Magma Utgave 2 2022 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Sissel Jensen og Bram Timmermans FOTO:

Pandemiens konsekvenser for bedrifter og arbeidstakere (R)

Mars 2020 var starten på en økonomisk krise som var annerledes enn tidligere kriser. Myndighetene innførte inn­gripende tiltak for å redusere smitteomfanget, og innførte samtidig ulike virkemidler for at epidemien skulle ha minst mulig effekt for de som ble rammet. Når pande­mien var over vil aktiviteten igjen øke, men alt vil allikevel ikke være som før. I dette spesialnummeret ser vi nærmere på næringslivets respons på pandemien, samt konsekvenser for arbeidsmarkedet og ulike sysselsettingsgrupper.

Portrett av Sissel Jensen

Sissel Jensen er professor ved Norges Handelshøyskole. Hun forsker på forskjeller i lønn og karriere for menn og kvinner, og har blant annet studert hvorvidt reglene om kjønnskvotering i ASA-selskapene har bidratt til å redusere lønns- og karrieregapet i de øvre sjiktene i næringslivet.

Portrett Bram Timmermans

Bram Timmermans er professor ved NHH Norges Handelshøyskole og direktør i forskningssenter for Digital Innovation for Sustainable Growth (DIG). Brams forskning retter seg mest på innovasjon, entreprenørskap, og økosystemer, og et av hans nåværende forskningsprosjekter går på å forstå virksomheters respons til (korona)krisen. Pandemiens konsekvenser for bedrifter og arbeidstakere.

Den 26. februar 2020 ble det bekreftet at koronaviruset hadde spredt seg i Norge. Antall smittede og sykehusinnleggelser økte raskt, og to uker senere, den 12. mars, annonserte norske myndigheter de første smitte­verntiltakene for å bremse spredningen av infeksjon. Pandemien startet som en medisinsk krise, men ble fort forvandlet til en økonomisk krise. Etterspørselen forsvant ikke bare som følge av de strenge tiltakene, men også fordi befolkningen endret atferd for å unngå smitte. I tillegg ble forsyningskjeder forstyrret, og distribusjonsmodeller kunne ikke brukes eller var til og med forbudt. På toppen av det hele ble ansatte sterkt oppfordret til eller pålagt å jobbe hjemmefra.

Mange bedrifter, også bedrifter som ikke var direkte berørt av tiltakene, ble tvunget til å gjøre dramatiske tilpasninger i bruk av menneskelige ressurser. Hvilke effekter har pandemien hatt for den enkelte bedrift, og hvilke konsekvenser har dette igjen for norsk økonomi, arbeidstakere og bedrifter, på kort og lang sikt? I dette spesialnummeret legger vi vekt på å forstå næringslivets respons på utfordringene pandemien stilte dem overfor, samt hvilke konsekvenser dette har hatt for arbeids­takerne, både de som ble sagt opp eller permitterte, og de som ble værende i bedriften under pandemien.

Økonomiske kriser har alltid vært et populært tema for forskning, som gjennomgående har dokumentert at bedrifter påvirkes og responderer forskjellig. Mens mange bedrifter taper verdier under en krise, skaper kriser muligheter for andre. Bedrifter som kommer styrket ut av en krise, kan gjøre det av forskjellige grunner. Mens det for noen er avgjørende at de klarer å kutte kostnader, er det for andre kritisk at de får til nødvendige justeringer i produkttilbud, arbeidsprosesser og distribusjonsmodeller, eller at de retter seg mot de riktige markedssegmentene. For å komme best mulig ut av krisen (eller unngå det verste) vil bedriftene variere sin respons ut fra hvordan de rammes av krisen.

To av bidragene i dette spesialnummeret fokuserer på to ulike typer responser. Den første artikkelen, av Lien, Timmermans, Alsos, Solheim og Sørheim, ser på innovasjonsrespons. Forfatterne refererer til ordtaket «nød lærer naken kvinne å spinne» og hentyder med det til at innovasjon er en utbredt respons på kriser, og at korona­pandemien ikke er noe unntak. Forståelse av innovasjon som respons på kriser har vært et aktuelt tema siden arbeidet til Joseph Schumpeter (1939). Forskning på tidli­gere kriser har vist at samtidig som innovasjonsaktiviteten avtar samlet sett, øker den i noen bedrifter, spesielt i bedrifter som allerede har erfaring med innovasjoner, og i nye bedrifter som lykkes. Basert på data fra to nasjonale spørreundersøkelser dokumenterer Lien og medforfattere at de fleste bedriftene i utvalget responderte på krisen ved å introdusere nye produkter eller tjenester og nye arbeidsprosesser, iverksette nye logistikkløsninger og/eller ekspandere til nye markeder med eksisterende produkter. Undersøkelsen tyder imidlertid på at innovasjonene er av en mer inkrementell karakter. Den viser også at ikke alle bedrifter er like godt rustet til å innovere, og at innovasjonen først og fremst finner sted i bedrifter som allerede har innovasjonserfaring.

I den andre artikkelen ser Olsen, Knudsen og Vaidya på hvordan koronapandemien har påvirket bemanning og organisering av arbeidet. De starter med å gå gjennom forskning omkring bedrifters respons når det gjelder humankapitalen under covid-19. De trekker frem tre sentrale trender. Den første handler om mulige forandringer i arbeidstaker–arbeidsgiver-relasjonen, hvor man forventer større omfang av mer fleksible arbeidsformer. Den andre trenden er mer fjernarbeid, flere hybride arbeidsplasser og mer bruk av digitale verktøy. Den tredje trenden handler om investering i humankapitalen, hvor tidligere forskning viser at investeringsatferden varierer mellom bedriftene, for eksempel ettersom bedriftens fokus er å redusere kostnader eller introdusere nye produkter. Det er imidlertid liten kunnskap om utviklingen av disse trendene i Norge.

Ikke alle bedrifter er like godt rustet til å innovere, innovasjonen finner først og fremst sted i bedrifter som allerede har innovasjonserfaring.

Olsen og medforfattere finner bare delvis spor av disse trendene blant norske bedrifter. De ser minimale forandringer i forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Omfanget av fjernarbeid og bruk av digitale verktøy har økt, men kun blant bedrifter som har kommet langt i digitaliseringsprosessen. Fjernarbeid og økt bruk av digitale verktøy ser allikevel ut til å bli en del av den «nye normalen» for hvordan arbeidet blir organisert. Til slutt, når det kommer til investering i humankapital, finner artikkelen at én av tre har oppgradert denne ved å investere i kompetanse.

Bedriftenes beslutninger omkring humankapitalen har konsekvenser for individer. De som blir arbeidsledige eller permitterte, vil miste inntekt og oppleve økt risiko for arbeidsledighet på lengre sikt. Koronapandemien skiller seg fra normale konjunkturnedganger og tidligere økonomiske kriser ved at den ikke var forårsaket av økonomiske forhold. Da den inntraff, var den imidlertid større enn noen gang tidligere, samtidig som den rammet næringer og arbeidstakere skjevere. I enkelte sektorer, spesielt innen reiseliv og transport, hotell- og restaurant samt kultur, førte de strenge smitteverntiltakene til at etterspørselen forsvant over natten, mens andre sektorer var mer eller mindre uberørt eller til og med opplevde vekst i produksjon og salg, men uten å sysselsette flere. Resultatet var en voldsom økning i antall arbeidssøkende, først og fremst i form av permitteringer fra midten av mars 2020. I den andre delen av dette spesialnummeret flytter vi søkelyset fra næringslivet og over på arbeidsmarkedet.

Det er viktig at man korrigerer stramhetsindikatorene for antall permitterte når man skal se på hvordan arbeidsmarkedet har utviklet seg under pandemien.

Barth, Dale-Olsen, Schøne og Østbakken studerer i hvilken grad man kan si at arbeidsmarkedet ble mindre stramt under og etter nedstengningen. Norge hadde før utbruddet av korona relativt stabil og lav arbeidsledighet, med svært få permitterte. Det vil si at det var et relativt stramt arbeidsmarked der bedriftene konkurrerte om få ledige arbeidssøkere. Den store bølgen av permitteringer som følge av koronautbruddet ble regnet som arbeidsledige i NAV sin statistikk, selv om arbeidsforholdet besto under permitteringen. NAV skiller imidlertid mellom permitterte og ordinære jobbsøkere i sin statistikk, og man kan derfor følge utviklingen i begge gruppene isolert. Siden mange av de permitterte forventer å gå tilbake til stillingen de er permittert fra, vil de fleste i denne gruppen ha en lavere søkeaktivitet enn ledige uten jobb i vanlig forstand. Dersom man ikke tar hensyn til dette, vil arbeidsmarkedet fremstå som vesentlig mindre stramt etter koronautbruddet enn det i realiteten er. Barth og medforfattere viser at det er viktig at man korrigerer stramhetsindikatorene for antall permitterte når man skal se på hvordan arbeidsmarkedet har utviklet seg under pandemien, spesielt for de yrkesgruppene som ble hardest rammet. Studien bruker månedsdata for antall arbeidssøkere og permitterte samt antall stillingsutlysninger fra januar 2018 til juni 2021. I ettertid viser det seg at den store bølgen av permitteringer under covid-19 ikke har ført til vedvarende arbeidsledighet, og at arbeidsmarkedet igjen var stramt da samfunnet åpnet helt opp igjen høsten 2021, også for yrkesgrupper som ble mye påvirket av pandemien.

Selv om tiltakene bidro til å begrense omfanget av oppsigelser og konkurser, har ikke alle næringer og geografiske områder vært like hardt rammet, og pandemien har heller ikke rammet alle deler av arbeidsstyrken likt. Personer som permitteres eller blir arbeidsledige, vil oppleve inntektstap og større usikkerhet om fremtidig sysselsetting, og noen vil sannsynligvis forlate arbeidsstyrken. Alstadsæter, Bratsberg, Markussen, Røed og Raaum analyserer hvordan ulike deler av arbeidsstyrken ble rammet av pandemien, og er opptatt av om det var en sosial gradient i hvem som ble rammet. I studien følger de personer i ulike sosio-økonomiske grupper fra og med mars 2020 og ser på tapt arbeidstid sammenlignet med februar 2020 på grunn av endringer i avtalt arbeidstid, permitteringer og arbeidsledighet. Den sosiale gradienten kommer til syne ved at det er ulike mønstre i tapte timeverk på tvers av tre ulike dimensjoner: posisjon i lønnsfordelingen før krisen, landbakgrunn og utdanning. Det relative fallet i arbeidstimer var størst blant dem som hadde lav inntekt i utgangspunktet (i sin aldersgruppe), blant innvandrere og blant personer med lav utdanning. Ettersom dette er personer som generelt har lavere tilknytning til arbeidslivet, har pandemien økt risikoen ytterligere for at disse skal bli langtidsledige eller forlate arbeids­styrken. På bakgrunn av dette understreker forfatterne behovet for å iverksette tiltak for å få utsatte grupper raskest mulig tilbake i jobb.

Oppdag mer spennende lesestoff fra Magma 2/2022 her

)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

For at du skal få en best mulig brukeropplevelse, bruker vi informasjonskapsler til å hente inn statistikk om hvordan nettstedet brukes. Les mer om informasjonskapsler.