Hvordan kan banker vurdere ESG-risikoen i lån til små og mellomstore bedrifter? (R)

Sammendrag

Hvordan kan banker vurdere ESG-risikoen i lån til små og mellomstore bedrifter (SMB-er) på en måte som både de, bedrift­ene og Finanstilsynet kan leve med? Lovkrav til vurdering av ESG i lånesaker blir krevende å etterleve både for banken og SMB-kunden. Begge parter mangler erfaring og kompetanse, saksfeltet er i rask regulatorisk utvikling, og stadig nye temaer viser seg å bli finansielt vesentlige og ha innvirkning på låntakers kreditt­verdighet. ESG-vurderinger føyer seg til en allerede stor dokumentasjons- og vurderingsbyrde for både bank og bedriftskunde. En stor andel av lånene til norske banker er til SMB-er, samtidig er hvert lån i snitt så lite at det ikke forsvarer kostnadene med en detaljert ESG-vurdering. Vi konkluderer derfor med at krav til ESG-vurdering kan medføre ytterligere konsolidering i norsk bank­sektor, samarbeid på bransjenivå for å utvikle felles retningslinjer, standardisert SMB-inn­rapportering av forenklede bærekraftsdata til norske myndigheter samt behov for omfattende bruk av digitale verktøy og datafangst i bankers ESG-vurderinger. 

Innledning 

Det blir oftest for dyrt for små og mellomstore bedrifter (SMB-er) å hente penger i kapitalmarkedene, derfor er de mer avhengige av banklån enn større bedrifter (Schoenmaker & Schramade, 2019). Banker har bedre grunn til å samle detaljert informasjon om bedrifter de finansierer, enn om aksjonærer eller obligasjonsinvestorer har: De beholder informasjonen selv, og trenger ikke dele den med markedet. De har også større mulighet til å skaffe informasjon (de har tette bånd til låntakere, ofte lang historikk, og låntaker bruker også andre tjenester hos dem). Låntaker har interesse av å dele informasjon med banken hvis dette gir bedre lånevilkår. Disse konkurransefortrinnene kan banker utnytte også innenfor miljø, sosiale forhold og selskapsstyring (ESG). 

Flere faktorer tilsier at banken ikke bør bruke mye tid og penger på å vurdere bærekraftsrisikoen i hvert enkelt SMB-lån: 

• Lånene SMB-ene tar opp, må antas å være små. 
• Mange banker har ikke interne ressurser til å følge opp bærekraftsrisikoer, spesielt for mindre engasjementer. 
• En del SMB-er vil trolig oppleve det som irrelevant at banken tar opp ESG-spørsmål i forbindelse med bedriftens låneopptak. 

Samtidig er myndighetskravene de samme for små lån som for store. Dessuten kan SMB-engasjementer utgjøre uproporsjonalt store ESG-risikoer for banken, fordi SMB-en er for liten til selv å ha ansatte med bærekraftskompetanse. 

Hvordan kan banker vurdere ESG-risikoen i lån til små og mellomstore bedrifter på en måte som både bedriftene, banken og Finanstilsynet kan leve med? 

Retningslinjene til Den europeiske bankmyndigheten (EBA) for innvilgning og overvåking av lån (European Banking Authority, 2020) gjelder fra 1. januar 2022 i Norge. De krever at bankene tar hensyn til ESG-risiko i sin risikostyring, kredittpolicy og prosedyrer, og retningslinjene gjelder både eksisterende lån, refinansiering og nye lån. Dette blir krevende for norske banker å følge opp for alle bedriftskunder. Banken skal i sin kredittvurdering vurdere effekten av ESG-risikoer på låntakers finansielle stilling, særlig miljø- og klimafaktorer. Vurderingen skal hensynta både fysisk klimarisiko, juridisk risiko/ansvarsrisiko og overgangsrisiko (kostnader ved omstilling, markedsendringer og endrede kundepreferanser) (Finanstilsynet, 2020). 

Retningslinjene gjelder lån til alle bedrifter, uansett størrelse. Banken skal også vurdere tiltakene hver enkelt låntaker beskriver for å redusere sin ESG-eksponering. Analysen skal vektlegge nåværende/fremtidig forretningsmodell, utslipp, markedsforhold, ESG-formalkrav og finansiell effekt av regulatoriske ESG-krav. Kredittbeslutningen skal inkludere vilkår og forutsetninger knyttet til å redusere ESG-risikoer identifisert i vurdering av låntakers kreditt­verdighet. Banken skal også ta hensyn til ESG-faktorer som påvirker verdien av objektet som stilles som sikkerhet for lånet. I denne vurderingen er det altså finansiell vesentlighet (jamfør SASBs vesentlighetskart) som er i fokus, og man har i begrenset grad et samfunnsperspektiv, altså hvordan bedriften påvirker samfunnets bærekraftshåndtering (Value Reporting Foundation, u.å.). Samtidig kan man argumentere for at dette henger sammen: En bedrift som har kredittrisiko knyttet til utslipp, vil ofte ha negativ innvirkning på samfunnets bærekraftshåndtering. 

Norsk bedrifts- og bankstruktur gjør det krevende å følge opp Finanstilsynets ESG-krav. Hele 99 prosent av norske bedrifter er SMB-er, her definert som bedrifter med under 100 ansatte (Grimsby et al., 2009). Lånene de tar opp, er tilsvarende små, selv om bedriftene samlet står for nær halvparten av verdiskapingen i norsk næringsliv. Bankene ønsker derfor å bruke lite tid og ressurser på å vurdere hvert enkelt lån. Mange norske banker er også selv såpass små at de har lite interne ressurser til å følge opp bærekrafts­risikoer, spesielt for mindre engasjementer. De fleste SMB-er har heller ikke ansatte med bærekraftskompetanse, og antakelig vil mange SMB-er synes det er irrelevant at banken tar opp ESG-spørsmål når de spør om lån (Cicero Consulting, 2020). Dette tilsier at banken bør bruke minst mulig tid på å ESG-vurdere den enkelte låntaker. Samtidig ser det altså ut som myndighetskravene til kredittgivning blir de samme for små lån som store, og små engasjementer kan utgjøre uproporsjonalt store ESG-risikoer for banken, nettopp fordi låntaker er for liten til å ha jobbet med ESG internt. Man kan ha tilfeller der ESG-risikoen er vesentlig selv om lånet er lite, og dette reiser igjen spørsmålet om hvilket overvåkingsansvar det er relevant å legge på utlåner. 

Noen ESG-aspekter er såpass generiske at spørsmål om disse kan stilles til alle SMB-er. Som påpekt av Norsk forum for ansvarlige og bærekraftige investeringer (NORSIF) gjelder dette særlig selskapsstyring, men det kan også gjelde sosiale forhold (Bersagel et al., 2020). De kanskje viktigste temaene innen selskapsstyring – også for norske SMB-er – anses å være: 

• skatteforhold, eierforhold og eventuell risiko for involvering i ulike typer økonomisk kriminalitet 
• eierstyring (både generelt og på ESG-området) 
• leverandørkjedeutfordringer. Covid-19 har vist at bedrifter er sårbare for stopp i leveranser av kritiske komponenter fra enkeltleverandører ved nedstengning, og for økte fraktkostnader. Åpenhetsloven, som trer i kraft 1.7.2022, forplikter større bedrifter1 til åpenhet om, aktsomhetsvurderinger av og rapportering om utfordringer knyttet til menneske- og arbeiderrettigheter hos leverandører og samarbeidspartnere. Det er uklart om loven er ment å dekke bankers kunderelasjoner. 

Sustainability Accounting Standards Board (SASB) definerer hvilke bærekraftsrisikoer og -muligheter som er finansielt vesentlige – altså påvirker et selskaps finansielle status (balanse), driftsresultat (resultatregnskap) og risikoprofil (verdsetting og kapitalkostnad) – for spesifikke bransjer. SASB viser spesielt relevante ESG-faktorer på kort, mellomlang eller lang sikt for en bransje innen hovedområdene miljø, selskapsstyring (leadership & governance), forretningsmodell og innovasjon, sosial kapital og humankapital, og skiller mellom to typer finansielt vesentlige ESG-faktorer innenfor sosiale forhold: 

1. sosial kapital (menneskerettigheter og relasjoner til lokalsamfunn; informasjonssikkerhet og personvern; tilgjengelighet / universell utforming; produktkvalitet og sikkerhet; ansvarlig merking, markeds­føring og salg) 
2. humankapital (arbeidstakerrettigheter; helse, miljø og sikkerhet; medbestemmelse, mangfold og inkludering) 

Mens rapporteringsstandarder har påvirket bankenes bærekraftsagenda hittil, tar EU-taksonomien en stadig viktigere rolle (UNEP-FI & EBF, 2022). EU-taksonomien viser hvilke krav en aktivitet (for eksempel bygging av et næringsbygg) må tilfredsstille for å defineres som bærekraftig, langs seks ulike dimensjoner: bekjempelse av klima­endringer, klimatilpasning, bærekraftig bruk og beskyttelse av marine ressurser, omstilling til sirkulærøkonomi, forebygging og kontroll av forurensning, og beskyttelse av økosystemer. I tillegg aksepteres enkelte aktiviteter i en overgangsfase (transition) samt aktiviteter som er nødvendige (enabling) for de bærekraftige aktivitetene. Aktiviteter anses kun som bærekraftige hvis de tilfredsstiller de tekniske screening-kriteriene for sin sektor innenfor et gitt mål (for eksempel klimatilpasning), uten å medføre vesentlig skade for de andre målene, og uten å bryte sosiale minimumsstandarder. Taksonomien er et produkt av en politisk beslutningsprosess med mange ulike interessenter, ikke kun bedrifter og deres aksjonærer. Den definerer derfor bærekraftsrisikoer vesentlig bredere enn SASB og Norsif, og legger opp til dobbel vesentlighet, det vil si både finansielt vesentlige faktorer og faktorer som er viktige, men ikke finansielt vesentlige per i dag. 

Norske banker som er børsnotert og har over 500 ansatte, vil måtte rapportere hvor stor andel taksonomi­godkjente aktiviteter utgjør av deres eksponering. Når de største bankene leverer slik informasjon til investorer, kan mindre banker fort møte samme investorkrav. Finanstil­synet kan i fremtiden kreve at bankene setter av mer kapital for å håndtere risikoen knyttet til lån til ikke-bærekraftige aktiviteter enn til taksonomi­godkjente. Fundingkostnaden og kredittratingen til banken kan også påvirkes. Dette blir dermed en finansielt vesentlig bærekraftsrisiko for norske banker på mellomlang sikt. EU-taksonomien i seg selv kan også utgjøre en finansielt vesentlig bærekraftsrisiko indirekte, for eksempel gjennom endringer den medfører i stand­arder eller nasjonal lovgivning i bransjer som bank­ene har stor utlånseksponering mot. 

Kan hensynene til børs og katedral forenes? 

Før kunne bankene kun vurdere den finansielle risikoen til en kunde eller et prosjekt. Nå må ESG-bunnlinjen – og ESG-risiko – vurderes. Under følger noen bransjeeksempler på at det ikke alltid er samsvar mellom disse bunnlinjene. 

Norsk sjømatnæring tjener i dag gode penger og er en attraktiv verdikjede å være i. Næringen blir fremhevet av norske myndigheter som «det vi skal leve av i fremtiden» – i kontrast til oljenæringen – og stadig vekst blir lagt inn som politiske mål. Næringens positive bærekraftsavtrykk sammenlignet med landbruk og kjøttproduksjon blir ofte nevnt og blir også dokumentert i næringens fyldige og gode bærekraftsrapporter. Likevel er finansieringen av norsk sjøbasert oppdrett under sterkt press: Utkast til tekniske kriterier for EU-taksonomiens fire resterende miljømål legger opp til at kun ulike varianter av lukkede anlegg blir klassifiserte som grønne. Dette fordi næringen slik den blir drevet i dag, truer andre marine ressurser gjennom utslipp av slam, problemer rundt lus og rømming i tillegg til fiskehelse. Verdikjeden i norsk havbruk har også et betydelig CO2-avtrykk i transporten av henholdsvis fiskefôret, som blir importert fra andre deler av verden, og sluttproduktet, som i all hovedsak blir eksportert. Lukkede og landbaserte anlegg vil kunne plasseres nærmere kundene og derfor slippe ut mindre CO2 per kilo laks. For lønnsomheten i norsk havbruksnæring, som i all hovedsak er sjøbasert, er dette dårlig nytt. For en SMB som befinner seg i denne verdi­kjeden, vil dette være noe man må kunne gi svar på i møte med en bank fremover. 

Matbransjen mangler ikke bærekraftsutfordringer. Noen har en klar kobling til lønnsomhet, mens andre er viktigere for storsamfunnet. Noen av utfordringene er også mer relevante for bankenes styring av ESG-risiko og kredittprosessen generelt enn andre. Klimaendringer har utvilsomt stor betydning for verdikjedene i matsystemet, blant annet via mer ekstremvær, endrede vekstforhold og tilgang til ferskvann. Det er imidlertid åpent om en liten aktør i matbransjen, for eksempel en nystartet restaurant, kan forventes å levere informasjon om klimarisiko i en kreditt­prosess. 

ESG­vurdering havner på toppen av en allerede økende dokumentasjons­ og vurderingsbyrde for den enkelte bank rådgiver.

Bærekraftsrisikoer knyttet til matbransjens egen styring og forretningspraksis synes mer relevante for bankenes styring av ESG-risiko. En viktig utfordring for matbransjen er matsvinn. Tall for 2019 og for hele verdikjeden i matbransjen i Norge viser at hver innbygger kastet omkring 78 kilo spiselig mat, som tilsvarer et økonomisk tap på cirka 20,7 milliarder NOK og 1,26 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Matsvinn er en bærekraftsutfordring som er relevant ikke bare for miljøet og storsamfunnet, men også for bedriftens egen lønnsomhet. Ifølge tall fra Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS) har matprodusenter, grossister og dagligvarehandel spart 1,4 milliarder NOK på mindre matsvinn i perioden 2015–2019 (Stensgård et al., 2020). Fremdeles kaster disse verdikjedene mat for cirka 6,5 milliarder kroner per år. Matsvinn vil dermed være et tema som er meget aktuelt for banker og investorer å følge med på. 

Shipping kan skape mange dilemmaer fordi det leverer en helt nødvendig tjeneste, spesielt for utviklingsland, men med flere negative miljøvirkninger. EU-taksonomien krever bruk av nullutslippsteknologi som i stor grad ikke eksisterer i dag for langdistansetransport, og bransjen blir kvotepliktig for CO2-utslipp i EU fra 1. januar 2022. Her må bankene vurdere i hvilken grad de skal finansiere prosjekter med miljøgevinster gjennom forbedringer som likevel ikke tilfredsstiller kravene i EU-taksonomien. Bruk av flytende naturgass (LNG) som drivstoff kan være en overgangsteknologi som reduserer utslipp, men den kan bli utdatert lenge før resten av skipet er klar for skraping. 

En betydelig andel av verdens skip skrapes på strender (beaching) i Bangladesh, India og Pakistan. Denne metoden kan ofte gi den høyeste verdien for eier av skipet, men innebærer betydelig sikkerhetsrisiko for arbeidere og omfattende lokal forurensning fordi olje og kjemikalier skylles ut med tidevannet. Mange betaler mellommenn for sertifikater på at strandhugging ikke skjer, men banker og myndigheter krever i stadig større grad at skraping faktisk skjer av godkjente aktører. Dette kan være vanskelig for banken å følge opp hvis eieren selger eldre fartøy videre til tredjeparter. I hvilken grad er eieren fremdeles ansvarlig dersom den nye eieren sender fartøyet til strandhugging på et senere tidspunkt? 

Oppfordring til tidlig skraping av eldre fartøy kan gjøre flåten mer drivstoffeffektiv, men det er betydelige miljø­konsekvenser knyttet til å bygge nye skip. Netto miljø­gevinst avhenger av hvilke antakelser man gjør om fremtidig utnyttelsesgrad, fart (lavere hastighet senker drivstofforbruket) og antall år før skraping ellers blir nødvendig. 

ESG-risiko er dynamisk 

Bærekraftig finans utvikler seg svært raskt mot tøffere krav og økt standardisering. David Freiberg og medforfattere formulerer det dynamiske aspektet ved vesentlighet slik: «Materiality is not a ‘state of being’ but a ‘process of becoming’» (Freiberg et al., 2020). Det krever fleksibilitet til å inkludere eventuelle endringer fortløpende, men også evne til å forutse hvilke områder som kan bli tolket strengere eller mer fleksibelt fremover, og konsekvensene dette vil ha for bedriften. Det som er bærekraftig i dag, er det ikke nødvendigvis om et år eller to. Og risiko som kun berører marginale eksterne interessenter i dag, kan fort bli en kritisk omdømmerisiko og dermed finansielt materiell. Som bransjeeksemplene under viser, er dette krevende å forholde seg til, både for banken og SMB-kunden. 

EU-taksonomien vil kreve store omstillinger, ikke minst for bygg- og eiendomssektoren. Bygninger står for 40 prosent av energiforbruket og 36 prosent av karbonutslippene i EUs medlemsland (EU Technical Expert Group on Sustainable Finance, 2020). Det er derfor et sentralt mål at investeringene i sektoren vris mot mer energieffektive bygninger. Bygge- og eiendomsselskaper som overholder taksonomiens krav, kan bli mer attraktive for investorer og dermed lettere tiltrekke seg kapital. Dette vil kunne gi bedre betingelser og lavere kapitalkrav. Ettersom utlån til eiendom utgjør rundt 60 prosent av norske bankers utlånsportefølje (Finans Norge, 2021), er det sentralt for bankene at SMB-ene i bygg- og eiendomssektoren og verdikjeden rundt kan oppfylle EU-taksonomien og dokumentere at aktivitetene er bærekraftige. 

Kriteriene i taksonomien er imidlertid kompliserte og har også blitt endret siden de første utkastene kom i mars 2020. Det er dessuten store forskjeller mellom taksonomi­kriterier og etablerte norske standarder. Dette gjør det vanskelig for norske aktører å dokumentere at aktivitetene er bærekraftige. For eksempel krever taksonomien at nybygg har et 10 prosent lavere energibehov enn Nearly Zero Energy Buildings (NZEB). NZEB er imidlertid ikke definert i Norge. EU-taksonomien refererer også til energimerkeordningen Energy Performance Certificate (EPC), som baseres på såkalt primærenergi­faktor. I Norge, hvor oppvarming av bygg i stor grad baserer seg på elektrisitet fra vannkraft, baseres ikke energimerkeordningen på primærenergi­faktor. Også når det gjelder klimagass­beregninger for byggets livsløp, er det forskjell på kriteriene i EU-taksonomien og standardene som norske bedrifter er vant med å bruke. Det er stort behov for avklaringer og harmoniseringer mellom Norge og EU, og aktørene i sektoren må dermed forvente nye endringer og omstillinger. BREEAM (Building Re­search Establishment's Environmental Assessment Method) er Europas ledende miljøsertifiseringsverktøy for bygninger. I henhold til BREEAM kan et bygg sertifiseres på fem nivåer: Pass, Good, Very Good, Excellent og Outstanding. For hvert nivå øker bærekraftsnivået i bygget. En norsk versjon av sertifiseringsverktøyet – BREEAM-NOR – er i dag Norges mest brukte miljøsertifisering for nybygg og større rehabiliteringer. En ny versjon av BREEAM-NOR vil bli lansert i 2022. Denne vil være enda mer tilpasset kravene i EU-taksonomien enn tidligere versjoner og samtidig være forberedt for fremtidige innstramminger. 

EU utvikler nå en «brun» taksonomi som definerer aktiviteter som er direkte skadelige. For eiendomssektoren vil den kanskje ikke materialisere seg annet enn indirekte, gjennom krav til leietakere. Derimot kan den bli mer relevant for shipping. Sannsynligvis vil få shippingselskaper defineres som grønne i henhold til EU-taksonomien. Det er uklart hvor mange som blir betraktet som brune, og ikke bare havner i kategorien aktiviteter som anses å ikke gi et vesentlig bidrag til taksonomikravene. Banker må være forberedt på at det blir endringer og presiseringer i regelverket etter hvert som praktiske utfordringer blir mer synlige. Det krever fleksibilitet til å inkludere eventuelle endringer fortløpende, men også til å forutse hvilke områder som kan bli tolket strengere eller mer fleksibelt i fremtiden, siden skip som blir bestilt nå, typisk har en forventet levetid på 20–30 år. Ytterligere investeringer for å tilpasse til nye krav må forventes i fremtiden; dette kan gjøre skip til en betinget forpliktelse. 

EU har ikke definert tekniske kriterier for sjømatbransjen knyttet til klimamålene i taksonomien, noe som i seg selv har vært en kilde til usikkerhet i bransjen selv og blant investorer. Men når kriteriene etter hvert kommer, kan de endre ESG-risikobildet for bransjen vesentlig. Klimarisiko er noe som lett kan relateres til kredittrisiko og bunnlinje, og er derfor høyst relevant i en bankdialog for mange SMB-er. For et sjømatselskap som jobber med biologi, vil den fysiske delen av klimarisikoen vises gjennom endringer i havtemperatur og vind og vær rundt lokalitetene. Dette har noen steder endret seg mye i løpet av få år, med store konsekvenser for den økonomiske aktiviteten. Risikoen for i dag ukjente reguleringer og politikkendringer (overgangsrisiko) kan også ha direkte innvirkning på bunnlinjen til et oppdrettsselskap. Eksempler kan være diskusjoner rundt skattlegging, regler for lusebekjempelse, miljø- og utslippskrav og i ytterste konsekvens mulighet for inndragning av lisens. 

Behov for mer standardisering og kompetanse innen bærekraftig finans 

I dag har få bedriftsmarkedsrådgivere i norske banker nok kompetanse på generiske og bransjespesifikke bærekraftsrisikoer som låntakerne møter. Det samme gjelder lederne som skal ta avgjørelser om lånesakene, og ansatte innen kredittstyring, risiko og compliance. Dette er en betydelig utfordring. Vurdering av bærekraftsrisiko – og ikke minst taksonomikrav – i enkeltlån krever slik kompetanse, og både bredden og detaljnivået som kreves, er såpass omfattende at dette vil være en langvarig prosess. Bransjeorganer og utdanningsinstitusjoner bør samarbeide for å håndtere utfordringen både på kort sikt (gjennom korte, intensive kurs) og lengre sikt (gjennom endringer i utdannings­løpene bankansatte typisk følger). 

Mindre banker vil ha vansker med å tilfredsstille krav­ene til bærekraftskompetanse i sin risikostyring og rapportering, og vil ha en mindre omsetning å spre kostnaden på ved ytterligere stillinger innen compliance og bærekraft. Konsolidering i banksektoren kan gjøre kravene lettere å tilfredsstille. Men etter vår mening er det også behov for samarbeid på bransjenivå (for eksempel i regi av Finans Norge) for å utvikle felles retningslinjer for hver sektor som gjør det mulig for generalister uten spesifikk bransjekunnskap å håndtere låneengasjementer på en konsistent måte. Derfor er det er positivt at Finansdepartementet har etablerert en referansegruppe for bærekraftig finans som skal sørge for «informasjonsutveksling om aktuelle regelverksprosesser [og] identifisering av forhold av særlig betydning for norske interesser» (Regjeringen, 2021). 

ESG-vurdering havner på toppen av en allerede økende dokumentasjons- og vurderingsbyrde for den enkelte bank­rådgiver. Også for bedriftene er informasjonsplikten stor fra før. Det ligger en risiko i at det vil bli vanskeligere for SMB-kundene å få tilgang til bankfinansiering. De kan bli oppfattet som en «rødt flagg»-kunde av bankene hvis de ikke har all ESG-informasjon tilgjengelig. Dette er kritisk for den enkelte bedrift, men også for samfunnet og næringslivet, gitt SMB-enes viktige betydning for verdiskaping, arbeidsplasser og omstilling (SMB Norge, 2021). 

Bankenes behov for forenklede vurderinger av bærekraftsrisikoer for SMB-er vil kunne løses enklere for eksempel ved økt bruk av smart teknologi (blant annet kunstig intelligens, maskinlæring) og fangst av data fra andre kilder. Det krever imidlertid at objektive bærekraftsdata (for eksempel taksonomi­andel, kjønnsbalanse i styret, og så videre) blir innrapportert eller ellers gjort tilgjengelig på en enhetlig måte. Ikke-egenrapporterte data om ESG-risiko baseres mye på mediedekning (for eksempel RepRisk) og vil derfor være betydelig mindre relevant for SMB-er. Et felles, enhetlig register for ESG-data er foreslått på EU-nivå, men dette vil også kun omfatte store bedrifter. Finans Norge har imidlertid foreslått å bruke Altinn/Brønnøysundregistrene til formålet i Norge. Dette kan bli lovregulert ganske raskt, gitt modenheten av digital rapportering i Norge. Da vil bankene kunne hente ned disse dataene om aktuelle låntakere automatisk via API2. Kunderådgiverne i banken kan dermed få bedre oversikt over kundens data på dette området. Det vil gjøre det vanskeligere å shoppe betingelser for kunder som ikke tilfredsstiller bærekraftskrav. Eksisterende systemleverandører til norske banker tilbyr nå egne moduler for bærekraftsvurderinger. Kanskje vil de møte økende konkurranse fra fintek-aktører som vil digitalisere kreditt- og rådgiverprosessen i bank og inkludere bærekraftsvurderinger? Innenfor dette området foregår det mye innovasjon og forretningsutvikling for tiden, både blant etablerte aktører og nye oppstartsbedrifter. Uavhengig av bruken av digitale systemer og definisjoner av hele bransjer/bransjeområder som enten høy- eller lavrisiko med tanke på ESG, vil uansett kundens dialog med sin kunderådgiver være avgjørende for bankens konklusjon. 

Referanser 

Bersagel, A., Thomsen, I. J. & Storaker, M. S. (2020). The Norsif guide to ESG integration in fundamental equity valuation (s. 3). The Norwegian Forum for Responsible and Sustainable Investments (NORSIF). https://finansanalytiker.no/wp-content/uploads/2020/10/Guide-to-ESG-in-Valuation.pdf 

Cicero Consulting. (2020). Under lupen: Slaget om SMB – Konkurransesituasjon og kundeadferd innen SMB-markedet i bankbransjen (Innsiktsrapport 3/2020). https://www.cicero.no/under-lupen-smb/ 

European Banking Authority (EBA). (2020). Guidelines on loan origination and monitoring (EBA/GL/2020/06). Hentet 8.2.2021 fra https://eba.europa.eu/regulation-and-policy/credit-risk/guidelines-on-loan-origination-and-monitoring 

EU Technical Expert Group on Sustainable Finance. (2020). Taxonomy: Final report of the Technical Expert Group on sustainable finance. https://ec.europa.eu/info/sites/default/files/business_economy_euro/banking_and_finance/documents/200309-sustainable-finance-teg-final-report-taxonomy_en.pdf 

Finanstilsynet. (2020, 8. september). EBA har fastsatt retningslinjer for innvilgning og overvåkning av lån. Hentet 8.2.2021 fra https://www.finanstilsynet.no/nyhetsarkiv/nyheter/2020/eba-har-fastsatt-retningslinjer-for-innvilgning-og-overvaking-av-lan/ 

Finans Norge. (2021, 8. januar). Finans Norges høringsinnspill: Forslag til ny lov om opplysninger om bærekraft. Finansdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-ny-lov-om-opplysninger-om-barekraft/id2781264/?uid=fb429635-2062-455c-bebb-c4be877cfdc4 

Freiberg, D., Rogers, J. & Serafeim, G. (2020). How ESG issues become financially material to corporations and their investors (Working Paper No. 20-056). Harvard Business School Accounting & Management Unit. https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=3482546 

Grimsby, G., Grünfeld L. A. & Jakobsen E. W. (2009). 99 % SMB: Grunnfjell og vekstmotorer i norsk næringsliv (MENON-publikasjon nr. 13/2009). MENON Business Economics. https://www.menon.no/wp-content/uploads/26menonpubl13200999smb.pdf  

Regjeringen. (2021, 12. februar). Finansdepartementet etablerer referansegruppe for bærekraftig finans (pressemelding). Finansdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/finansdepartementet-etablerer-referansegruppe-for-barekraftig-finans/id2834551/ 

Schoenmaker, D. & Scharamade, W. (2019). Principles of sustainable finance (s. 283–290). Oxford University Press. 

SMB Norge. (2021, 15. mars). SMB sektoren bidrar med halvparten av verdiskapingen. dinbedrift.no. Hentet 30. september 2021 fra https://www.dinbedrift.no/smbene-bidrar-med-halvparten-av-verdiskapingen-i-norge-2/ 

Stensgård, A. E., Presterud, K. & Callewaert, P. (2020). Matsvinn i Norge: Rapportering av nøkkeltall 2015–2019 (NORSUS-rapport OR.51.20). Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS). https://norsus.no/wp-content/uploads/OR.51.20-Matsvinn-i-Norge-2015-2019-1.pdf 

UN Environment program Finance Initiative (UNEP-FI) & European Banking Federation (EBF). (2022). Practical approaches to applying the EU Taxonomy to bank lending. https://url11.mailanyone.net/v1/?m=1nNWxs-00034d-3X&i=57e1b682&c=aOjulJZ7cs82ac-LP7bcNxHk6Z9NXPBBKTNGY2qZK4l42fICGX0vSdtIU5TA7BKcgeA7UhasfoKcGfRwuQH5X3arwbDUIKsUG7lM-MyppjeEaVsbyQT0F3lOq-ca0wj0sOJcGKywsFbd3UaVo9O2MBl3dO-XwvVgzcfhklxaO4nVeeip-zCXtJAEA8bVux2j4Bo7vT04kUL-vqAOfwq3F60vyai2qrr2HBPwg2R6B-pXoUwKjYCVI5ec8m7_EVwvH4I0wAnFvJ-Rwj576IXCWimRl5vrTGWjUmUCzgVXmD8f1HXXLgFPzLyXwwL1ViuJHLgktJ8C-brxE9XE3vvRemY8tl4OpIHedaD5xCrKuqo 

Value Reporting Foundation. (u.å.). SASB Standards. https://www.sasb.org/standards/download/ 

NOTER

1. Bedrifter som tilfredsstiller to av følgende tre kriterier: mer enn 50 ansatte, 70 mNOK i omsetning, balanse på 35 mNOK.

2. API (Application Programming Interface = programmeringsgrensesnitt

Les hele Magma 1/22