Utrygg havn

I sommer satt jeg på plattingen foran hytta med lyden av ospetrær og fjerne måkeskrik rundt meg. Med morgensola varmende i ansiktet, rykende fersk kaffe i koppen, Aftenposten i fanget og resten av familien sovende inne i hytta kunne jeg nesten ikke vært mer fornøyd. Plutselig kom jeg over en tekst som hugget tak i meg. «Nå føler halvparten av alle unge mellom 16 og 36 år seg ensomme. Hva er det som skjer med dem?» skrev Hilde Østby. Hovedbudskapet hennes var hvordan dagens skjermbruk gjør at barn og unge blir frakoblet ekte, menneskelige fellesskap. Teksten hennes traff noe sårt i meg. Gjennom livet har de mest meningsfulle opplevelsene og minnene mine vært de jeg har delt med andre. Det er få andre situasjoner som får meg til å kjenne på en sterkere følelse av tilhørighet, enn tiden med kjernefamilien på hytta om sommeren. Tryggheten som ligger i kjærlighet uten forbehold.

Hvorfor traff teksten til Østby likevel et ømt punkt i meg denne julimorgenen på hytta – i hjertet av tryggheten? Etter et par slurker til av morgenkaffen innså jeg det: Ensomheten er en kjenning. Jeg kan ha øyeblikk, timer eller en dag eller to hvor jeg får besøk av ensomheten. Når denne følelsen kommer sigende, tar jeg ofte grep. Jeg ringer eller oppsøker en venn eller et familiemedlem, eller jeg tar meg en joggetur der jeg legger ruta til et folksomt sted i Oslo: Grünerløkka eller Frognerparken. Ofte er det nok til å kvele følelsen.

Jeg kjenner at det koster å innrømme at jeg til tider føler meg ensom. Det er smertefullt og pinlig på samme tid. Like fullt er det sant. Det er noe stusselig over det å føle seg alene. Det er usjarmerende, og man blir lett oppfattet som selvmedlidende. Det er en følelse av å være ubetydelig i universet, i den store sammenhengen, uten relevans for omgivelsene. Motsatsen til et innholdsrikt og sosialt liv der man betyr noe for andre.

For selv om det å ha mennesker rundt seg kan fjerne ensomhetsfølelsen for noen, er det ikke gitt at våre behov og følelser blir møtt, forstått eller sett – innerst inne.  

Andre ganger kan tid alene, fysisk borte fra fellesskapet, være målet i seg selv. «Jeg lader jo batteriene alene for meg selv», utbrøt en kollega da vi diskuterte ensomhet i lunsjen her om dagen. «Jeg velger bevisst å trekke meg unna resten av familien for å lese en bok eller en avis. Jeg trenger egentid.» Fysisk adskillelse fra andre er altså ikke et sikkert tegn på ensomhet. For meg er ensomheten en følelse, en ubehagelig tilstand, noe jeg ønsker skal gå over så fort som mulig.

Når jeg får besøk av ensomheten, føles den ikke alltid lik. Den kan arte seg som en opplevelse av å være frakoblet andre, være alene rent fysisk. Det er mer sjeldent for meg. Den formen for ensomhet som besøker meg ved jevne mellomrom, er en opplevelse av ikke å bli sett eller forstått; bekymringer, tanker og følelser. Jeg ble derfor ikke så overrasket da jeg ble klar over at det er i byene våre at ensomheten er størst, selv om vi aldri har bodd tettere. For selv om det å ha mennesker rundt seg kan fjerne ensomhetsfølelsen for noen, er det ikke gitt at våre behov og følelser blir møtt, forstått eller sett – innerst inne. Er det en konsekvens av høyhastighetssamfunnet – der vi ikke tar oss tid til å bygge nære relasjoner til andre? Jeg vet ikke. For det tar tid å bli kjent – sånn ordentlig. Eller kanskje det er all skjermtiden.

Noe som er sikkert, er at å være alene om tanker, følelser og bekymringer gjør oss ensomme. Den samme Hilde Østby formulerer det fint i boka Kart over ensomheten: 

Vi ønsker alle forståelse for hvem vi er, men av og til er det så vanskelig. Løgner og skam dekker oss til, frykt og sorg kobler oss av menneskene rundt oss, så broene inn til øya knekker midt på.

Skal vi få en opplevelse av å bli forstått for den vi grunnleggende sett er, må garden ned, vi må slippe mennesker inn i vårt innerste rom. Hemmelighetene våre må deles – i hvert fall med noen få. Ifølge Østby – som har forsket på ensomheten – er våre hemmeligheter drevet av frykten for å bli ensom, for å kastes ut av fellesskapet. Samtidig vet vi at noe må stå på spill for at ekte vennskap skal oppstå. Vi må tørre å være sårbare. Å avsløre hemmeligheter og våre innerste tanker for et annet menneske er selve kvantespranget i det å bygge en vennskapsrelasjon.

Jeg leste nylig at stadig flere mennesker i Norge bor alene, over én million. Jobben er for mange av dem kanskje det eneste og viktigste fellesskapet. På verdensbasis rapporterer nesten 80 prosent av arbeidstakere at de ikke føler tilhørighet på arbeidsplassen sin. Rundt 40 prosent i USA opplyser at de ikke har en eneste venn på jobb – og at tallet ventes å stige fordi vi har mer hjemmekontor. Nyere studier viser at det er like farlig å være ensom som å røyke 15 sigaretter om dagen. Det får meg til å tenke. Er norsk arbeidsliv tilstrekkelig bevisst på hva som får oss til å føle tilhørighet på jobben, ved stadig høyere krav til effektivitet? Mye kan tyde på at vi ikke har tatt innover oss konsekvensen av å kutte menneskemøtene og tiden ved kaffemaskinen. Her synes jeg Jarl-Magnus Bruheim formulerer det godt i diktet «Den annsame»:

Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.

Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes på dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.

Det kan ikke utelukkes at den utbredte ensomheten har sammenheng med det økte tempoet vi lever i. Samtidig er den ikke en objektiv størrelse: Ensomhet er en dypt personlig og individuell erfaring. Det skrives ofte om å være alene i folkemengden eller i et ekteskap. Forskerne skiller også mellom kronisk og flyktig ensomhet. Den kroniske er den farligste, den er mer eller mindre konstant, og kan ifølge en rekke studier føre til tidlig død. Samtidig vil en flyktig ensomhet kunne bli kronisk om den ikke tas på alvor og får gode vekstvilkår. Er norske arbeidsgivere tilstrekkelig bevisst på hvordan tilhørighet og trygghet på arbeidsplassen egentlig skapes?

Er norsk arbeidsliv tilstrekkelig bevisst på hva som får oss til å føle tilhørighet på jobben, ved stadig høyere krav til effektivitet?  

På mange måter kan ensomhet på arbeidsplassen sammenlignes med en utrygg havn: Alle skipene har et ankerfeste, og det er tilsynelatende plass til alle. Men tar man ikke høyde for vær og vind i lys av skipets individuelle egenskaper og behov, kan skipet likevel knekke eller bli skadet i uværet. På samme måte kan arbeidsplassen bli et farlig sted for den som ikke blir sett og tatt på alvor som menneske: En arbeidshverdag der man er alene med sine bekymringer, følelser og behov, er en ensom hverdag.

Men ikke alle har behov for å dele sine innerste tanker og følelser på jobb med kolleger. Mange lar venner, familie og kjæreste bekle rollene som havnepersonale som sikrer at havnen er trygg. De skiller skarpere mellom jobb og fritid, og ønsker først og fremst et profesjonelt forhold til kolleger. Det må være greit. 

Samtidig er det mange som mangler et livsvitne, en nær venn eller kjæreste. De trenger noen til å bekrefte seg som et unikt menneske i verden. Hvordan skal norsk arbeidsliv forholde seg til disse menneskenes opplevde ensomhet – i hastighetens og skjermtidens gullalder? Enklest er det kanskje å starte med blikket og legge bort telefonene – vi må se hverandre konkret og fysisk. Og da tenker jeg ikke på de invaderende blikkene, men det oppmerksomme blikket, tilstedeværelsen, når vi er i samtaler med andre, kolleger. Kanskje kan vi bli flinkere til å spørre: «Hvordan har du det – sånn egentlig?» Kanskje kan vi bli flinkere til å tilby en klem. Kanskje blir det kunstig. Noen er jo ikke «klemmere». Samtidig vet vi fra forskning at berøring og fysisk kontakt er viktig for oss og reduserer ensomheten.

Det er noe kunstig ved å snakke om lover og regler i kampen mot ensomheten. Det passer ikke sammen. Verken vennskap eller kjærlighet kan påtvinges.  

Noen vil kanskje hevde at ansvaret hviler på den enkelte, vi må ta risiko, ta sats og vise sårbarhet i møte med andre, med kolleger. Alt kan ikke være arbeidsgivers ansvar. Er du ensom, må du våge å dele dine hemmeligheter og innerste tanker med en kollega eller to. Den som ikke vil la seg hjelpe, er vanskelig å hjelpe, og mennesker er ulikt skrudd sammen. Grensene for deling og åpenhet er ikke de samme for alle, og selv om ensomheten kan kureres gjennom å dele og våge å være sårbar for enkelte, kan det ha begrenset effekt for andre. Det gjør det ikke enklere at ensomhetens personlige og subjektive natur gjør at vi vet lite om hva som funker.

Det får meg over til problemets kjerne, slik jeg ser det. Hvem skal ha ansvaret for at vi har venner? Det er noe kunstig ved å snakke om lover og regler i kampen mot ensomheten. Det passer ikke sammen. Verken vennskap eller kjærlighet kan påtvinges. Kanskje kan vi ikke kreve annet av arbeidsgiver enn at det legges til rette for menneskemøtene: obligatorisk morgenkaffe, fredagspils og julebord. Så må vi gjøre jobben med å bygge relasjonene våre selv. Det gir mening.

Da jeg trodde jeg hadde landet, utfordret en kollega meg ved kaffemaskinen. Tydelig engasjert hevdet han at problemet med de sosiale samlingsstundene på jobb er at de ofte ender med å være for dem som allerede er sosiale, mens taperne i det sosiale spillet fortsetter å tape – de takker nei til fredagspilsen, utenlandsturen eller sommerfesten. Kraftsalven ved kaffemaskinen satte konklusjonen på vent. Kanskje norske arbeidsgivere må ta mer ansvar i ensomhetskampen – likevel?

I jakten på et svar kom jeg over selskapet Capra Consulting. Det er et mellomstort norsk IT-konsulentselskap. Ledelsen i selskapet har et bevisst forhold til å jobbe i team, på tvers av avdelinger. Selskapet styres av de ansatte og autonome team, og det jobbes på tvers av fagdisipliner og kunder for å skape møteplasser. Måten de jobber på, fører til flere møtepunkter mellom de ansatte der klikkene brytes naturlig opp. For de mer sosialt tilbakeholdne kan det være redningen. Et vellykket gruppearbeid kan skape tilliten som trengs, den dytten man trenger, for å våge å ta steget og satse på at man blir tatt imot.

Så kanskje er det Capra vi skal lære av. Det vil kanskje ikke utrydde ensomheten, men norske jobbhavner vil garantert bli tryggere.