Tilbake til fortiden

I de første dagene av 2025 var himmelen over Los Angeles et dystert lerret av oransje og blodrøde nyanser. På nyhetene så vi flammene som danset nådeløst fra nabolag til nabolag, der bare ruiner av hus, biler og palmer stod igjen. Hundretusenvis måtte flykte – fra velstående kjendiser til samfunnets mest sårbare – for å unnslippe naturens uforsonlige kraft.

De omfattende ødeleggelsene var et resultat av flere år med tørke og intens hete. Små flammer ble til store skogbranner da kraftige vinder blåste ned fra fjellsiden og den forsømte infrastrukturen ga etter for press. Her førte samspillet mellom naturkrefter og manglende samfunnsinvesteringer til en katastrofe.

I mellomtiden, mens flammeinfernoet herjet i vest, tok en annen naturkraft scenen i øst. På sin første dag tilbake i Det hvite hus signaliserte Donald Trump at han ville nedprioritere klima- og naturtiltakene som kunne ha dempet eller forhindret skogbrannene i Sør-California.

En varslet katastrofe

Noe av det første president Trump gjorde, var å skrive under en presidentordre om å melde USA ut av Parisavtalen – atter en gang. Landet står nå utenfor avtalen, kun i selskap med Iran, Jemen og Libya. En viktig forskjell på de fire er at USA har nest høyest CO₂-utslipp i verden etter Kina. Uten USA, intet velfungerende klimasamarbeid i verden.

4 av 5
Andel investeringer i ren energi som har gått til republikanske distrikter som følge av Inflation Reduction Act.

Kilde: Atlas Public Policy

Målet med den ti år gamle Parisavtalen er å holde oppvarmingen på jorda innen trygge nivåer, helst rundt 1,5 grader. I 2024 ble denne grensen brutt for første gang, ifølge klimaovervåkningstjenesten C3S. Det var det varmeste året siden målingene startet i 1850, og skogbrannene i Los Angeles viser konsekvensene.

En studie i regi av 32 forskere i World Weather Attribution fant at de varme, tørre og vindfulle forholdene bak brannene var 35 prosent mer sannsynlige på grunn av oppvarmingen siden førindustriell tid – som forbrenning av olje, gass og kull er hovedårsaken til. Forskerne mener derfor at en rask overgang til fornybar energi er nødvendig for å redusere klimagassutslipp, stabilisere klimaet og minske risikoen for skogbranner i områder som Sør-California.

Det er gode argumenter for at den grønne omstillingen som president Biden satte i gang gjennom Inflation Reduction Act vil kunne fortsette under Trump.

Da er det selvfølgelig forstemmende at verdens mektigste mann erklærer «drill, baby, drill» i sin innsettelsestale. Nødtillatelser har blitt utstedt for å fremskynde mer olje- og gassutvinning, noe som gjør at miljøhensyn i disse nye prosjektene avvises eller omgås. Landet er i en nasjonal nødssituasjon når det kommer til energi, påstår administrasjonen. Mye av Trumps politikk handler om å sende ut signaler snarere enn å handle, men på dette området er administrasjonen aktiv.

Samtidig er det gode argumenter for at den grønne omstillingen som president Biden satte i gang gjennom Inflation Reduction Act (IRA) – en lovpakke for grønn omstilling og utslippskutt – vil kunne fortsette under Trump. Han har i alle fall mye å vinne på det politisk.

Make America Green Again

I podkasten til politisk kommentator Ezra Klein peker Jigar Shah på at markedet i USA har tatt til seg de grønne løsningene – og at IRA har spilt en nøkkelrolle. Shah gikk nylig av som direktør for låneprogramkontoret i det amerikanske energidepartementet. Salget av elbiler har økt raskt, og investeringene i batteriproduksjon og andre fornybare teknologier har vært massive.

Hele 95 prosent av all ny kraftkapasitet i USA var karbonfri i 2024, og det ble satt i drift 48,2 gigawatt i sol-, vind- og batterilagringskapasitet i fjor. Det er ny rekord, ifølge rapporten State of Clean Energy Deployment. Ny naturgasskapasitet var på sitt laveste nivå siden 1990-tallet.

I dag er det Kina som leder an innen fornybar teknologi, men ifølge Shah konkurrerer ikke USA direkte med Kina. I stedet har det vært satset på neste generasjons teknologi – den som skal overgå det kineserne nå tilbyr. Og områder som stemte på Trump i november, har gagnet så det holder: Omtrent 80 prosent av investeringer i prosjekter innen ren energi som følge av IRA har gått til republikanske distrikter, ifølge data fra Atlas Public Policy.

Det er kort og godt fordi de geografisk sett gagner mest på omleggingen, og handler ikke om partipolitikk. Det gjelder for eksempel Nevada, som skal bygge en litiumgruve og en gigafabrikk for Tesla. Montana har mottatt en stor føderal lånegodkjenning til en fabrikk for bioenergi, og venter på mer. Og langs «batteribeltet» som strekker seg fra Michigan til Georgia, er de fleste distriktene styrt av republikanerne.

Da er det rart, men ikke overraskende, at Trump-administrasjonen raskt gikk i gang med å fryse utbetalinger knyttet til IRA. Ingen flere føderale tilskudd til batterifabrikker, elektriske skolebusser eller andre lavutslippsløsninger. Heller ingen flere godkjenninger av nye prosjekter innen vind- og solenergi.

Republikanske politikere fra områdene som har tjent på dette, tør ikke annet enn å forsvare administrasjonens beslutning, så sterk er kongemakten som Trump utstråler om dagen. De har ikke begynt å tenke på sine gjenvalg enda.

95 %
Ny kraftkapasitet i USA som var karbonfri i 2024.

Kilde: State of Clean Energy Deployment

Som Thomas L. Friedman i New York Times formulerer det litt eplekjekt, tar Trumps politikk nå en «woke» vending. Å avvise fornybar energi og elektriske kjøretøy, bare fordi det ikke passer inn i Maga-ideologien, er like tankeløst som den kulturelle woke-bevegelsen som presidenten har kritisert. 

Istedenfor er Trump i ferd med å gi Kina seieren i fornybarkappløpet på forskudd.

Kinesisk fortrinn

Friedman advarer om at Kina kan få et avgjørende fortrinn i en ny industriell æra der kunstig intelligens, elektriske kjøretøy, smarte batterier og fornybar energi blir ett økosystem. Biden-administrasjonen var på god vei til å tette gapet med IRA, ved at de så på strømproduksjon som verken konservativ eller progressiv politikk, der elektrisitet «bare» var elektroner.

Kina satser på ren energi fordi det er rikelig av det, den er effektiv og rimelig, og miljøvennlig. Derfor investerte de rekordmye i fornybare energikilder som sol og vind i 2024 – omtrent 20 prosent mer enn året før, ifølge Carbon Brief. Denne ekspansjonen var stor nok til å stanse økningen i landets CO₂-utslipp.

Kinas modell har også utfordringer. For å produsere elektriske batterier for under 100 dollar per kilowattime – en terskel som anses kritisk for å konkurrere med tradisjonelle energikilder – presses litiumleverandørenes marginer til det ytterste. Dette har ført til at enkelte aktører sliter økonomisk, går konkurs eller reduserer kapasiteten, noe som igjen svekker stabiliteten i leverandørkjeden.

Men det er fortsatt slik at fornybarkapasitet på sol-, vind- og atomenergi i Kina er på en skala som verden aldri har sett. Og det er bra for klimaet. Ved at landet bygger så heftig ut, går prisene på fornybar energi kraftig ned. Så er ulempen med Kinas pragmatiske energipolitikk at landet rir flere hester. I 2024 var det også en markant økning i antallet nye kullkraftverk under bygging i landet.

Taperlaget Europa?

I EU prøver man febrilsk å henge med i innovasjonen som foregår i USA, og de grønne verdikjedene som Kina har bygd opp. Det har oppstått et inntrykk av at unionen drives mer av reguleringsiver enn innovasjonsiver – et poeng «Super»-Mario Draghi, tidligere sentralbanksjef i Europa, understreket i sin rapport fra 2024.

I begynnelsen av året lanserte EU-kommisjonen et «konkurransekraftkompass» som svar på Draghi-rapporten. Her lover man å satse på teknologi og industrielt lederskap innen kunstig intelligens og avanserte materialer, samtidig som man vil dempe de høye og volatile energiprisene og fremskynde overgangen til ren energi. Videre skal avhengigheten av amerikanernes sikkerhetsgaranti reduseres.

Som Ulf Sverdrup påpeker i forskerintervjuet i denne utgaven, bør det bekymre oss at EU-integrasjonen øker med Trump, og at politikk utvikles i høyt tempo utenfor EØS-samarbeidet. Dette kan utløse en ny norsk EU-debatt de kommende årene. Selv om Europa kan fremstå som et taperlag nå, kan Trumps tilbakekomst åpne for nye muligheter. Kanskje vil EU heller rette blikket mot Kina som samarbeidspartner i den grønne omstillingen.

Trump har igjen kastet verdens klimasamarbeid ut i usikkerhet, noe som gjør det langt mer krevende å nå klimamålene som verden har satt seg i 2030. Det han ikke kan styre, er at markedet vil ha de fornybare løsningene, og at innovasjonen drives videre uavhengig av politiske utskiftninger. Spørsmålet er bare hvem som skal lede an.