En flodbølge av rapporteringskrav

Det er lummert i Oslogryta i starten av september. Etter en elendig sommer på Østlandet har varmen kommet tilbake. Akkurat i tide til ferieslutt.

The Hub er fylt til randen av pent kledde mennesker, både unge og erfarne. Flere kombinerer dress og ryggsekk med selskapslogo. Noen snakker om forventninger fra kunder, og andre om at de skal skifte beite. «Jeg er definitivt ikke en ekspert på dette, her skal jeg bare lytte og lære», er det en som sier, mens Pharrell og Daft Punk runger over høyttalerne.

Det er Akademiet for bærekraftsrapportering som skal sparkes i gang. Rundt 200 deltakere fra næringslivet og 150 fra ulike revisjonshus utgjør det tredje kullet som skal skoleres i CSRD, EUs bærekraftsdirektiv og ESRS-standardene (se faktabokser). Bokstavsuppen på bærekraft skal nå bli lettere å fordøye. Og revisorene skal spille en nøkkelrolle.

Vi møter Kjersti Okstad Kirkeby, fagdirektør for selskapsrapportering og bærekraft i Revisorforeningen, rett før hun skal på scenen. Det er foreningen som står bak akademiet sammen med de fem store revisjonshusene.

– Med EUs bærekraftsdirektiv tar unionen i bruk sitt sterkeste virkemiddel for å nå klima- og miljømålene, nemlig næringslivet og finansbransjen. EU skal bli det første klimanøytrale kontinentet i 2050, og da må det enorme investeringer på plass, sier Kirkeby.

Revisorforeningen organiserer over 5 000 statsautoriserte revisorer, og de siste årene har bærekraft også truffet dem.

– For at kapitalen skal flyte i grønn retning, må finansielle aktører ha tillit til at bærekraftsrapporteringen gir et beslutningsgrunnlag som er relevant. Ved bedre informasjon bedres også effektiviteten i resten av verdikjeden, forklarer Kirkeby.

Etter en sommer med varmerekorder i Europa var Arendalsuka som vanlig en god temperaturmåler for hvilke temaer som er hete for norske bedrifter. I år hadde festivalen over 150 arrangementer som omhandlet bærekraft i en eller annen form. Av disse var 14 dedikert til bærekraftsrapportering, og fire hadde «bærekraftstsunami» i tittelen.

Bærekraft blir lovpålagt

En annen som skal på scenen, er Siri Christine Rosenblad, Director og fagansvarlig for bærekraftsrapportering i Deloitte.

– Det er rart å tenke tilbake til oppgaven jeg skrev i 1997, om miljørapportering på norsk og britisk kontinentalsokkel. Da var det en «hype» i årene etter Brundtland-rapporten i 1987, Rio-konferansen i 1992 og Kyoto-avtalen i 1997. Men det er først de siste fem årene at vi har fått et gjennombrudd for rapportering på bærekraft, sier hun.

Rosenblad har sett utviklingen fra separate års- og bærekraftsrapportering, til integrerte rapporter der store selskaper har både finansiell og såkalt ikke-finansiell informasjon.

Blant den ikke-finansielle informasjonen har ESG – miljø, sosiale forhold og styring – i stor grad vært frivillig å rapportere på, bortsett fra de aller største virksomhetene som har fulgt regnskapsloven § 3-3c.

– Nå blir det lovpålagt å rapportere, og målet er å løfte opp bærekraftsinformasjon på nivå med finansiell informasjon. At EU samtidig rydder opp i bokstavsuppen, har vært etterlengtet. Det har vært for mange internasjonale rammeverk og anbefalinger som har vært frivillige å rapportere på, sier Rosenblad.

Hun får støtte fra Sophie Bruusgaard Jewett, som er administrerende direktør i MoreScope. Selskapet tilbyr programvare som beregner hvilke investeringer og tiltak som gir best klimaeffekt, og skal være med på å fremskaffe noe av informasjonen som kreves fremover.

– Dette er en enorm endring innen selskapsrapportering. Bærekraftsarbeidet skal nå kvantifiseres, og det er ikke nok å fortelle solskinnshistorier, sier hun.
Bruusgaard Jewett har bakgrunn fra bærekraftsteamet i PwC og har også undervist på Bærekraftsakademiet.

– Inntil nå har rapporteringen på bærekraft i stor grad vært frivillig og kvalitativ i formen for selskaper. At bærekraft nå blir regulert og lovpålagt på linje med finansiell rapportering, innebærer at påstander i en bærekraftsrapport må kunne etterprøves. Hvis ikke kan man bli dømt for grønnvasking, at man driver villedende markedsføring om bærekraftsarbeidet sitt.

Med EUs bærekraftsdirektiv tar unionen i bruk sitt sterkeste virkemiddel for å nå klima- og miljømålene, nemlig næringslivet og finansbransjen. – Kjersti Okstad Kirkeby, fagdirektør i Revisorforeningen.

En av de største endringene fra dagens situasjon er at hele verdikjeden skal involveres. Rapporteringspliktige selskaper skal hente fakta, tall og data fra kundene og partnerne sine også. I tillegg skal selskapene ta hensyn til forhold i fremtiden.

– Rapporteringen på bærekraft må detaljere hvordan du planlegger å forbedre deg. Du kan ikke lenger bare rapportere bakover i tid, forklarer Bruusgaard Jewett.
Hvordan skal bedriftene så finne frem til hvilke ESG-standarder de skal rapportere på? Her kommer en vesentlighetsanalyse inn. Og den skal være dobbel. Det er dette Rosenblad i Deloitte holder foredrag om på dag én av akademiet.

– I analysen identifiseres virksomhetens påvirkning på ytre forhold og hvordan selskapet blir påvirket finansielt tilbake. Med CSRD blir bedrifter pålagt å gjøre en slik analyse. Du skal rapportere på det du har vurdert er vesentlig for din bedrift, og se bort fra det som ikke er vesentlig, sier Rosenblad i Deloitte.

EU krever tredjepartsvurdering

I høst har EUs bærekraftsdirektiv vært på høring i Norge som et av de første landene i Europa. Til forskjell fra andre EU-direktiv, der EØS fort blir en utsettelsesmekanisme, har norske bedrifter hatt interesse av å tilpasse seg CSRD. Budskapet til Revisorforeningen er at gjennomføringen her på berget bør være så tett opptil den i EU som mulig.

– Formålet er å ivareta at vi er en liten, åpen økonomi. Investorer og finansbransjen må kunne bruke informasjon de har tillit til. På bærekraftsfeltet spesielt er både interessentene og problemstillingene globale, og da må vi ha en omforent måte å gjøre det på, sier Kirkeby.

Et sentralt punkt i direktivet er at bærekraftsrapporten skal attesteres av en uavhengig tredjepart fremover. De europeiske standardene for rapportering av bærekraft (ESRS, se fakta) som det skal attesteres mot, henger tett sammen med CSRD.

I første omgang kreves det moderat sikkerhet i regi av bærekraftsrevisorer, men EUs ambisjon er å øke sikkerhetsnivået til betryggende sikkerhet.
Bransjen håper at dette kan bidra til å gjøre selskaper mer bærekraftige og gi mindre utslipp.

– I mange år har det vært litt ville vesten når det gjelder bærekraftsinformasjon. Det har svekket tilliten og vært skadelig for feltet. Derfor er attestasjon viktig, fordi det vil bidra til at vi kan stole på bærekraftspåstandene som selskaper kommer med. Det er informasjon som investorer skal ta med i vurderingen av hvilke selskaper som skal få finansering, sier Bruusgaard Jewett i MoreScope.

I mange år har det vært litt ville vesten når det gjelder bærekraftsinformasjon. Det har svekket tilliten og vært skadelig for feltet. – Sophie Bruusgaard Jewett, administrerende direktør i MoreScope.

Hanne Fagereng, Head of Assurance i Position Green, et nordisk selskap som leverer rådgivning og programvare på bærekraft, ser et kinderegg av fordeler i oppryddingsarbeidet EU driver med: Det gagner både selskapene, myndighetene og finansielle aktører.

– Vår holdning er at når et velsmurt maskineri på rapporteringsfronten er på plass, så har du grunnlaget for å gjøre et bærekraftsarbeid som faktisk monner, sier Fagereng.

– Bedriftene får på plass en vesentlighetsanalyse i bunn, som konsentrerer arbeidet på bærekraft der du har mest påvirkning. Myndighetene får samlet inn bærekraftsdata og kan måle kutt på overordnet nivå. Og finansbransjen vil allokere kapital til de bedriftene og initiativene som virkelig drar oss i en bærekraftig retning, fordi alle spiller etter samme regler.

Spesialister mot generalister

Et av de store diskusjonspunktene for politikerne i etterkant av høringen er hvilke aktører som skal kunne attestere bærekraftsrapporten: finansiell revisor eller alternative tilbydere som DNV eller Position Green. Det tegner til å bli en debatt om hvorvidt man skal slippe slike spesialister til eller ei.

Ifølge Accountancy Europe vil Frankrike og Spania åpne for alternative tilbydere, mens det er usannsynlig at Sverige slipper til slike. Finland har sagt at kun utenlandske aktører skal slippe til. I Norge er det sannsynlig at det blir konkurranse.

Bruusgaard Jewett i MoreScope mener at det mest smidige for selskapene vil være at finansiell revisor også gjennomfører bærekraftsattestasjon, fordi de kjenner selskapet godt fra før.

– Min holdning er at det handler om å løfte opp statusen til bærekraft til samme nivå som finansiell informasjon. Revisjon er et eget fagområde, og dersom flere skal kunne gjøre bærekraftsattestasjon, holder det ikke å bare være ekspert på bærekraft, sier hun.

Samtidig støtter hun at det åpnes for konkurranse med flere typer tilbydere. Hun mener at de fem store er særlig godt rigget blant revisjonsselskapene ettersom de har bygget opp intern kompetanse på bærekraft, i tillegg til at de har lang erfaring med å gjennomføre attestasjoner.

Når et velsmurt maskineri på rapporteringsfronten er på plass, så har du grunnlaget for å gjøre et bærekraftsarbeid som faktisk monner. – Hanne Fagereng, Head of Assurance i Position Green.

Fagereng i Position Green er naturligvis opptatt av å selv kunne bli en alternativ tilbyder. Hun er revisor med flere år bak seg i KPMG.

– Vårt utgangspunkt er at attestasjon handler om å identifisere risiko. Har man erfaring med bærekraftsarbeid fra tidligere og er mer spesialisert, har man bedre forutsetninger for å se relevant bærekraftsrisiko. Vi ser også i høringsutspillene at mottakere av tjenestene er opptatt av å ha tilgang til flere typer tilbydere og at markedet etterspør dette, sier hun.

Revisorforeningen åpner i sitt høringsforslag for alternative tilbydere.

– Det er bra for selskapene at de får tak i de tjenestene de trenger, og at det ikke blir en markedskonsentrasjon som presser opp prisene. Men samtidig må alternative tilbydere være underlagt de samme kvalitetskravene som revisorene. Det revisorer er gode på, er å vurdere prosesser, datafangst, tiltak og oppfølging fra år til år, sier Kirkeby i Revisorforeningen.

– Informasjonen som kommer frem må være etterprøvbar, relevant og sammenlignbar på tvers av både selskaper og bransjer. Denne kompetansen er vel så viktig som bærekraftskompetanse, legger hun til.

Prisskvis og rapporteringsmølle

At det har vært frivillig å rapportere på bærekraft, har gjort at tilbydere av bærekraftstjenester har presset ned prisene. Nå trenger de ikke skvise prisene lenger, siden det blir lovpålagt for store selskaper å ha en vesentlighetsanalyse, rapportere etter EUs nye standarder, og få attestasjon av en tredjepart. Medaljen er mer troverdig bærekraftsinformasjon som i henhold til EUs tankegods vil gjøre at kapitalen flyter i retning av bærekraftige løsninger.

Nå blir det lovpålagt å rapportere, og målet er å løfte opp bærekraftsinformasjon på nivå med finansiell informasjon. – Siri Christine Rosenblad, Director og fagansvarlig for bærekraftsrapportering i Deloitte. 

Baksiden av medaljen er at selskapene kan bli enda mer opptatt av etterlevelse av regler og å øke utgiftene til bærekraftsrådgivning. Å verne om omdømmet til bedriften kan ta energi og krefter fra ansatte som kunne brukt dem annerledes.

– Frykten er at det kan ta blodtilførselen ut av andre initiativer som kan redusere utslipp eller trekke selskapet i en mer bærekraftig retning. Samtidig forventer vi at dette er en midlertidig bivirkning og at det vil lønne seg. Fremover kan det å ansette en bærekraftscontroller gjøre livet enklere for selskapene, sier Fagereng i Position Green.

Rosenblad i Deloitte peker på at mange små og mellomstore bedrifter ikke helt vet hva som treffer dem i årene som kommer.

– Å skulle rapportere på hele verdikjeden og få inn data av høy nok kvalitet, vil kreve et stort kompetanseløft. Etter planen skal også børsnoterte SMB-er over en viss terskelverdi rapportere på linje med store selskaper innen 2028.

Ikke alle i bransjen er like positive til EUs store rapporteringsprosjekt. Andreas Friis i Sustainability Hub, et norsk kunnskapsnettverk på bærekraft, mener fokuset er feil.

– Jeg frykter at det i verste fall kan bli en tsunami av compliance og sjekklister. Konsulenthusene har insentiver til å selge flest mulig timer, som kan føre til at selskaper får utarbeidet vesentlighetsanalyser med altfor mange vesentlige punkter, slik at rapporteringen blir større. Vi må sørge for at EUs lovkrav faktisk blir verdiskapende og ikke bare en rapporteringssmørje, sier Friis.

– Finansiell vesentlighet er en stor mulighet for å sette søkelys på hvordan bærekraftig forretningsdrift gir resultater og vekst for den enkelte bedrift, men også på samfunnsnivå ved å sette fokus på hva som faktisk er viktigst, nemlig bærekraftig utvikling.

Fra måling til atferdsendring

Tilbake hos The Hub og Bærekraftsakademiets tredje kull har tilhørerne fått servert en full gjennomgang av reglene som kommer, med de fem store revisjonsselskapene som servitører. Kirkeby i Revisorforeningen – sjefkokken for det hele, får vi si – kaller det et «kompetanseløft på tvers av profesjoner og bransjer».

Allerede står det 40 på venteliste til neste utgave av akademiet.

– Fremover kan du ikke fortsette med selskapsmodeller som ikke er bærekraftige, fordi interessentene dine vil etterspørre informasjon om hvilke mål du har satt deg på bærekraft, hvorvidt du når dem, og hvilke tiltak du iverksetter. Ansvaret for å ruste organisasjonen plasseres i styret og ledelsen. Slik blir rapporteringen et virkemiddel for atferdsendring, sier Kirkeby.

Når bærekraftsarbeidet skal integreres i hele bedriften, fra styrerom og ledelse til økonomifunksjon og innkjøpsavdeling, må bærekraftsrapportering og bærekraftig forretningsutvikling gå hånd i hånd. EU satser på at felles regler og attestering vil bidra.

Bruusgaard Jewett i MoreScope er imponert over EUs arbeid.

– De har strukket nakken langt ut og sagt at alle treffes, og at kravene er satt. Så får de masse kritikk og slipper litt løs på kravene. Det er beste praksis innen forhandlingsteknikk, avslutter hun.