Vil helbrede systemet med ny økonomi

Klimapsykolog, forfatter, politiker, entreprenør, scenariobygger, førsteamanuensis ved BI med doktorgrad i økonomi … hvor skal vi begynne når vi skal beskrive Per Espen Stoknes?

Det er naturlig å begynne i naturen. I skogen og fjellet, det er der han henter inspirasjon og næring, det er naturen som gir ham motivasjon og kraft.

Han jobber best når han har hele dager for seg selv i naturen, enten utendørs eller på en hytte. Zoom-møter tar han gjerne i en hengekøye. Hvis du møter ham ute i naturen, går han kanskje og snakker for seg selv. Da har han fått en god idé, kanskje et nytt ledd i løsningen på naturkrisen, som han forteller til diktafonen på telefonen sin – og til trærne.

– Det er en velsignelse å ha en jobb der jeg kan leve ut kallet mitt. Forbannelsen er at jeg aldri har fri. Selv i naturen er jeg påkoblet, fordi jeg jobber med relasjonen til naturen, sier han.

Behandlet bare symptomene

Interessen for naturens verdi startet da han som ung voksen kom inn i miljøet rundt Arne Næss, begynte å lese økofilosofi og være mer ute i naturen. Men det var psykologifaget som først vekket unge Stoknes’ akademiske interesse. På videregående kom han over ei bok av psykologen Carl Gustav Jung, etter å ha lest forfattere som Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe og Hermann Hesse.
– Jung forklarte godt for meg det de andre forfatterne diktet i romaner, sier han.

Den gang visste Stoknes knapt hva en psykolog var.

– Gikk du til psykolog i Ålesund på 1980-tallet, ble du ansett som gæren, slår han fast.

Likevel fortsatte han å lese. Han leste blant annet politisk psykologi ved siden av økofilosofien, og allerede da begynte kanskje tankene om grønn vekst å spire.

Stoknes ble privatpraktiserende psykolog, men merket at det han gjorde, ofte var å støtte mennesker tilbake til det samme syke systemet som hadde overutnyttet dem i utgangspunktet.

Siden har Stoknes gjort det han kan for heller å helbrede systemet.

Utenfor komfortsonen

Stoknes fant veien til BI, der han først jobbet med organisasjonspsykologi og etter hvert med økonomiske beslutningsprosesser. Han spesialiserte seg i fremtidsscenarioer, og på slutten av 1990-tallet fikk han i oppdrag å lage scenarioer for energi- og kraftbalansen til den forrige store energimeldingen. Han fordypet seg i økonomiske modeller og SSB-tabeller – og følte seg ganske langt utenfor komfortsonen.

– Jeg ble overrasket over hvor skråsikre økonomene var på modellene sine, selv om treffsikkerheten til prognosene var dokumentert svært svak. Da ble jeg veldig nysgjerrig på psykologien og de grunnleggende antagelsene i økonomifaget, sier han.

Økonomien er et heleid datterselskap av naturen.

Dermed tok han doktorgrad i økonomi. Han viste hvordan gamle økonomiske metaforer lager en ubevisst innramming rundt diskusjonen om penger og klima.

Nå er Stoknes på lederlaget på BIs senter for bærekraft og energi. Grønn vekst er tittelen på boka han ga ut i 2020, der han beskriver hvordan vi kan realisere en økonomisk vekst som fører til redusert ressursbruk eller til og med regenererer den brede formue.

Utvider BI-studentenes perspektiv

Stoknes var nok ikke typisk BI-materiale, med sin interesse for filosofi, psykologi og klima, og en sterk forankring i naturen. Men han ble del av en gruppe nytenkende, filosofiinteresserte BI-psykologer som ikke var helt fornøyde med verken psykologien eller økonomien. De gjorde ting på sin egen måte, trakk inn etikk og innramminger og prøvde ut nye perspektiver på ledelse og økonomi.

Stoknes liker å ta kursdeltagere med ut i naturen. Der synes han det er lettere å få dem til å forstå hvordan det økonomiske systemet er en del av natursystemet.

– Vi reverserer perspektivet fra at naturen bare leverer ressurser som input, til at økonomien er et heleid datterselskap av naturen, sier han.

Kritiserer fra innsiden

Han føler at det blir gradvis større forståelse for natursystemet i økonomifaget.

– Men de økonomene som tar inn over seg de utvidete systemgrensene, blir ofte av en eller annen grunn skjøvet ut eller opplevd som irrelevante av resten av økonomene. De havner i en gruppe «økologiske økonomer» med egne journaler, egen seminarer og egne forskningsinstitutter. Derfor er jeg litt usikker på i hvilken grad denne forståelsen ennå har gått inn i hovedstrømmen av økonomifaget, sier han.

Stoknes omtaler det som berikende å være på innsiden av økonomifaget. Med doktorgrad i faget er det lettere å formulere og målrette kritikken.

– En del av miljøbevegelsen er så fortvilet at de mener at all kapitalisme er ødeleggende. De kritiserer økonomifaget på feil grunnlag, for eksempel at BNP skulle være et mål for livskvalitet. Da blir økonomene irritert og melder seg ut av dialogen, sier han.

Selv snakker han heller om å se på kapitalismen med nye briller, om å endre vekstens innhold og om hvordan den kan bidra til en bredere formue over tid.

Jobber med regenerativ ledelse

For ti år siden var det vanskelig å fylle Stoknes’ kurs i grønn vekst.

– Folk lurte på om grønn vekst hadde noe med Plantasjen å gjøre, om det handlet om landbruk eller skog, sier han.

Så falt oljeprisen, Parisavtalen ble vedtatt, og siden 2015–2016 har søkertallene på kursene skutt fart. Nå får mange søkere avslag.

Stoknes har jobbet for å få det inn i flere deler av økonomifaget på BI – noe som førte til at arbeidsbelastningen på ham ble for høy. I år har han derfor hatt sju måneders forskningspermisjon. Han dro til regnskogen i Equador og Colombia, der han har fordypet seg i urfolks forhold til naturen.

Folk lurte på om grønn vekst hadde noe med Plantasjen å gjøre, om det handlet om landbruk eller skog.

Henter inspirasjon fra urfolk

– Urfolk høster av naturen, uten at det blir mindre å høste til neste år. De gir gjerne noe tilbake. Hvis de er heldige med jakta, deler de med fellesskapet. Vi må hente frem igjen slike verdier og prinsipper, sier han.

Nå vil han vise hvordan en bedrift kan ledes i inkluderende og naturpositiv retning, med inspirasjon fra urfolk. Han kaller det regenerativ ledelse.

Han har også utforsket biodiversitetskreditter – nærmere bestemt «jaguarkreditter» – som kan handles og verifiseres via blokkjeder. I tillegg til å bokføre CO2-tonn bør vi kanskje også begynne å rapportere på antall hektar med høyproduktivt og intakt habitat som er restaurert og bevart. Først da kan vi se om selskaper er klima- og naturpositive, mener han.

Bør gi takkoffer

Tilbake i Norge fortsetter Stoknes forskningen på regenerativ ledelse, blant annet ved å sette seg inn i samenes tradisjon med takkoffer til naturen.

– Det er en spennende kontrast til norske bedrifter og norsk politikk. Vi tar fra naturen, men gir aldri noe tilbake.

– Hva kunne vært vårt moderne takkoffer til naturen?

– På privat nivå kan det være å ta med søppel tilbake fra enhver tur eller gjøre noe som etterlater naturområdet i bedre stand enn da du fant det. Fabrikker som tar inn vann fra en elv, kan slippe vannet ut igjen renere enn det var. En plastprodusent som før brukte fossil olje, kan bruke CO2 fra atmosfæren eller planter som råstoff, og også gjøre plasten nedbrytbar. Som land kunne vi for eksempel sette opp et hvalmonument i Oslo som takk for det hvalen har betydd for oss. Eller kanskje et stort oljemonument med «Takk til oljen – det har vært bra». Slike symbolske handlinger kunne gjøre det lettere å gi slipp på petroleumsvirksomheten.

Ikke bare en fjern drøm

Stoknes var nylig medforfatter av boka Earth for All – A Survival Guide for Humanity. I boka beskriver forfatterne to hovedscenarioer som de har kommet frem til ved hjelp av systemdynamiske modeller og utvidet kapitalforståelse: «Too Little, Too Late» og «The Giant Leap». De mener det trengs fem ekstraordinære grep for å klare det store spranget og stabilisere klimaendringene, fjerne ekstrem fattigdom og skape samfunn med høyere livskvalitet.

– Vi har konkret beskrevet hva som må gjøres for å få det til. Men tror jeg på et kjempesprang? Jeg tror det er mer realistisk at vi tar to skritt frem og ett tilbake. Da vil vi ende med en stadig gråere verden med mer konflikter og ulikhet, sier Stoknes.

Han har størst tro på at vi snarlig vil ta de nødvendige grepene på energifeltet. Å gjøre noe med ulikheten i samfunnet tror han blir langt vanskeligere.

Som et grep for å utjevne forskjellene foreslår han høye skatter på arealer som har høy verdi fordi mange bor der og bruker dem. Skatteinntektene kunne gått til et borgerutbytte.

Trått på Stortinget

Stoknes har førstehånds erfaring med hvor vanskelig det kan være å få politisk gjennomslag.

Som nummer to på MDGs Oslo-liste var han vikar for Une Bastholm på Stortinget da hun var i foreldrepermisjon to ganger i perioden. Han anslår at han jobbet med kanskje hundre saker og fikk ordentlig gjennomslag i tre. Han bidro til å styrke strømsamarbeidet med EU, han var med på å berede grunnen for havvind, og han dro i gang arbeidet med et norsk regnskap for livskvalitet.

Stoknes føler at han får utrettet mer på BI enn på Stortinget.
– Det har langt større virkning dersom jeg kan inspirere bedrifter til å endre investeringsmodeller og produktportefølje, enn da jeg jobbet med å få til vage og uendelig trege politiske beslutninger på Stortinget, sier han.

Vil bli lest

Stoknes skriver heller bøker som blir lest av mange, enn forskningsartikler som kun leses av andre forskere og deretter dør en støvete død i et journalarkiv, slik han formulerer det.

Boka hans Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming fra 2015 er solgt i flere titusen eksemplarer, og hans TED Talk om samme tema er sett over 3,5 millioner ganger.

– Det er umulig å måle påvirkningen, men hvis jeg bare hadde publisert høykvalitets faglige artikler om klimapsykologi i obskure tidsskrifter, da hadde jeg ikke hatt den påvirkningen, sier han.