Tallenes taler

Vi møter henne på Pareto-konferansen, det årlige, stivpyntede møtestedet for landets finanselite.

– Ring meg på forhånd, jeg er usikker på om du slipper inn, sa hun da vi avtalte møtested.

Det viser seg at Magmas utsendte har en gammel vaffeljakke av edelt merke liggende, og toppet med en enkel skinncaps går entreen smertefritt. Kunsten er å se akkurat så ufordragelig rik ut at man ikke har brydd seg med å kle seg opp. Selv er Cecilie Langum Becker i den situasjonen at hun jobber for Norges allmennkringkaster og dermed skal representere det norske folk, men hun er da også gammel finansjournalist og kjenner bransjen godt. Og de kjenner henne. Hun har valgt å stille i en blomstrete bluse, joggesko og perleøredobber.

– Vet du, det er faktisk helt tilfeldig. Jeg pleier ikke å bruke disse, sier hun og stryker de rosamanikyrerte hendene raskt over ørene.

Brå overgang

Cecilie Langum Becker er seg selv, enten hun jobber i Dagens Næringsliv eller NRK. Overgangen fra finansbransjenytt til korridorene på Marienlyst har da også vært brå. Ikke bare på klesfronten. Cecilie Langum Becker har hektiske dager både på jobb og privat, og i morgen drar hun på en etterlengtet venninnetur til Frankrike, så nå måtte vi bare møtes ute i felten.

Jeg snakket med en mann som ikke visste hva rente er. Han hadde et boliglån med 15 prosent rente og ville vite om det var høyt eller lavt.

Landet har fått ny regjering, og konsekvensene for vanlige folks lommebøker – og dermed liv – er oppe til ny vurdering. For er det én ting NRKs økonomikommentator brenner for, er det å hjelpe folk til å skjønne hvor mye penger styrer livene våre. Og hjelpe oss med å ta noen smarte valg.

– Takk for sist, hilser en dresskledd herremann idet vi går ut og setter oss på terrassen med utsikt mot Oslofjorden.

Becker bor like i nærheten. Hun vokste opp i Bærum.

– Jeg vet ikke hvem det er, hvisker hun beskjemmet.

– Det der skjer hele tiden. Ungene synes det er kjempeflaut.

For tre år siden tok hun spranget fra digitalsjef i Dagens Næringsliv til å bli NRKs nye økonomiekspert. Det valget har fått noen uventede følger. For eksempel at når Langum Becker-familien drar på fjelltur, blir de stoppet av vilt fremmede mennesker som påstår at Cecilie har gått i klassen deres på videregående eller jobbet på nærkiosken. De som er på TV, vet at dette er den klassiske «vet ikke hvor jeg har deg fra, men du virker så kjent»-effekten som oppstår når man jevnlig dukker opp i stua til folk via skjermen.

Penger er en så utrolig viktig del av livet, og det kan gå så galt dersom man roter det til økonomisk.

– For litt siden var jeg med på et program på NRK Super. Da kom sønnen min på ti år hjem fra skolen og ga streng beskjed: «Aldri igjen!» Alle ungene vet nå hvem moren hans er.

Optimist av natur

Hun ler en trillende latter. De som kjenner Cecilie Langum Becker, beskriver henne som en glad person, en optimist, en som opplever glasset som halvfullt. Kanskje ikke det verste å være om man skal gi folk sindige råd om hvordan håndtere egen økonomi. Eller?

Langum Becker forteller at hun gjennom jobben kommer i kontakt med mennesker som ikke kan de mest grunnleggende ting.

– Jeg snakket med en mann som ikke visste hva rente er. Han hadde et boliglån med 15 prosent rente og ville vite om det var høyt eller lavt.

Hun kikker utover fjorden et øyeblikk.

– Penger er en så utrolig viktig del av livet, og det kan gå så galt dersom man roter det til økonomisk. Når folk ikke vet hva forbrukslån betyr, eller hva det betyr når styringsrenten stiger eller synker, da er det alvorlig. Jeg mener vi burde ha økonomi inn som et eget, obligatorisk fag i skolen.

Møtet med mannen som ikke visste hva renter er, representerer kanskje ytterpunktet på en skala der Cecilie Langum Becker også kjenner det andre ytterpunktet. For det er mange som hilser på henne inne på Pareto-konferansen, og det er ikke bare fordi de har sett henne på TV. Når Magma entrer konferansen, sitter Langum Becker i hjertelig samtale med en venninne hun har kjent siden de gikk på Handelshøyskolen i Bergen sammen, og som nå skal børsnotere selskapet sitt.

Langum Beckers ektemann jobber som strategikonsulent. Også ham møtte hun under studiene.

Tøft i første jobb

Den første jobben hun søkte på da hun var ferdig utdannet siviløkonom, var som journalist i TDN Finans, en underavdeling av Dagens Næringsliv som kun håndterer harde finansnyheter. Undertegnede har også jobbet i Dagens Næringsliv og kan skrive under på at man ikke gikk gjennom gangene i den avdelingen uten en viss ærefrykt. Den bekjennelsen får Langum Becker til å smile gjenkjennende.

– Det første halvåret gruet jeg meg til å gå på jobb hver dag. En gang endte jeg opp med å grine på do. Det var knalltøft. Jeg satt der med fire skjermer oppe samtidig og prøvde å orientere meg. Jeg er glad jeg var 24 år og barnløs – det hadde aldri gått i dag. Kanskje høster jeg fruktene nå av den innsatsen.

Etter noen år overtok hun som digitalsjef på nett. Ryktene sier at det skjedde samtidig med en lønnsforhøyelse hun ikke fikk, så da kunne gamlesjefen sitte der og angre. Generelt kan en vel si at Langum Becker har fått det hun har pekt på i livet.

– Ja, det har jeg tenkt mye på. Jeg føler meg ekstremt heldig. Jeg møtte mannen min under studiene, og han var smartere enn meg og ett år eldre, så da fikk jeg til og med studiehjelp, sier hun og ler.

– Jeg husker da jeg så den utlysningen til TDN Finans og tenkte: «Der er jobben min.» Og så hadde jeg mange gode år i DN, før jeg så jobben i NRK. Da fikk jeg den samme følelsen. Jeg tror generelt på å gå for det man har lyst til i livet. Da blir det ofte bra.

Et sjokk å begynne på NHH

Hun forteller om en fri og god oppvekst i Bærum. Moren var flyvertinne, faren selvstendig næringsdrivende. De tok aldri høyere utdanning og ville gjerne at datteren skulle gjøre det. Men hun følte aldri noe press om å prestere.

– Jeg spilte tennis da jeg var barn, og hver gang medlemsbladet kom i posten, sto navnet mitt nederst på rankingen. Men faren min sto alltid på sidelinjen og heiet likevel.

Hun var skoleflink på videregående, men ikke så god at hun kunne blitt lege, som hun beskriver det.

– Jeg tror på å makse sitt eget potensial. Jeg hadde akkurat gode nok karakterer til å komme inn på Handelshøyskolen, så da ble det det. Men der var jeg plutselig bare helt middels.

– Hvordan opplevde du det?

– Nei, det var jo et sjokk, slik det sikkert er for mange som er vant til å være en av de beste i klassen. Men på en måte var det helt greit også. Jeg hadde aldri trivdes med å jobbe som finansanalytiker. Jeg er ikke smart nok til det heller. Og så visste jeg fra jeg var ganske liten at jeg ville bli journalist. Sånn sett er det en veldig stor fordel å være siviløkonom i bunn. Det gir meg en annen inngang når jeg snakker med for eksempel de folkene som er her inne, sier hun og peker mot konferansesalen.

– Hvordan vil du beskrive studentmiljøet på NHH?

– Det var et stort festfokus da jeg startet i 2000, der det meste dreide seg om trakting og å få ned mest mulig alkohol. Jeg har tenkt i ettertid at det kanskje ikke opplevdes så veldig inkluderende for dem som ikke var så interessert i det. Jeg var heldig, eller kanskje uheldig, som kjente masse folk fra før som jeg begynte sammen med. Jeg har kun gode minner fra det sosiale. Jeg var engasjert både i Uken, ØVL (Økonomiske vinterleker) og studentavisen.

– Mange har et stigmatisert bilde av NHH-studenter: pappagutter, jenter fra rike familier, spesiell klesstil og så videre. Hva tenker du om disse stigmaene?

– Jeg tenker at det var så innmari mye mer enn det på NHH, og at det ikke var noen grupper som var viktigere enn andre. Om noe så var det de som var akademisk sterkest, som ble løftet fram – også sosialt. Det var en plass, gjenger, kor og klubber for absolutt alle – og for alle interesser.

Trygghet er viktig

Langum Becker er en tillitvekkende person. Og som vi har vært inne på, er hun ikke av den bekymrede typen.

– En venninne påpekte det at jeg møtte mannen min så tidlig, at det har gitt meg en grunnleggende tillit. Og det har hun nok rett i. Jeg har blitt heiet på hele livet, først av foreldrene mine, så av mannen min. Hvis jeg har hatt en tøff dag på jobb, kommer jeg hjem til en person som støtter meg uansett hva det er. Det er jeg veldig klar over. Og han er også en veldig positiv person. Selv når vi har huset fullt av unger, og han kommer hjem fra jobb og det er kaos overalt, kan han utbryte: «Så herlig med så mange unger her!»

Hun drar fram mobilen og viser fram et bilde av en liten tulle som nå er blitt fem år.

– Vi har tre barn nå. Det er et fint liv. Jeg kan noen ganger tenke at nå må det vel skje noe snart. Jeg, som aldri har opplevd noe motgang, mener jeg.

– Kanskje har du også vært flink til å sette deg i situasjoner der du kan lykkes?

– Det kan godt være. Jeg har vært lite styrt av folks forventninger til meg. Men det at jeg møtte mannen min så tidlig, det ser jeg på som ren flaks.

Tryggheten har hun tatt med seg inn i jobben som leder. Langum Becker var leder i ulike roller i nesten ti år i DN.

– Trygghet og ansvar er kanskje de viktigste stikkordene for meg. Å gi dem som jobber for deg, trygghet, både sosialt og faglig, er utrolig viktig for at de skal gjøre en best mulig jobb. Gi dem selvtillit gjennom å guide, gi tilbakemeldinger og se dem. I det ligger også korrigerende tilbakemeldinger når ting ikke er 100 prosent. Gi dem ansvar når de er klare for det – det er jo en kjempefordel for den som er leder også. Mikromanagement er ingenting for meg.

– Hva likte du best med lederrollen?

– Det aller beste med det var å hele tiden ha en hånd på rattet i nyhetsdøgnet. Hva skal ut når, hvem skal gjøre det, hvilke saker skal vi prioritere. Den intense konkurransen med andre medier, og det å vinne et nyhetsløp – det er lite som kan sammenlignes med det.

Blir gjerne leder igjen

Nå er hun frittstående kommentator. Det er en ganske annerledes jobb enn den hun har hatt tidligere.

– Det beste med å være kommentator er at jeg endelig kan nerde meg skikkelig ned og fordype meg. Da jeg var mellomleder i DN, ønsket jeg meg av og til en usynlighetsfrakk. Jeg hørte navnet mitt sikkert 250 ganger hver dag. Å være kommentator er innmari hektisk til tider, men jeg har ikke behov for en usynlighetsfrakk lenger.

– Har du lyst til å bli leder igjen?

– Helt sikkert! Men jeg får smakt på det en del innimellom nå også. Jeg forsøker jo å være et lite nav i økonomigruppen hos oss. Komme med innspill og bidra med retning.

– Hvilke personlige egenskaper synes du en leder bør ha?

– Pålogget, tålmodig og være trygg nok på seg selv til å kunne gi andre ansvar.

Boligmarkedet skaper forskjeller

Som ganske bekymringsløs velger hun å ta livet som det kommer. Men når det gjelder barna, kan bekymringsgenet slå inn hos henne også.

– Jeg bekymrer meg for all dritten de får i seg gjennom sosiale medier, YouTube og så videre. Der har NRK en kjempeviktig oppgave i å gi barn og unge solid innhold. Det samme gjelder lineær-TV. Mange sier at lineær-TV er dødt, men jeg vil si at det spiller ingen rolle om man ser Dagsrevyen på TV eller i nettspilleren på et annet tidspunkt. Det som er viktig, er at man får med seg et produkt som er gjennomarbeidet og silt av mange dyktige mennesker – som gir en grunnleggende kunnskap om det viktigste som skjer i verden akkurat nå. Og det trenger vi – mer enn noensinne.

Cecilie Langum Becker vet at økonomien styrer verden. Hun har sittet som finansjournalist gjennom mange store og små kriser siden hun begynte å jobbe på begynnelsen av 2000-tallet. Vet hun dermed også mer om alt som det går an å bekymre seg over?

– Det vi ser i Norge, i hvert fall, er at forskjellene øker.

– Hvorfor det?

– Boligmarkedet har en del av skylden. Og på grunn av pandemien har de som sitter på eiendom, fått enda bedre råd. Da styringsrenten ble satt ned for å stimulere økonomien, fikk også de med boliglån mulighet til å investere i enda flere boliger. Slik blir det enda vanskeligere for dem som står utenfor. Jeg bekymrer meg for barna mine, for hvordan de skal klare å skaffe seg bolig med det markedet vi ser nå. Kampen om jobbene er tøff, og man må ha fast jobb dersom man skal klare å få seg et lån. Det er et nåløye. De som sitter på bolig, kan i dag i praksis finansiere hele boligen ved hjelp av leietakeren i sokkelleiligheten – som ikke har råd til egen bolig.

Alle mine venner fra studiene tjener mer enn meg, for eksempel. Jeg har valgt en journalistjobb fordi jeg hadde lyst til det.

Vi snakker om boligmarkedet en stund. Om at dette legger føringer for nordmenns livsstil og valg. Om at fast jobb er viktig, i motsetning til gründermentalitet og fleksibilitet. Og samtidig at arbeidsmarkedet er i endring, og at midlertidighet blir vanligere. Vi snakker om økonomi og verdier og at alt ikke kan måles i penger. For er det verdt det, å kjempe seg inn i boligmarkedet på grunnlag av en jobb en egentlig ikke liker, og kanskje sitte på en bolig med høye renter og avdrag i ung alder – når en kanskje egentlig ville utforsket verden eller bodd en stund på landet, kjent vinden ruske i trærne, ruslet ned til stranden om morgenen, drukket morgenkaffen på terrassen i det gamle huset på bygda – som ikke er et investeringsobjekt?

Hun blir tankefull.

– Jeg har jo tenkt de tankene selv. Og jeg holder fast på at det er viktig å gå for det en har lyst til i livet. Alle mine venner fra studiene tjener mer enn meg, for eksempel. Jeg har valgt en journalistjobb fordi jeg hadde lyst til det. Og …

Hun smiler nå.

– … hvis jeg hadde tatt meg jobb i finansbransjen, hadde jeg kanskje tjent mer penger. Men jeg hadde kanskje kommet hjem fra jobb og vært sur hver dag. Da hadde jeg sikkert blitt skilt.

Klimabekymret

Apropos ting å bekymre seg over: Cecilie Langum Becker er også bekymret for klimaendringene – og ikke minst for hvordan frykten for klimaendringer preger den oppvoksende generasjonen. Frykt for at økt ulikhet i samfunnet kan skape konflikt og uro. At permitterte og uføre kan kjenne raseriet over folk i fast jobb som bruker koronamilliardene til å investere i hytter, båter og sekundærbolig. At de som har mye, får enda mer. At klimaendringene vil føre til økte flyktningestrømmer, mer uro, mer ulikhet. Hun kjenner på den dype mistilliten mellom ulike grupper i samfunnet – ikke minst mistilliten vanlige nordmenn kan ha til folk i finansbransjen.

– Jeg tror ikke markedet kan fikse klimaet. Men jeg opplever at finansbransjen har et litt ufortjent dårlig rykte. De som investerer kapitalen sin, får jo viktige ting til å skje. De er villige til å ta risiko. Og denne bransjen er også i endring. For bare fem år siden var det null snakk om grønn satsing her inne. I dag er det alt man snakker om. Det er penger i grønne selskaper. Og når finansbransjen er med på det grønne skiftet, kan ting skje fort.

– Opplever du deg selv som en brobygger?

– Ja, på mange måter kan en kanskje si det. Det er viktig å få fram at finansbransjen ofte er langt framme når det gjelder samfunnsendringer. Og nå er det min generasjon som er i ferd med å komme i maktposisjon. De tenker annerledes enn de eldre. Det er for eksempel en helt annen åpenhet når det kommer til pressen. Før var det nærmest hemmelig hvem som kom på Pareto-konferansen. Nå kan man gå rett inn, som du gjorde. Jeg tror at det er veldig positivt. Da slipper folk å bli så mistenksomme.

Hun har tatt opp tennisspillingen igjen i voksen alder. Selv påstår Cecilie Langum Becker at hun er blitt ganske god. Så spiller hun heller ikke for å imponere noen. Det har hun aldri gjort.

CECILIE LANGUM BECKER OM DIGITALISERING

– Hvordan vil du beskrive den digitale reisen i norsk næringsliv – fra du startet i TDN Finans og fram til i dag?

– Jeg hørte ofte historier fra TDN Finans – før jeg begynte – om at da Hydro skulle legge fram kvartalstall, var det om å gjøre å kapre telefonkiosken utenfor bygget. En kollega var da inne og ventet på den fysiske rapporten, løp ut og ropte ut tallene som ble ringt inn til redaksjonen. Da jeg begynte i TDN selv, brukte jeg mobiltelefon og ropte inn tallene fra selve framleggelsen. Nå, i 2021, kommer den digitale versjonen ut like raskt – og man trenger ikke rope inn i røret lenger. Sånne historier tror jeg finnes i alle bransjer. Ting har definitivt blitt enklere og mye mer effektive.

– Hvordan føltes det å se på at Facebook og Google etter hvert forsynte seg av medienes største inntektskilde – annonsene?

– Det som er fint med å være journalist, er at du ikke trenger å tenke så innmari mye på annonseinntektene. Annonseavdelingen holder på med sitt, og vi med vårt: nemlig å lage god journalistikk som folk vil lese. Men etter hvert har man jo måttet ta mer direkte betalt for sakene sine, og i begynnelsen husker jeg at det var kamp om å ikke komme «bak plussen» – fordi da var det så få som leste saken din. Nå tenker nok journalister litt annerledes på det. Nå er det mer sånn «saken din er så god at folk vil betale for å lese den».

– Hva er de største utfordringene for norske bedrifter i den digitale tidsalderen?

– Å skille seg ut. Hva kan du tilby som ingen andre kan?

– Hva må små og mellomstore bedrifter i Norge gjøre for å holde seg oppdatert i det digitale landskapet?

– De må ha kompetente medarbeidere som enten er i stand til å gjøre jobben – eller som skjønner hvilke tjenester man må kjøpe inn.

Les hele Magma 6/21