Magma Utgave 7 2021 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Alexander Urrang Hauge FOTO: Sebastian S. Bjerkvik

Det store regnestykket

Kjersti Haugland (44) kommer fra et lite sted, men prøver hele tiden å svare på de store spørsmålene om norsk økonomi.

Kjersti Haugland

FRI – Jeg står fritt i jobben min. Analysene og refleksjonene jeg gir om norsk økonomi må jeg stå inne for, sier Kjersti Haugland.

Foto: Sebastian S. Bjerkvik

FRITID Når jeg går hjem fra jobb og møter venner vil jeg helst snakke om andre ting enn jobb og norsk økonomi. Det er mye annet spennende enn makroøkonomi, sier Kjersti Haugland.

– MONEY NEVER SLEEPS, sier Kjersti Haugland og smiler lurt. 

Hun ser utover meglere og analytikere som vier all oppmerksomhet til renter, obligasjoner, derivater, valuta, indekser og børser. Hun har nettopp vist vei gjennom sikkerhetsdøren på DNBs hovedkontor i Bjørvika i Oslo. Hun går ned brede trapper hvor vakker samtidskunst henger på veggene. Hun går gjennom en kantine som er så stor at den kunne vært en ny terminal på Gardermoen, forbi en liten kiosk for de ansatte og videre bort til en heis og en trapp og noen dører av glass som fører ut til en balkong som henger utover en svart åker. Ikke av skog eller mark, men DNB Markets. På rekke og rad sitter konsentrerte menn, og noen kvinner, og kikker inn i dataskjermene sine. Noen har seks skjermer hver. Det summer i lave stemmer. Det er en vanlig dag i verdensøkonomien. Børsene stenger i øst og åpner i vest. Og på samme måte som solen går sin gang, gjør også pengene det. 

KJERSTI HAUGLAND er sjeføkonomen i DNB – med solid fartstid i Norges Bank. Hun blir nedringt av Dagens NæringslivFinansavisen og andre aviser. Hun flakser fra sør til nord i Norge og forteller hva tallene egentlig forteller. Hva skjer nå med ledigheten, hva skjer med euroen, hva skjer med oljeprisen, hva skjer med renta, og hva skjer med norsk økonomi, når alle disse variablene synker og stiger. 

– Jeg blir helt fascinert av folk som veldig tidlig i utdanningsløpet får denne modningen, at de vet.

Når Kjersti snakker, lytter næringslivet. Det har ikke alltid vært sånn. Hun er jenta fra Ølen i Rogaland som lot seg frelse av makroøkonomi. En vanlig hverdag ringer vekkerklokka 05.50 på nattbordet («Det var før korona at eg måtte stå opp 04.45, det gjer eg ikkje nå som eg kan skriva morgonrapporter heimefrå.»). Kjersti setter føttene i gulvet og begynner på morgenrapporten som skal ut til mange tusen mottakere. 

– Jeg blir helt fascinert av folk som veldig tidlig i utdanningsløpet får denne modningen, at de vet. Jeg var ikke der. Noen ganger har jeg jobbet med unge mennesker som viser en slik grad av faglig modenhet at det gjør meg forbløffet, sier Kjersti. 

– Men er de faglig modne – eller har de bare lært seg å si de rette tingene? 

– Mange er slik, men det finnes noen som er der. Ofte har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg visste det jeg gjør i dag, da jeg var ung. Men heldigvis var jeg klar over hva jeg kunne, og hva jeg ikke visste, sier Kjersti og tenker seg om. 

– Jeg hadde i grunnen ganske laber selvtillit helt til jeg ikke hadde noen grunn til å ha delenger. Jeg var ydmyk og visste at jeg måtte lære mer. Tidlig i karrieren min ville det vært utenkelig for meg å lese en IMF-rapport og være kritisk til det som sto der. 

 Hvis noen skal være kritisk til en slik, måtte det kanskje være en sjeføkonom? 

– Ja, absolutt, og det har jeg ingen problemer med nå, sier Kjersti og viser vei bort fra balkongen. Idet vi går ut, ser vi at avdelingen har en egen liten kantine. 

– Når du har en slik jobb som dette, hvor svingningene kan være så store, kan mange av dem som sitter her, ikke gå vekk fra skjermen. Markedet tar ikke lunsj. Derfor spiser vi ved skrivepulten, forklarer hun og viser vei ut av DNBs store labyrint. 

Ute på gaten har ettermiddagen sneket seg inn mellom kvartalene. Folk haster hit og dit. En strøm av varer, tjenester, tilbud og etterspørsel. Akkurat nå er Kjersti Haugland bekymret for amerikansk økonomi. 

– De har pøst milliarder inn i økonomien. Se for deg en svær vegg av dollar som strømmer inn i økonomien og markedet, sier Kjersti og peker i retning en kafé. 

Men før vi snakker om drømmelandet i vest – hvor alle har bil og hvite tenner – la oss ta turen til Ølen i Rogaland. 

– Jeg hadde i grunnen ganske laber selvtillit helt til jeg ikke hadde noen grunn til å ha det lenger.

MENS BARISTAEN henter breddfulle kaffekopper og blåbærmuffins til sjeføkonomen og spør om det passer best med «etiopisk og syrlig eller colombiansk og sjokoladeaktig sødme», kan det være på sin plass å gjøre oppmerksom på kontrasten mellom stedet hvor Kjersti Haugland sitter, og hvor hun kommer fra. Den som kommer til Ølen, som ligger helt nord i Rogaland, for eksempel en våt høstkveld, vil få assosiasjoner som aldri har vært knyttet til en fjord før. I det vesle fjordbassenget stabler man gjerne sammen tre–fire oljerigger og noen supplyskip som lyser opp den svarte himmelen og sender tankene til Manhattan eller Las Vegas. Dersom du samtidig blar deg gjennom Brønnøysundregistrene, vil du se at postnummeret for Ølen og Ølensvåg ruger på en håndfull milliard- og nestenmilliardbedrifter. Westcon, Omega, Ølen Betong, Berge Sag og Fatland. Ølen er et sted hvor den fysiske verdiskapingen skjer en centimeter unna kalkulatoren, hvor fakturaene ofte lukter olje, og hvor Nordsjøen ligger en lang, slak venstresving ut fjorden. Ølen er et lite Norge i miniatyr. 

Her vokste Kjersti Haugland opp. Inneklemt mellom to brødre. 

– Jeg hadde snakketøyet i orden. Storebroren min ba på sine knær om å ikke ha meg på soverommet fordi jeg snakket så mye. Han foretrakk heller den nyfødte babyen. Da var jeg vel to år. Jeg har aldri følt på det å være oversett, sier hun og ler. 

NYTTIG – Selv om jeg ikke produserer en fysisk vare, er jeg er tett på verdiskapningen. Analysene våre av markedet og økonomien er nyttige for alle i næringslivet.

– Et veldig tydelig minne er fra en sommer på Hjelmen – den vesle øya hvor mamma vokste opp. Jeg husker jeg lekte på bergknausene med brødrene mine og søskenbarnene mine. Jeg husker det som et eget univers. Jeg må jo huske noe før dette, men jeg vet ikke hvilke minner som kom først, sier Kjersti spørrende. 

Med en mor som var lærer, ble sommerferiene lange og krabbemiddagene mange. Det skal godt gjøres å komme fra Ølen og ikke drive med organisert idrett. Alle gjorde jo noe, og Kjersti var mye med i det kristne miljøet – alt fra misjonsklubb til kor. På sportssiden var det mye orientering og skitrening – selv om det ikke alltid kom snø. 

– Hvordan var det kristne miljøet? Var det lukket – eller kunne du gå inn og ut av det? 

– Det var absolutt åpent, og jeg gikk jo ut av det etter hvert. Jeg var jo også opptatt av å gjøre det bra. Jeg husker jeg deltok i konkurranser om å kunne flest bibelvers – og vant et gavekort på bokhandelen. Foreldrene mine er verken utpreget eller uttalt kristne. 

– Så ingen Fader Vår rundt bordet før middag i Ølen? 

– Nei, overhodet ikke. 

Kjersti var en av dem som var pliktoppfyllende og tok skolen alvorlig. 

–Det er jo alltid perioder der du ikke trives så godt. I tenårene var det slutt på misjonsklubben og heller hullete bukser og Guns n' Roses. Jeg husker jeg bodde i en Guns n' Roses-skyggelue. Jeg tapetserte rommet mitt med plakater av bandet og visste alt. 

VANLIG PERSON – Jeg er som alle andre, jeg løper for å rekke barnehagen etter jobb, sier Kjersti Haugland.

HER MÅ DET LEGGES til at vi snakker om tidsalderen før internett. Kunnskap var kapital – og den måtte opptjenes ved hjelp av nitid research. Kjersti søkte opp bøker, fanbaser og den smått legendariske platebutikken Shabby Records i Haugesund for å tilegne seg kunnskap om bandet hun elsket. 

– Ikke alle visste hvordan Duff hadde vokst opp, hvem som ble venner først, historiene bak platene. 

Kjersti fortsetter med å være skoleflink og kombinere rock 'n' roll med flittighet og tid med venner. Sosialt anlagt som Kjersti er, trives hun i hele spennet mellom dans på lokalet, skolegården og trening. 

– Jeg tror holdningene jeg tok med meg hjemmefra, gjorde at jeg var forsiktig. Jeg visste jeg ble henta på kvelden. 

Kjerstis familie var ikke orientert mot charterverdenen. 

– Vi dro ikke til Syden og sånn. Hos oss var det kun norgesferier og bilferier. For meg er sommerferie lange etapper i bil. 

Kjerstis fars forkjærlighet for Citroën bidro likevel til en slags eksotisk spenning i startøyeblikkene. 

– Det var alltid lett å se vår bil. Jeg kan ikke huske andre som hadde Citroën i Ølen. Jeg husker både en hvit og en rød, og vi hadde store problemer med få den røde i gang. Vi måtte ofte rulle den inn på ferja. Jeg er jo en bekymret type, og det at vi muligens ikke ville greie å få bilen tidsnok på eller av ferja, var alltid en kilde til engstelse. Jeg kunne bli veldig, veldig stressa av tanken på å ikke komme tidsnok til skolen fordi vi hadde startproblemer med bilen. Å komme for seint var i mine øyne uhørt. 

ÅRENE PÅ ALLMENNFAG på Ølen videregående skole skinner fortsatt som gode minner hos Kjersti. 

– Jeg hadde det så gøy at jeg følte jeg hørte min egen stemme i hodet når jeg kom hjem fra skolen, fordi jeg hadde snakket så mye. Det var kanskje too much, men jeg følte på et samhold og var i en klasse hvor alle var interessert i gå på skolen. 

Spesielt brynte Kjersti seg på debatter, diskusjoner og meningsbryting – og ikke minst skolens kvasseste debattant fra Unge Høyre. 

– På denne tiden var jeg hardcore Sosialistisk Ungdom. Meningsbrytningen var høylytt, men bra. Hvis grunnprinsippet er at man har respekt for hverandre – og at det ikke er flaut å si noe dumt – så kan diskusjonene bli enda bedre. Hvis tilliten er høy, kan du diskutere så fillene fyker. 

PAPPA MAGNE ER BANKSJEF. Kjerstis soleklare plan er å bli journalist. Økonomi er ikke på yrkesradaren i det hele tatt. Enn så lenge. 

Kjerstis plan er å sanke studiepoeng på Universitetet i Bergen i jakten på det skyhøye snittet som den gang krevdes for å komme inn på medielinja i Volda. Med sammenlignende politikk og delfag i norsk historie kryper journaliststudiet nærmere – og tvilen vokser. 

– Etter hvert fikk jeg kalde føtter for hele journalistyrket – fordi jeg så for meg å sitte på Tostrupkjelleren langt ut på kvelden. Ingen stabilitet, aldri en vanlig dag, alltid nesten på skråplanet og jakten på en sak. 

– Du så for deg en journalistkarriere i Kåre Valebrokks ånd? En som skulle lukte øl etter lunsj? 

– Ja, jeg tror nok jeg visualiserte journalistyrket etter ham. Mens nå er journalister streite, går Birken og hjem etter jobb. Jeg hadde nok behov for mer struktur. 

En sommerdag på Hjelmen sier plutselig moren «ka me’ sosialøkonomi?». 

– Og dermed falt jeg pladask for faget. Kombinasjonen av samfunnsvitenskap og økonomi var perfekt. Det er et fag som er hakket mer konkret og mindre abstrakt enn andre fag. Det var mange i min krets som heller anbefalte å ta høyere avdeling på Norges Handelshøyskole enn hovedfag på universitetet. Både for miljøskiftets del og fordi man her fikk tittelen cand.oecon., og ikke cand.polit. 

Etter tiden på Universitetet i Bergen gikk derfor turen til Norges Handelshøyskole. 

– Vi hadde ingenting med siviløkonomstudentene å gjøre, egentlig. Vi hadde et eget bord i kantinen og levde i et slags parallelt univers. Vi sto undrende utenfor og kikket inn på denne stammen, med sitt samhold og sine aktiviteter. 

Den dag i dag har Kjersti fortsatt ikke innsikt i miljøet på NHH. 

– Det var en gjeng. Alle foreningene, festene, fadderuken, tøm tankene-fest, spleiseaften og tradisjonene. Vi hadde vår egen greie, men deltok på torsdagspils. Det var ikke det at vi ikke ville være med eller ikke følte oss velkommen. Det var to samfunn som levde side om side. Vi var det lille, de var det store. 

– Var det slik at NHH-studentene hadde en annen stil, var mer pyntet og stilfulle enn samfunnsfagstudentene på universitetet? 

– Ja, absolutt, jeg kjenner meg godt igjen. Det er ingen tvil om at forskjellen er der. Og det fortsatte da jeg begynte å jobbe. Det var flere som påpekte at det var stor forskjell i klesstilen på dem som jobbet Norges Bank, og dem som jobbet i Oljefondet – vi hadde jo lokaler tett i tett. Samfunnsøkonomene fra sentralbankvirksomheten kunne stille i islandsgenser, mens oljefondgjengen alltid var stilfullt kledd – satt på spissen, sier Kjersti. 

VAR KJERSTI EN av dem som stupte inn i faget og nerdet seg frem til økonomiens tenkere, som formulerte kloke lover og mønstre, som beskrev samfunnets og økonomiens kompleksitet på helt nye måter? En kvinne som var forut for sin tid, med bilde av Adam Smith på veggen? 

Svaret er nei. 

– Sånne oppdagelser er heller noe jeg gjør i dag. På den tiden skjønte jeg at jeg likte økonomifaget godt, men hadde mer enn nok med pensum i seg selv. Jeg brukte hele utdanningen min på å ta til meg og prosessere materialet. Jeg var ikke i stand til å vurdere om en teori var dårlig eller god. 

De første årene i Norges Bank beskriver hun som en lang modningsprosess. 

– Økonomi er jo et typisk modningsfag, og det var godt å komme til punktet der jeg fikk egne meninger om saker og ting. Omtrent samtidig som jeg falt hodestups for faget, oppsto et brennende ønske om å få jobbe i Norges Bank eller Finansdepartementet. Særlig førstnevnte utpekte seg som drømmearbeidsplassen. Pengepolitikken, rentebaner – alle tingene vi lærte om. 

Hun husker tiden som trainee i Norges Bank som en sjelden taus periode. 

– Jeg sa ikke et eneste ord det første året – bortsett fra i lunsjene. I faglige diskusjoner hadde jeg en enorm ærefrykt. Bare Norges Bank-bygget – en svær festning – gjorde at jeg følte en enorm skrekkblandet respekt. 

– Var det slik at du følte du måtte si noe skikkelig smart, hvis du skulle si noe? 

– Ja. Og alle snakket KNR (kvartalsvis nasjonalregnskap) og andre forkortelser som jeg ikke forsto. Folk fremsto som ufattelig flinke. 

Kjersti spiser blåbærmuffins og snakker i store vendinger. Om statsbudsjett, om kapitalmarkedet, om renter, valuta, inflasjon, deflasjon, om overoppheting. Vi som står utenfor, på fortauet, må bare stole på at dypt inne i bankene, Finansdepartementet og Norges Bank, sitter de flinkeste, og at det finnes systemer og reguleringer som er så sikre at pengene som aldri sover, ikke styrer inn i et mareritt. 

– Er de norske finansinstitusjonene trygge? Kan alle vi som ikke har peiling, sove trygt? 

– Det er et svært maskineri. Svein Gjedrem var som Gandalf. Han var rolig i kritiske situasjoner, og roen spredde seg nedover i rekkene. Det er viktige folk i ulike stillinger, men alt blir forberedt, følger strukturer og retningslinjer. Det er en systematikk – og Norges Bank er alt annet en kaos. Norges Bank er rigget som en veldig solid beslutningstaker. Den beskrivelsen og fornemmelsen av at ingen passer på, passer aller minst i hele verden på Norges Bank, sier Kjersti. 

– Norske bankkunder flest har jo høy tillit til bankene, men så ser vi ute i verden at det finnes en grådighetskultur og noen som profitterer. Finansmarkedene snakker om kriser – og plutselig får man en følelse av at tårnet er ikke solid, at det svaier. Er norske banker solide? 

– Den gangen norske banker virkelig svaiet, var på 80-tallet. Da fikk vi vår virkelige krise. Før det hadde det blitt gjort veldig mye dårlig håndverk i norske banker, kombinert med dårlig politikk. Det ble den perfekte storm. Da gikk jo banker overende, og systemviktige banker ble overtatt av staten. Det positive med denne krisen var at vi fikk en solid lærepenge. Da finanskrisen kom i 2008, så ble ikke norske banker rammet i samme grad som de amerikanske. Norske banker er solide, sier Kjersti. 

NORGESFERIE – Vi dro alltid på ferie i Norge. Her er jeg i Kongeparken. (fra venstre: Øyvind, Pappa, Kjell Magne og Kjersti)

GUNS N’ ROSES Kjersti Haugland vokste opp i den lille bygda Ølen. Her er hun på ferjetur med venninne og Guns N’ Roses-medfan, Marita.

SOM SJEFØKONOM I DNB leder Kjersti et team på syv medarbeidere. Hun beskriver seg selv som en våken og bevisst leder. 

– Jeg er veldig god til å la folk få frihet. En ting er meg som person, men hvem leder jeg? Jeg leder drivende dyktige økonomer med en sterk indre drive. For meg handler det om å la dem få ut det beste i seg selv. Først og fremst ved å forstå hva som driver den enkelte, og hva de trenger. Som leder må jeg snakke den enkeltes språk og se hva han eller hun trenger, hvordan jeg må møte dem. 

– Jeg er opptatt av å ha en ordentlig relasjon til dem jeg leder. Noen har behov for at jeg aktivt engasjerer meg og veileder, mens andre har behov for at jeg er en idémyldrer og bidrar i den fasen. Jeg er opptatt av å skape et miljø hvor de jeg leder, skal få utfolde seg. Noen vil ha det gøyalt og moro, slik som meg. Andre trenger ro. Jeg snakker mens jeg tenker, men slik er ikke alle. Som leder må jeg huske på det – og slippe alle til. 

RINGE MAMMA – Jeg elsker mat og ringte ofte mamma for å høre hva vi skulle ha til middag. Her har jeg fått ny ryggsekk, bildet er tatt utenfor barndomshjemmet i Ølen.

NOVEMBERKVELDEN har gjort gatene mørke nå. Inne på kafeen blandes stemmer med musikk og lyden av kaffemaskinen. Folk haster av gårde. Det er en kakofoni der ute – av folk som vil at akkurat du skal lytte til akkurat dem. 

– Det er synd når debatter blir politisert og polarisert, når alle utsagn har en agenda, sier Kjersti. 

– Det er krevende, men nødvendig at vi evner å høre hva som faktisk blir sagt, og ikke bare trekker rullegardinen ned og avskriver noe som enten høyre- eller venstrevridd, men heller spør hva dette handler om. Akkurat her har en sjeføkonom en fordel. Jeg har ingen agenda. 

– Hvor fri er du? Kan du kritisere bankene i Norge og DNB? 

– Min jobb er fortelle om makroøkonomisk utvikling, renter og valuta. Hvis det skjer noe med bankene som gjør at den norske økonomien er truet, så står jeg helt fritt til å påpeke det, men det er ikke en naturlig del av den daglige analysen å se på hvordan bankene oppfører seg. Sjeføkonomer er i mine øyne heller ikke mer berettiget til å ha en mening om alle slags politiske saker enn alle andre. Jeg får ofte spørsmålet om vi har et riktig skattesystem i Norge, men det mener jeg er et politisk spørsmål. 

– Nå brukte den nye regjeringen akkurat like mye oljepenger som den forrige. Er ikke det et økonomisk spørsmål – som også er politisk? 

–Det kan jeg mene er feil eller bra, fordi det vil påvirke økonomien og hvilke forutsetninger fremtidige generasjoner har. Denne gangen var jeg positiv, men jeg har vært kritisk til pengebruken i årene forut. Og det er mitt mandat – og jeg som økonom bør mene noe om det. 

Sosialt blir Kjersti beskrevet som et slags virtuos. En sprudlende fontene av latter, aktiv lytting og med kolossalt mye på hjertet. På jobb tester hun resonnementene sine, hun har en samlende effekt og lyser opp når hun tar ordet foran en stor forsamling. En person som navigerer unna drinker, så sant det ikke er en Bloody Mary, men heller styrer mot god rødvin, enda bedre mat, men aller helst en tur. Til skogs, til fjords, til fjells. 

– Det blir lite jobbprat hjemme. Mannen min jobber i en konkurrerende bank, og heldigvis har vi andre ting å snakke om enn jobb. Jeg synes det er ganske kjedelig å være på en fest eller vennemiddag og snakke om akkurat de samme tingene som når jeg er på jobb, sier Kjersti og retter seg selv. 

NØKTERN – Min oppvekst og stedet jeg kommer fra, er fortsatt min kultur, sier Kjersti Haugland.

– Det er forresten ikke rom for fest i dette livet. Det er jobb og unger, sier hun og ler igjen. 

Kjersti ble mor da hun var 39. 

– Var det livet eller karrierehensyn som gjorde at du ventet med å få barn? 

– Det var livet. Jeg fant rett og slett ikke mannen jeg ville ha barn sammen med. Så det handlet absolutt ingenting om at jeg ville ta hensyn til jobb, sier hun. 

– Hvem styrer pengene hjemme hos dere? 

– Hos oss er det 50/50, men det handler jo mest om å betale regninger. Vi har ikke en formue vi forvalter, akkurat. Det er gjeld som gjelder, hjemme hos oss. 

Selv om Kjersti uttaler seg om nasjonal og global økonomi med en uanstrengt letthet, forvalter hun bankansattes arv – en grunnleggende og generell bekymring. Venner som står henne nær, rapporterer om en dyptpløyende frykt for snøskred og et ønske om å grave seg ned ved første antydning til dårlig vær en vinterdag på vidda. 

– Jeg hører på fornuft og blir ikke hysterisk, men jeg er en katastrofetenker av dimensjoner. Jeg kan ikke sette meg bak rattet på en bil uten å tenke at dette kan være dagen hvor jeg kjører noen flatt ned. Jeg bekymrer meg ikke for jobben, at jeg skal holde et foredrag for 500 mennesker, men jeg engster meg for alt som har med liv, død og ulykker å gjøre. Spesielt når det gjelder barna. Alt fra terror til trafikkulykker og naturkatastrofer. Jeg ser for meg overskriftene: «Kvinne omkommet, falt i bresprekk». 

Kjersti forbereder seg ikke akkurat til dommedagen, men hun tappet noen flasker med vann da samfunnet stengte ned under pandemien. 

– Bilkjøringen har også blitt bedre. Jeg greier å kjøre ned til Røa uten å se for meg de største katastrofene, røper hun med et smil. 

KUNNE KJERSTI HAUGLAND drevet sin egen virksomhet? Satt tæring etter næring? Holdt orden i regnskapet, tatt iskald risiko, sett an markedet og trodd på at nettopp hennes idé tok av som en rakett? 

– Jeg er så glad for at ikke alle er som meg. Samfunnsøkonomer generelt er veldig flinke til å se risiko og nedsider. Jeg tror det ligger i min natur. Vi er nesten som Flåklypas Ludvig – vi ser alt som kan gå galt, selv om jeg ofte føler meg som en optimistisk type. Men som du skjønner, jeg bekymrer meg. Derfor er jeg så utrolig glad for at vi har alle disse gründerne som ser muligheter og potensial, og som nekter å fokusere på risikoen. Takk Gud for at det ikke bare finnes samfunnsøkonomer her i verden. 

Selv om alt Kjersti har fortalt til nå, indikerer at hun både er strukturert, jobber langsiktig og har orden i eventuelle sysaker, er det ikke den følelsen hun sitter med selv. Er hun en person som griper både øyeblikk og muligheter – og plutselig sier «nå spretter vi en flaske rødvin»? 

– Hmm, jeg er litt usikker på hvordan samboeren min vurderer dette. For tiden er jeg ikke så spontan som jeg kunne ønske. Noen ganger kommer vi oss ikke på hytta en gang. «Nei, la oss bli hjemme, kanskje ungene kaster opp i bilen», sier Kjersti og ler. 

– Men hvis du trekker fra småbarnsfaktoren, er jeg en spur of the moment-type. 

Hun blir beskrevet som en livsnyter som er veldig glad i vin og mat og venner og tur. Men det som skal gjøres, blir gjort. Samtidig trives hun veldig godt med kontorplass ved midtgangen som ingen andre vil ha av frykt for å bli forstyrret, nettopp fordi hun får pratet med folk. 

– Jeg er ekstremt pliktoppfyllende, men jeg venter kanskje til jeg får kniven på strupen. 

DET ER LANGT fra Ølen til Bjørvika. Kjersti jobber i et miljø hvor mange tjener mye penger. Verdiene kan være annerledes – og livsstilen langt mer fasjonabel. 

– Min oppvekst og stedet jeg kommer fra, er fortsatt min kultur. Jeg synes det er helt sykt unødvendig å bruke 500 kroner på en flaske vin. Men jeg må respektere at andre tenker annerledes. Jeg fordømmer ingen. Før småbarnstilværelsen tok over, brukte jeg en del penger på sportsutstyr og friluftsutstyr. Den store luksusen i mitt liv er jo at jeg har hus og hytte. 

Hjemme hos familien Haugland var det åpenbart for Kjersti at penger var et knapphetsgode. Man kunne ikke bare få det man ville ha. 

– Når jeg ønsket meg en Levis-bukse, så kjøpte vi den på Lagersjefen – og ikke på en vanlig klesbutikk. Vi kjøpte klær et visst antall ganger i året. Vi hadde jo alltid mat i skapet, jeg har langt fra vokst opp i dårlige kår. Poenget mitt er at det var en tankegang om måtehold i bunn. 

Plutselig slår det et aldri så lite logistikklyn ned i restene av Kjerstis blåbærmuffins. Garmin-klokka til Kjersti har gått altfor fort. Et sted oppe ved Besserud stenger snart en barnehage – og snart går Kjersti kappgang mot t-banen mens hun snakker videre. Hun sier hun liker mye bedre å gå på en indisk restaurant og spise en skikkelig god curry enn å gå på en fin-fin restaurant og spise åtte retter hvor alt er artistisk dandert. 

– Jeg kan ikke komme på en eneste fancy ting som er viktig for meg. Jeg liker at ting er nedpå. 

Kjersti lar seg bevege av Jotunheimen, vestlandsnatur, julesanger eller en tur til Finnmark. Hun kan bli rørt av det storslåtte og sånne snutter på internett hvor folk gjør fine ting for hverandre. Og etter siste gjenåpning fikk hun klump i halsen da hun så at stolene var satt tett i tett i kantinen – uten sperrebånd og avstandskrav. 

– Nå er vi endelig tilbake. Nå skal vi få jobbe sammen igjen. 

Bla deg gjennom hele Magma nr. 7

)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

For at du skal få en best mulig brukeropplevelse, bruker vi informasjonskapsler til å hente inn statistikk om hvordan nettstedet brukes. Les mer om informasjonskapsler.