger et sett med goder gjennom rettferdig fordeling, vokste også tilliten til staten og den enkeltes valgmuligheter fordi man ikke lenger trengte å vie hele tiden sin til å få mat på bordet. Fritiden, tid man kunne forvalte fritt, ble allemannseie og vokste i omfang.

Nylig var jeg på reise til Buenos Aires i Argentina, og mitt inntrykk var at den jevne argentiner ønsket seg en tilværelse med fravær av hindringer – mindre regler og skatt, mindre innblanding fra staten. Som en argentinsk advokatkollega sa til meg: «It is in our blood to avoid the rules and taxes if it’s possible.» Hun forklarte det med at argentinere historisk har opplevd at staten har sviktet dem, og derfor er tilliten til staten lav.

Denne forståelsen av frihet som «frihet fra noe» ble av den britiske filosofen Isaiah Berlin omtalt som negativ frihet i det kjente verket Two Concepts of Liberty fra 1958. Vi er frie hvis vi selv kan velge hvordan lønnen vår disponeres, og om vi skal gå på rødt lys eller ikke. Samtidig vil et samfunn uten lover og regler være et samfunn kun for de sterkeste. Godene vil fordeles på en marginal gruppe på bekostning av fellesskapet. Fravær av institusjoner som sikrer helse og utdanning, vil fort legge beslag på den enkeltes lønn. I land med privatisert helse- og utdanningssektor – som USA, der det er opp til den enkelte å tegne egen privat helseforsikring for å ivareta egen helse – ser vi at en større andel av lønningene går til å finansiere slike grunnleggende tjenester, sammenlignet med land som har satset på fellesskapsløsninger, som Norge. Paradokset er at friheten kan ende med å bli mer begrenset selv om statens inngripen er mindre.

En konstant streben for å skaffe seg mat, drikke, helse og utdanning kan føles som en ufri tilværelse. Valgalternativene er færre. Fritid blir en mangelvare når arbeid og inntjening fyller opp dagene. Og det er nettopp dette som er styrken i det norske sosialdemokratiet som Roy Jacobsen så vakkert beskriver fremveksten av. Vi beskytter individets frihet gjennom velferdsordninger og omfordeling. Systemet driftes gjennom innskrenking av den negative friheten; en stor andel av pengene den enkelte tjener i Norge, går rett til statskassa. Til gjengjeld sikrer staten individet inntekt, helsetjenester, utdanning og sikkerhet, og gir oss med det mer fritid. Tid vi kan disponere selv. Tid vi kan bruke mer eller mindre fritt.

Det leder meg over til den sosiale ulikheten jeg opplevde i Buenos Aires. Å observere et samfunn der det er større aksept for at noen mennesker har veldig mye, mens andre lever i bunnløs fattigdom, gjorde sterkt inntrykk. Det å ta innover seg at vi mennesker aksepterer at andre har det vesentlig dårligere enn oss selv og er mindre frie, var en ubehagelig erkjennelse.

Samtidig opplevde jeg en helt annen toleranse i Buenos Aires enn i Norge. Bybildet var preget av sterke farger, gatekunst, ulike klesstiler, dans og musikk. Stemningen føltes mer fri, og tempoet var lavere. Den enkeltes individualitet ble spilt mer ut. Kan det at vi i Norge er så opptatt av solidaritet og fellesskap, som forutsetter at folk følger reglene og bidrar etter evne, medføre at livsutfoldelsen til den enkelte snevres inn?

Kreativitet og utfoldelse krever samtidig at vi har tid til å skrive, danse, male og synge. Som tidligere nasjonaløkonom i Danmark Nina Smith treffende skrev i Morgenbladet nylig: «For at kvinner skal kunne skrive bøker eller slippe mer mental load, trenger vi velferdsstaten. Og for at den skal overleve, må kvinner med utdanning jobbe fulltid.» Det er et finurlig paradoks at for at vi skal være frie, så må vi jobbe fulltid.

Vi snakker også ofte om å føle oss frie. Og spør vi noen som har overlevd sykdom, ulykke eller en katastrofe, er deres syn på frihet ofte annerledes. For en som har overlevd kreft, vil det å kunne puste være frihet. For en som har overlevd bilulykke, vil det være frihet å mestre å gå igjen. Selv føler jeg meg ufri hvis en strekkskade eller senebetennelse gjør at jeg ikke kan løpe eller spille fotball. Kanskje er det også slik med frihet, at den må være under press, eller at vi må oppleve å miste den, for å forstå hva den innebærer?

Andre ganger kan for mange valgalternativer og for mye fritid også bli handlingslammende. Og når vi ikke klarer å utøve friheten selv om vi har valgalternativer – er vi da frie?

Så hva er egentlig frihet for meg nå? Det er å bevege seg fritt, drikke morgenkaffe med kjæreste eller venn, høre på musikk, danse, spille løkkefotball, dra hjem på søndagsmiddag, ta et bad, lese en bok. Skal den individuelle friheten bestå, må vi alle bidra etter evne, vi må dele på godene. I individualismens tidsalder er det kanskje vanskeligere enn noen gang å selge inn budskapet om vår avhengighet av hverandre. Kanskje må vi snakke høyere om velferdsstaten som et frihetsprosjekt. For økt polarisering, økt sosial ulikhet, svekket tillit til staten er ikke bare en hodepine for landets politikere. Det er en trussel mot din og min frihet.