Barn av høyredreiningen

Hei, kjære kolleger. Vi har fått tilsendt oppdateringer fra AACSB der de fjerner alle mål om mangfold, inkludering osv. fra sine Guiding Principles (…) Jeg har søkt gjennom dokumentet på 64 sider. Følgende ord nevnes overhodet ikke: diversity, equality, equity, democracy, gender, politics, political, rights, human rights, osv. osv.»

Slik starter e-posten til Ingvild Reymert, instituttleder ved Handelshøyskolen OsloMet, i starten av mars. Mottakerne er de andre handelshøyskolene i Norge. 

En av verdens ledende akkrediteringer for handelshøyskoler, AACSB, har byttet ut mangfold og inkludering med fellesskap og tilknytning. Her står det nå at «hver institusjon opererer innenfor en unik kulturell 
og historisk kontekst formet av sine tradisjoner, verdier, samfunnspåvirkninger og regulatoriske kontekster» (min oversettelse). Dette kan like gjerne åpne opp for skoler som ikke har likhet som prinsipp, påpeker Reymert. 

Reaksjonene lar ikke vente på seg fra kollegene ved de andre skolene. «Oppsiktsvekkende og foruroligende.» «Dette er alvorlig.» «En skummel utvikling.» Samtidig understreker flere at endringene 
i standarden ikke påvirker deres prinsipper rundt mangfold og inkludering.

Akademia i kryssilden

Bakgrunnen for endringene er at akademia har havnet i kryssilden i Donald Trumps kulturkrig. Under valgkampen lovte Trump å røske opp i den amerikanske utdanningssektoren, og han gikk til verks så fort han ble tatt i ed som president i januar.

Universiteter som ikke fjerner DEI-tiltak (se fakta), kan miste statsstøtte. Som blant annet NRKs dekning har vist, har pro-palestinske protestanter blitt arrestert og fengslet uten rettslig grunnlag. Forskningsdata om klima og mangfold har blitt fjernet fra offentlige nettsider. Forskning som er woke i administrasjonens øyne, får ikke lenger penger. Trump ønsker også å legge ned utdanningsdepartementet.

At Trump vant valget i 2016, akselererte flere rettighetskamper, fra Metoo-bevegelsen mot seksuell diskriminering til anti-rasismen i Black Lives Matter og kampen for transpersoners rettigheter.

Det var dette som traff akkrediteringsorganisasjonen for handelshøyskoler: Den bøyde av for det politiske presset fra Trump-administrasjonen.

Det er i denne konteksten jeg leser e-postene som går mellom de norske skolene. De står imot et nytt amerikansk regime som gir assosiasjoner til Margareth Atwoods Gilead eller George Orwells Oceania. På samme måte vil Trump tøyle kritisk tenkning og politisk uenighet, tenker jeg.

Det minner meg også om et møte jeg hadde rett før han ble president for første gang.

Tiden før Trump

Våren 2016 var jeg på studietur på østkysten av USA. Formålet var å bli kjent med begge de politiske sidene i landet, selv om det var overhengende sannsynlig at Hillary Clinton ville vinne i november: Hun ledet med 8–9 prosentpoeng mot Donald Trump, sjokk-kandidaten som vant frem ved å spille på rasisme og frykt.

I Leesburg i Virginia, en sjarmerende småby drøyt fem mil fra Washington D.C. og på størrelse med min egen hjemby Bodø, fikk vi komme på besøk til lederen av en konservativ politisk interesseorganisasjon. I en overdådig villa i klassisk kolonistil inviterte han oss til grilling sammen med resten av kjernefamilien. Her fikk vi servert enorme kjøttstykker, maiskolber, makaroni og ost, og raljering over asparges som «den eneste grønnsaken vi spiser i Amerika».

Da vi satt rundt hagebordet denne varme vårdagen, kunne ingen forutse den enorme pendelsvingningen mot høyre som skulle prege de neste årene, med kulturelle konflikter og en voldsom polarisering. Det som fanget min oppmerksomhet, var den konservative lederens sønn, som var på min alder.

Han var et politisk stjerneskudd på høyresiden og jobbet for Campus Reform, et konservativt nyhetsmedium som ville avdekke «venstrevridde skjevheter og overgrep» ved amerikanske universiteter. I tillegg reiste han rundt på de samme universitetene for å mobilisere studenter med konservative holdninger, fremme viktigheten av ytringsfrihet og et upartisk utdanningssystem. Han ble straks en gjenganger på Fox News og Newsmax.

«Så merkelig», tenkte jeg den gang – kjempet de ikke en tapt sak? Konservative aktivister som denne sønnen fikk hard medfart på amerikanske universiteter på den tiden, der de var helt i utakt med konsensusen om å rette opp i systematiske skjevheter. At Trump vant valget, akselererte disse rettighetskampene, fra Metoo-bevegelsen mot seksuell diskriminering til antirasismen i Black Lives Matter og kampen for transpersoners rettigheter.

Hvite, privilegerte og konservative menn var det ikke synd på. I 2025 skulle det vise seg at de ville slå tilbake med full styrke.

70 %
Andel nobelpriser i økonomi med tilknytning til et amerikansk universitet.
Kilde: Wikipedia

Motrevolusjonens ansikt

Det er særlig én konservativ, mannlig aktivist som har satt sitt avtrykk på grepene som Trump-administrasjonen nå har innført mot akademia.

Christopher Rufo er forfatter av America’s Cultural Revolution: How the Radical Left Conquered Everything (2023) og regnes som den intellektuelle kraften bak Trump-administrasjonens angrep på DEI og såkalt kritisk raseteori, en akademisk retning som undersøker hvordan rasisme er innebygd i lovverk og samfunnsinstitusjoner.

I New York Times-podkasten «The Daily» forklarer Rufo hvordan hans egne erfaringer fra toppuniversitetene Georgetown og Harvard, og arbeidet med å dokumentere fattige amerikaneres utfordringer, åpnet øynene hans for hvor virkelighetsfjern venstreorientert politikk var i vanlige folks liv. Det fikk ham – i likhet med det politiske stjerneskuddet jeg møtte i 2016 – til å ville utfordre universitetene. Rufo mener at de er «yngleplasser for venstreorientert propaganda» – ideer som så blir så påtvunget resten av samfunnet. Derfor må det en motrevolusjon til.

Akademisk frihet og mangfold handler ikke om ideologisk ensretting, men om å verne rommet for kunnskap, kritikk og uenighet – også når det er krevende.

Hva har så vært Rufos løsninger? Jo, universitetene bør trues med kutt i offentlig støtte hvis de ikke endrer kurs. De bør ha studentopptak som ikke tar hensyn til etnisitet, avskaffe alle programmer for mangfold og inkludering og å få slutt på all diskriminering. Institusjonene må tvinges tilbake til kjerneoppdraget, som er søken om sannhet.

Allerede i Trumps første periode bygget Rufo et tett forhold til sentrale personer i administrasjonen og Maga-bevegelsen. Da Trump kom til makten igjen i 2025, var det hans løsninger de så til. Ideene som han hadde formulert for seg selv, ble kjørt ut i sin helhet på føderalt nivå og i høy hastighet. Selv Rufo ble overrasket over hvor langt Trump var villig til å gå.

Den norske debatten

Tilbake til de norske handelshøyskolene: På få dager trommer de sammen en uttalelse sammen med flere nordiske kolleger der de går hardt ut mot AACSB. Enkelte av dem velger å trekke seg helt ut av akkrediteringsorganisasjonen.

Dagens Næringsliv kritiserer på lederplass utdanningsstedene for å protestere mot endringene. Fremmer mangfoldspolitikken egentlig akademisk frihet, eller er den en begrensning? spør avisen og trekker frem forskning som viser at kriterier som kjønn og etnisitet i noen tilfeller prioriteres høyere enn ideologisk mangfold. Sagt med andre ord: At den du er, og ikke det du har levert, blir avgjørende for om du får innpass på en skole.

I et motsvar til DN vektlegger Ola Kvaløy, dekan ved Handelshøgskolen UiS, at det er en prinsipiell forskjell mellom akademisk frihet og mangfoldspolitikk. I den akademiske friheten ligger det en rett hos et universitet til å ha mangfolds- og inkluderingstiltak som ikke er drevet frem av politisk press – og nå trues nettopp denne friheten. Det samme kunne vi sagt om en president som presset universitetene til det motsatte, altså å legge mer til rette for mangfold og inkludering.

Vi er kanskje ved kjernen av diskusjonen her, om hva som oppleves rettferdig. Tenker vi at strukturell diskriminering og forskjellsbehandling ikke forekommer, og at vi derfor bare bør velge de flinkeste? Eller aksepterer vi premisset om at folk har forskjellig utgangspunkt, at prestasjon ikke skyldes talent og hardt arbeid alene, og at vi bør utjevne denne skjevheten?

Mangfold og meritokrati

I USA har målet med affirmative action, eller positiv særbehandling, vært å rette opp i historiske skjevheter. Slik har man korrigert for partiskhet i opptakskomiteer, og flere grupper har fått billett inn i eliten – rollemodeller som har banet vei for andre som seg selv. I tillegg har man mer mangfoldige campuser, som jeg tenker er et gode i seg selv – slik utfordres etablerte sannheter og vår forståelse av hvordan verden henger sammen.

I Norge er forskjellene langt mindre enn i USA, og vi kan takke Lånekassen og Samordna opptak for at vi er nær et meritokrati – der evnene og prestasjonene dine er avgjørende. Vi kan stille spørsmål ved rettferdigheten i vårt system også. Det er stort sett blinde opptak fra videregående til høyere utdanning, noe jeg selv kan ha dratt fordeler av som har gått på videregående i Bodø – og ikke i Oslo, der vi kan anta at konkurransen er høyere. Samtidig: Hvis vi bare hadde belaget oss på opptakskomiteer, er det lett å se for seg at eliten hadde dominert akademia også her.

14 %
Andelen USA-fødte PhD-kandidater i økonomi som var først i sin familie til å fullføre høyere utdanning mellom 2010 og 2018. Dette er den laveste andelen blant alle store fagområder. Økonomi har også den laveste andelen underrepresenterte grupper blant PhD-kandidatene. 
Kilde: Peterson Institute

Akademisk frihet og mangfold handler ikke om ideologisk ensretting, men om verne rommet for kunnskap, kritikk og uenighet – også når det er krevende. I dag settes disse verdiene på prøve, ikke bare i USA, men også i Norge og Europa. Når presset øker, kreves det mer, ikke mindre, av oss – mer mot, mer prinsippfasthet og mer handling. Instinktene fra de nordiske handelshøyskolene var riktige og viser vei. Nå må resten av sektoren og samfunnet rundt følge etter.