Paradokset Paul

Da Paul Moxnes gikk fra jobben som professor ved Universitetet i Oslo (UiO) til handelshøyskolen BI i 1990, fant han en gul lapp på kontordøra si den først uka.

– Sånn gjør vi det ikke på BI, sto det på lappen. Jeg vet ikke hvem som skrev den, men jeg gikk vel kanskje kledd som en hippie, da. Jeg hadde et fargerikt bånd rundt livet i stedet for belte, og jeg gikk i, hva heter det nå igjen …

Han stryker seg på lårene mens han leter etter ordet.

– Kordfløyelsbukse!

Han koser seg med å fortelle historien om hva som skjedde den gangen handelshøyskolen tok en psykolog inn i varmen for aller første gang. Mer om det senere, men før vi slipper lappen: Han har fått mange slike opp gjennom. Som praksisstudent i psykologi ved Statens teknologiske institutt, blant annet.

Sånn gjør vi det ikke her.

Moxnes har aldri vurdert å ta korreksene til seg.

– Jeg har kjørt mitt eget løp hele livet.

Forelsket i KI

Vi møter psykologen og professoren hjemme på Ullevål, i huset han deler med kona Aud Moxnes. «Så fint at du og Magma viser interesse for oss gamlinger i faget», skriver han på e-post i forkant. Han er 82 år og pensjonist på papiret, men ikke mentalt. Han holder seg oppdatert på eget fagfelt som om han fortsatt var yrkesaktiv; leser artikler og fagtidsskrifter og har forelsket seg fullstendig i mulighetene som åpner seg med kunstig intelligens (KI).

Han har nettopp generert en ledermodell ved hjelp av KI, bygget på data om norske lederes personlighet og adferd. SLIPS heter den.

– KI er et fantastisk verktøy. Jeg er en av de som tror at svarene er riktige, i hvert fall ChatGPT4o, og i hvert fall ni av ti ganger. Jeg har gjort noen undersøkelser på mitt eget fagområde, på personlighetspsykologi, og på tv-serien The Wire. Den klarte The Wire også veldig bra! Jeg bruker KI hele tiden, jeg googler ikke lenger.

Familien sa: Nå får du gi deg. Du må lære deg å tape.

Den dagen han ikke kan jobbe, er han ferdig, sånn er det. Faget er en livsstil. Arbeidet og innstillingen har gjort ham til en nestor innen norsk organisasjonspsykologi. Han har lært opp en rekke lærere, veiledet et lass med ledere og gitt ut en stabel med bøker om alt fra positiv angst til organisasjonsmytologi og dyproller – sistnevnte er en teori om psykens grunnelementer og strukturelle, mellommenneskelige fantasier, som har fått fotfeste i både inn- og utland.

Lederutdanningsprogrammet Samspill og ledelse, som Moxnes utviklet som ansatt ved BI for snart 30 år siden, er like populært og aktuelt i dag.

– Jeg fikk ikke BI til å sette opp kurset før en BI-leder som kjente kurskonseptet fra et ukeskurs jeg hadde hatt på bedriftsøkonomistudiet, fikk overbevist rektoratet om at anvendt psykologi kunne være nyttig lærdom, også for ledere. Den gangen så man ikke på psykologi som relevant for business. Jeg ble den første psykologen på BI i akademisk stilling og fikk penger av arbeidsgiver til å ta et treårig kurs ved IGA, Institutt for gruppeanalyse og gruppepsykoterapi, om psykoanalyse i grupper. Jeg ble frelst og fant ut at jeg ville lage et femukers lederutviklingsprogram på BI som brukte liknende psykoanalytiske og dybdepsykologiske verktøy.

Rundt samme tid observerte Moxnes at psykoterapi hadde begynt å få innpass i business-kretser i USA og ikke minst i populærkulturen. I Dr. Phil løste psykolog Phil McGraw vanlige folks problemer i talkshow-format, og i tv-serien The Sopranos gikk mafiasjefen til psykolog.

Tiden var moden for å ta teorier og modeller fra psykoterapi inn i management-litteraturen.

– Jeg tenkte, det skal jeg jobbe for. Jeg hadde noen visjoner om at fremtidens undervisning på norske handelshøyskoler skulle inneholde psykologi. Og vet du hva, det har blitt sånn! Og kurset mitt ble jo så populært, det rant over av studenter!

– Visjonene dine ble en realitet den gangen. Hvis du skal spå igjen, hvordan ser fremtidens handelshøyskoler ut?

– Jeg vet ikke … Men det relasjonelle blir viktigere og viktigere. Ikke bare mellom to mennesker og i et team, men i det store spillet, mellom nasjoner og land og presidenter.

Tok tidligere arbeidsgiver til retten

«Samspill og ledelse var et skjønt og intellektuelt mesterverk!» skriver tidligere student Adelina Maria Bjørkhaug Acero i sin evaluering av Moxnes sitt kurs, sitert i boken han har skrevet om utviklingen av programmet, Samspill og ledelse – erfaringer med lederutvikling (2019). AFF – Stiftelsen administrativt forskningsfond ved Norges Handelshøyskole – kjent for sitt topplederutviklingsprogram Solstrandprogrammet, har også tilbudt kurset siden 2012.

«Dette kurset er for deg som vil forstå det komplekse samspillet mellom mennesker i en organisasjon, og hvordan psykologiske prosesser påvirker virksomheter fra innsiden», heter det på BI sine nettsider. Nederst på samme side står en annen setning som Moxnes har måttet betale dyrt for:

«Kurset er utviklet av Paul Moxnes i samarbeid med flere psykologer.»

Moxnes, som var ansatt på BI frem til 2011, saksøkte i 2022 sin tidligere arbeidsgiver for opphavsretten til undervisningsprogrammet. BI på sin side mente at andre også har bidratt til programmet, og at det var utviklet mens Moxnes var ansatt og dermed i BIs eie.

Dommen som falt våren 2023, fastslo at BI er forpliktet til å navngi Moxnes som opphaver ved bruk av undervisningsprogrammet. Utover det fikk han ingen kompensasjon, og ingen av partenes saksomkostninger ble dekket.

– Hadde jeg anket saken i lagmannsretten, hadde jeg nok vunnet. Men familien sa: Nå får du gi deg. Du må lære deg å tape.

Han ser bort på kona. De sitter i hver sin ende av stua; han i en lysegrønn lenestol i vinduet ved sofaen; hun i en svart lenestol i vinduet ved kjøkkenet mens hun delvis leser i en bok.

– Jeg ba henne være med under intervjuet for å passe på at jeg ikke sier noe tull, sier Moxnes.

De smiler skrått til hverandre. Den ekteskapelige tonen er godt innarbeidet.

Må man leve det man lærer?

De har vært gift siden 1974. Hun er tidligere prosjektleder i Nycomed, i dag GE. Hun er fra Østerdalen, han fra Trondheim. Begge ble født på fødeklinikken E. C. Dahls stiftelse i Trondheim, hun syv år etter ham.

Sammen har de sønnene Andreas og Kristian, som er i henholdsvis slutten og midten av 40-årene. Andreas er professor i økonomi, nylig ansatt ved BI. Kristian er master i psykologi, pilot og tidligere verdensmester i freefly-fallskjermhopping.

– Da guttene ble født, ville jeg ikke at de skulle bli psykolog, norske psykologer kan i liten grad jobbe i utlandet, det er så kulturbundet. Fra Andreas var liten, forsøkte jeg å lokke ham til å bli økonom. Mens jeg jobbet på UiO, tok jeg ham med én etasje opp, til Økonomisk institutt. Der sto det et ishockeyspill, og der møtte vi økonomer i gangene. Han sier at det ikke har hatt noe med valgene hans å gjøre, men selv tenker jeg at jeg la noen ubevisste føringer. Jeg nudget litt forsiktig.

Det relasjonelle blir viktigere og viktigere. Ikke bare mellom to mennesker og i et team, men i det store spillet.

Moxnes liker å ha kontroll. Eller som han selv sier, «den mest kontrollfreakete jeg kjenner, er meg». Da AFF begynte å gjøre endringer i Samspill og ledelse, satte han foten ned. I dag er AFF forpliktet til å sende ham studentenes evalueringer etter hvert kurs, noe han leser nøye.

– Hvis AFF ødelegger mitt gode navn og rykte som opphavsmann til Samspill og ledelse ved å finne på ting som gjør at det etterpå står i evalueringen at folk gjespet og kjedet seg, så skal jeg ikke ha det på meg. Det er noe som heter legacy. Hvorfor bry deg? vil noen si. Men det gjør jeg.

Kontrollbehovet er stort, men lederambisjoner har han aldri hatt på egne vegne. Når han har veiledet ledere, har han alltid gjort et poeng ut av å ikke lede gruppedynamikken, heller styre rammebetingelsene for den. Litt som med sine egne barn, de fikk en fri oppdragelse innenfor visse grenser. Learning by doing.

– Jeg har lært opp en haug med lærere. Hvis noen av dem grep inn for å hjelpe gruppa når den hadde et problem, fikk de sparken av meg. Deltakerne må lære å klare seg selv. Hvis du løser problemene til folk, så får de et svar. Men har de lært seg problemløsing? Nei, de har lært seg å hente inn en ekspert. Jeg er dårlig nytt for konsulentbransjen, humrer han.

Faglig leder, derimot, det er noe annet.

– Faglig er jeg leder, og der er jeg strikt. Hvis mine hjelpelærere på Samspill og ledelse ville noe annet enn meg, så fikk de ikke lov til det. Da ble det voldsomme greier. Jeg er helt elendig på samspill. Jeg er mer som en dirigent, alle hjelpelærere skal spille etter min pipe. Men resultatet står seg. De gangene jeg har sluppet andre mer til, har det ikke blitt like bra, såpass innbilsk er jeg.

– Hvordan kan en som er elendig på samspill, ha så stor suksess med å lære andre å forstå nettopp samspill?

– Å bli god på noe du egentlig egner deg dårlig for, finnes det mange eksempler på. Det går tilbake til den gamle greske myten om Demosthenes, som puttet stein i munnen og øvde på å prate over støyen av bølgene for å bli en bedre taler. Kanskje har det vært litt sånn for meg. Jeg hadde få å leke med som barn. Jeg leker mye alene som voksen også, vil jeg påstå. Og jeg vil det ikke annerledes heller.

Jeg er helt elendig på samspill.

Kontekst, kontekst, kontekst

Moxnes vokste opp i Trondheim med sin mor, som ble enke i løpet av graviditeten, og en syk bestemor. Han beskriver seg selv som et ensomt barn, enebarn, nøkkelbarn. Han kom hjem til en bisk husholderske. Han ble mobbet, var ikke maskulin nok, hadde ingen pappa, likte ikke fotball. Lekte mye alene, trivdes godt alene.

Da han som student ved UiO ble spurt av professoren om å bli med å bygge opp Psykologisk institutt i Trondheim, sa han nei.

– Jeg ville ikke tilbake til barndommens fødeby. Når du kommer tilbake til gamle omgivelser, så er det lett å bli den du en gang var, den du prøvde å komme bort fra. I Oslo var det ingen som kjente meg. Der kunne jeg være sammen med folk jeg selv ville.

Drømmen var å bli skjønnlitterær forfatter, følge i Knut Faldbakkens fotspor, finne seg et skriveloft i Paris. Men han hadde ikke hjerte til å forlate sin mor. Da yngste sønn Kristian ble født i 1981, bygget de på huset og flyttet moren og stefaren fra Trondheim hjem til seg på Ullevål.

– Jeg husker jeg fulgte mor da hun skulle legges inn på gamlehjem. Vi kom gående i korridoren, arm i arm, og hjelpepleierne sa: Det er lett å se at du er eneste sønn. De så det på måten vi gikk sammen på. Jeg var nok ganske morsavhengig.

Siden skjønnlitterær forfatter falt bort, sto valget mellom journalist eller psykolog: yrker som krevde lytting og refleksjon fremfor prating. Han valgte psykologisk rådgivning, oppgaven var å være stille, hm-e og a-e med jevne mellomrom. Det passet ham utmerket.

– Jeg har holdt foredrag hele livet, men jeg kan egentlig ikke snakke. Jeg husker en gang jeg hadde rundt 50 ledere foran meg, og jeg fikk ikke frem et ord. Det er et fagbegrep for dette, og jeg har diagnostisert meg selv som selektiv mutist. Det forklarte mye for meg, hvorfor jeg aldri løftet opp hånda på skolen. Det er situasjonen som styrer det, og det passer jo veldig bra med mine faginteresser. Stikkordet for alt jeg tenker på som sosialpsykolog, er jo kontekst. Kontekst, kontekst, kontekst. Hvem du er, og hva du gjør, bestemmes i stor grad av kontekst.

Har prioritert seg selv

Trangen til å tie har han kompensert for skriftlig. Han har publisert en mengde bøker, forsknings- og avisartikler om organisasjonspsykologi og lederutvikling, alt godt dokumentert på egen nettside. Bøkene har han i stor grad gitt ut selv, med god hjelp fra barna, som skrev fakturaer, pakket og distribuerte.

– Når jeg skriver fagbøkene mine, så skriver jeg om meg selv og hva jeg har opplevd, samtidig med det faglige. Det tror jeg har vært erstatningen for at jeg ikke ble skjønnlitterær forfatter. Det er ikke lurt som fagbokforfatter, for da er det ikke en lærebok, og det er heller ikke en ordentlig fagbok. Det blir en slags hybridbok, og da selger den ikke noe særlig. Det er veldig få som vil ha mine bøker som pensumbøker. Men jeg har fortsatt slik likevel, jeg trives jo med å skrive.

– Kommer det noe skjønnlitterært?

– Nei, jeg kommer nok til å gå i grava uten det. Men det ligger der, som et slags håp. Men da må jeg reise bort, være helt alene.

Det kommer ikke til å skje. Han merker at han blir eldre, forteller at han føler seg ganske annerledes nå enn for bare en måned siden. Korttidsminnet svikter, han bruker store deler av dagen på å lete etter mobilen. Han savner å reise, «å reise er en øyneåpner for alle mennesker». Men han liker ikke tanken på å gjøre det alene, slik han gjorde før. Da kunne han dra fra familien i flere måneder i strekk for å skrive på egne prosjekter.

– Valgene jeg har tatt, har vært veldig egoistiske. Det har gått ut over barn og ektefelle. Har det ikke det, Aud?

– Jo.

– Hvis jeg hadde lyst til å reise til Amerika i tre måneder for å skrive, så gjorde jeg det, mens Aud var her alene med ungene. Jeg har vært ganske brutal sånn. Jeg har tatt rommet jeg trengte. Jeg husker første gangen jeg dro min vei, da var jo du syk, Aud. Jeg var invitert til å holde et foredrag i Lund. Aud sa: Du kan ikke dra. Men jeg dro.

Trener hver dag

De starter hver dag med å trene sammen. På hver sin matte i stuen gjør hun yogaøvelser mens han trener styrke – knebøy med 12 kg-vekter, balanseøvelser, pushup, mageøvelser … Med annet han jogger. Moxnes har fullført fem maratoner i sitt liv og løper fortsatt tre dager i uka – tre til fem kilometer om gangen.

– Jeg synes det er viktig å jogge. Hvis jeg skal tro på det jeg har lest, så skal det visst virke på hodet også.

Oppmuntret av fotografen tar han på seg treningstøy for å gi en autentisk gjengivelse av morgenritualet. Iført sykkelbukse og t-skjorte setter han knærne i setet på en lav, svart lenestol, bøyer overkroppen over rygglenet, legger hendene bak hodet og løfter overkroppen opp og ned med magen, stønner og puster.

– Dette kan du også bruke kostbare møbler til! ler han mellom løftene, mumler noe om gamle folk og viktigheten av god holdning. Aud ler, fotografen knipser.

Moxnes kaller seg introvert, men det er ikke mye innadvendt over denne situasjonen.

– Den dualiteten tror jeg speiler at jeg har blitt noe som jeg egentlig ikke ville bli.

– Kan man være introvert og samtidig være en god leder?

– Det som er godt for én person kan være noe annet for en annen, så først må du definere hva god er. Men jeg tror at for noen ansatte i en gruppe så kan en introvert være en bedre leder enn en ekstrovert. Eksempelet var jo Equinor-lederen (Eldar Sætre, journ. anm.) som gikk ut i pressen og sa at han var introvert. Han fortalte at det kostet å stå foran andre, at han ble mer sliten enn ekstroverte ledere, og at han trenger flere hvilepauser og alenetid. Men han trodde han gjorde en like god jobb som en ekstrovert. Kanskje bedre, fordi han da evner å lytte, i motsetning til en ekstrovert, som kan prate medarbeiderne sine i senk og tar mye tid rundt bordet. Det står også i litteraturen, at introverte kan være veldig bra ledere når en god del av de ansatte er ekstroverte. Men hvis du er introvert leder sammen med en hel gruppe introverte … Det kan også gå veldig bra.

Valgene jeg har tatt, har vært veldig egoistiske. Det har gått ut over barn og ektefelle.

Selv har han vært mest opptatt av hvem han som introvert burde gifte seg med, en introvert eller en ekstrovert.

– Hva ble svaret?

– Introvert. Jeg hadde noen ekstroverte kjærester. Jeg ble så lei! Når vi satt på kafé, så pratet de i ett sett om tøys og tull. Du pratet også mye, Aud. Men aldri tull. 

5 kjappe

1. Hva er det første du gjør når du våkner?
   Sjekker at kona er i live.
2. Hva klarer du deg ikke uten?
   Mobilen og Mollbergs blanding, hele bønner.
3. Hva gir deg fremtidshåp?
   Barnebarn.
4. Hva frykter du mest?
   Fremtiden.
5. Hva er det beste rådet noen har gitt deg?
   «Stikk av», sa mor. Eller det var kanskje det dårligste?

Oppdag mer spennende lesestoff i Magma 4/2024!