Nysgjerrighetens kraft

Men først, hva er konflikt? Ordet konflikt har tradisjonelt blitt oppfattet som noe negativt. Ordet gir assosiasjoner til noe som er vanskelig å løse, noe fastlåst, noe som bør unngås. Ser man hen til faglitteraturen, hersker det flere ulike definisjoner av konflikt – det gjennomgående er at det må være noe motstridende, det må være en eller annen kollisjon. Det kan være kollisjon mellom interesser, verdier eller prioriteringer.

Etter å ha meklet i flere hundre konflikter kan jeg fortsatt ikke gi et presist svar på hva en konflikt er. Når går noe fra å være en uenighet til å bli en konflikt?

Av de definisjonene av konfliktbegrepet som eksisterer der ute, synes jeg professor Sverre Blandhol på Universitetet i Oslo treffer godt: «En konflikt er prosessen som begynner når én part påvirker negativt noe en annen part bryr seg om.» Negativitet er forbundet med følelser som frustrasjon, sinne eller tristhet. Og jeg sliter med å forstå konfliktbegrepet uten å se hen til de negative følelsene. For ved fravær av negative følelser, er det da en konflikt? En uenighet mellom to kolleger om hva som vil være en god markedsføringsstrategi, der diskusjonen stimulerer og engasjerer begge involverte til å skape en ny og bedre strategi, kan vel ikke karakteriseres som en konflikt?

Eller kanskje man kan definere konflikt så enkelt som en ubehagelig uenighet. De fleste av oss kjenner det på kroppen når vi er i en konflikt.

Grunnen til at en konflikt oppstår, kan være sammensatt. Det kan være misforståelser eller antagelser. Det kan være dårlig eller manglende kommunikasjon. Det kan være kritikk gitt i feil form, til feil tid eller på feil sted. Det kan skyldes sammenstøt mellom mennesker med ulike synspunkter eller verdier. Eller en kombinasjon av disse.

Kanskje enda oftere handler det om at vi ikke føler oss sett og hørt. Grunnleggende for alle mennesker er at vi ønsker å bli anerkjent, sett og respektert for den vi er. De som nylig har sett filmen Ibelin, husker kanskje at hovedperson Mats flere ganger i filmen trekker frem hvordan spilluniverset oppfylte hans behov for å bli sett, anerkjent og respektert.

For blir vi ikke sett, anerkjent og respektert som et menneske i verden, er det fare på ferde. I Vigdis Hjorts bok Arv og miljø (s. 47) beskrives situasjonen godt av hovedperson Bergljot. Boken skildrer en arvekonflikt i en Oslo-familie:

[…] Astrid henvendte seg til meg som det var en viljesak, som om jeg kunne bestemme meg for å dukke opp, å være søt, å konversere. Men de rasende mailene slettet Astrid ulest, skrev hun da jeg beklaget morgenen etter, skamfull.  Astrid slettet de rasende mailene ulest, skrev hun, og det hadde hun rett til, det var forståelig, men det hindret meg ikke i å føle meg avvist, skuffet over at Astrid ikke forholdt seg til saksinnholdet i dem, aldri kommenterte det eller mine beveggrunner som jeg la ut om, ikke så ut til å reflektere over hvor det veldige raseriet mitt kom fra.

Og Bergljot fortsetter videre på side 75:

Så la jeg til: At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.

De siste årene har jeg studert konflikter på nært hold. Som mekler og advokat har jeg vært involvert i skilsmisser, arveoppgjør, nabokrangler og arbeidskonflikter. Fellesnevneren i disse konfliktene er at den mellommenneskelige kommunikasjonen har satt kroppens forsvarssystem i sving. I praksis fører det til muskelspenning, og kroppen forbereder seg på kamp eller flukt – rent biologisk. Når vi er følelsesmessig aktiverte, mister vi evnen til å lytte – vi blir avvisende. Et menneske i forsvarsposisjon er mindre empatisk og evner ikke å sette seg ordentlig inn i den andres perspektiver og følelser. Også dette beskrives godt av Vigdis Hjort (s. 45):

Og jeg klarte ikke styre meg, jeg ble hysterisk og følte meg krenket og ignorert for det kunne ikke bli normalt, det var ikke normalt, det hadde jeg forklart, igjen og igjen, men de hørte jo ikke, ville ikke høre, men feire jul som en normal familie? Jeg ble syk av tanken […].

I starten av en opphetet uenighet kan partene fortsatt ha evnen til å diskutere sak. Jo mer følelsesmessig aktivert et menneske blir, og jo sterkere forsvarsposisjon som inntas, jo mindre vil diskusjonen handle om sak og mer og mer dreie over på person. Til slutt kan det hele ende med at den ene forlater diskusjonen; «dette gidder jeg ikke høre på».

Men ofte tar vi feil i diskusjoner. Jeg tar feil ukentlig, noen ganger daglig. Det er ikke sjelden at jeg erfarer at jeg ikke hadde hele bildet, og nesten uten unntak forstår jeg et problem eller en sak dypere eller bedre etter å ha snakket om det med andre. Et eksempel var da jeg diskuterte spørsmålet om det offentlige skal betale for tidlig ultralyd før abortfristen, med en venn for noen år siden. Jeg fokuserte ensidig på at det ville ha en uheldig signaleffekt å legge til rette for at enkelte mennesker vil kunne bli sortert bort som følge av at de faller utenfor det vi betrakter som normalen, for eksempel ved mistanke om Downs syndrom. Jeg skrev et leserinnlegg om saken og fikk hard motbør, særlig fra eldre kvinner. Jeg innså raskt at jeg ikke hadde tatt nok innover meg hvor viktig det er at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp, og at det for enkelte vil være en altfor stor belastning å få et barn med spesielle behov. Det fikk meg til å se saken i et nytt lys.

Og det er kanskje ikke så rart at jeg opplever dette igjen og igjen; for det er et ubestridelig faktum at ingen mennesker har den samme erfaringen med virkeligheten. Alle mennesker kommer fra ulike ståsted. Våre holdninger, verdier og oppfatninger er formet av våre livserfaringer; våre egne sanseinntrykk og opplevelser. Og sanseinntrykkene blir flere, og bildet utvides hvert sekund, hvert minutt. Det er heller ingen av oss som kan hevde å ha den fulle sannhet – det er umulig så lenge vi leser og observerer verden gjennom oss selv. Og selv har vi bare erfart en mikroskopisk liten del av verden. Sosiale medier gir oss mulighet til å erfare mer enn før, men selv med sosiale medier har vi sanset en forsvinnende liten del av verden. Hvorfor er jeg likevel til stadig så skråsikker på egne standpunkter og egen oppfatning av verden?

Men hvis vi hadde vært mer opptatt av å dyrke nysgjerrighet, nysgjerrighet på andre mennesker, kunne kanskje flere av konfliktene på jobben og i privatlivet forblitt konstruktiv friksjon?

Som mekler jobber jeg alltid sammen med partene for å skape en felles virkelighetsforståelse. Og ingen av oss sitter med fasiten. En virkelighetsforståelse som begge parter kjenner seg igjen i, krever bidrag fra begge. Gjennom disse prosessene har jeg erfart nesten uten unntak at begges forståelse av saken og problemet utvides og blir dypere. «Det hadde jeg ikke tenkt på.» «Nå forstår jeg bedre hvordan han tenker.» «Jeg hadde ikke oppfattet det sånn, men nå gir det mer mening.» Disse utsagnene er tilbakevendende.

Jeg sier ikke at det er lett å være nysgjerrig til enhver tid. Vi har alle dårlige dager. Er vi følelsesmessig aktiverte, kan det også være vanskelig, og noen ganger umulig, å være nysgjerrig på hvor den andre kommer fra, den andres opplevelse. Men hvis vi hadde vært mer opptatt av å dyrke nysgjerrighet, nysgjerrighet på andre mennesker, kunne kanskje flere av konfliktene på jobben og i privatlivet forblitt konstruktiv friksjon?

Kanskje er du allerede flink på dette. Kanskje stiller du som regel undersøkende og undrende spørsmål i møte med en kollega. Jeg utfordrer deg likevel:

Er du nysgjerrig nok?