Ja til mer arbeidslivsrelevans i økonomiutdanningen


Argjenta Zogaj, Masterstudent ved Handelshøyskolen NTNU og tidligere styremedlem ved studentutvalget.
Foto: EconaArbeidslivet er i endring, og samarbeidet mellom høyere utdanning og næringslivet er kanskje viktigere enn noen gang. For å ivareta dette har regjeringen denne våren lagt frem en stortingsmelding om økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Ambisjonen er å «øke relevansen i utdanningene og sette studentene bedre i stand til å møte et samfunn og arbeidsliv i omstilling og endring». Det tror jeg er viktig og nødvendig, og ikke en dag for tidlig.
Økonomiutdanningen består av en rekke ulike disiplinfag som skal sikre oss evnen til god analytisk, kritisk og selvstendig tenkning. Det er en solid kompetanse som vil komme til nytte når vi skal løse problemstillinger med tematikk vi kanskje ikke kjenner til i dag. Likevel har økonomistudiet en vei å gå når det gjelder å styrke sin relevans i møte med arbeidslivet, både i form, organisering og innhold.
Undervisning kan og bør i mange tilfeller ta utgangspunkt i reelle problemstillinger, hvor studentene kan løse komplekse caseoppgaver fra arbeidslivet. Selvfølgelig må vi lære grunnleggende teorier og formler, men arbeidshverdagen vil veldig sjelden romme de samme forutsetningene som eksamensoppgavene. Ikke minst vil det antakelig kreve at vi ikke bare kan fagene hver for seg, men at vi også kan kombinere kunnskapen.
I tillegg til en tverrfaglig tilnærming i teorien er det viktig at vi opparbeider oss ferdigheter. Digitale ferdigheter er et lysende eksempel, hvor pandemien har vist at vi har lang vei å gå. Selv om studiestedene skal ha honnør for å snu seg raskt våren 2020 for å finne praktiske løsninger, er det feil å si at de ble digitalisert. Jeg håper at utdanningsstedene ikke mener at publisering av tekst på nett fremfor papir er digitalisering. Da har vi en lang vei å gå.
Bedriftene er også muligens usikre på hva de trenger av kompetanse, i alle fall på lang sikt. Oljekrisen viste for eksempel at behovet for petroleumsfag falt over natten. Bedriftene skal altså ikke få diktere innholdet i utdanningen, men en tett dialog er likevel nødvendig. De kan for eksempel bidra med data til oppgaver og som gjesteforelesere. Universitetene og høyskolene skal ikke bare gi oss dannelse, de skal også gjøre oss klare til å møte kravene og behovene som venter etter at vitnemålet er mottatt. Da må minimumskravet være en god dialog, og at arbeidslivets behov kan settes i en akademisk kontekst i stedet for å behandles i et vakuum.
Mange økonomistudenter opplever overgangen fra studier til arbeidslivet som utfordrende. Det føles langt fra liv til lære. En konkret løsning vil være å styrke mulighetene for praksis. Flere utdanningssteder tilbyr det allerede, og resten bør følge etter. Her er det også viktig at man ser på hvordan studiene er organisert, slik at man kan ha praksis én eller flere dager i uka i en periode. Det bør også legges bedre til rette for at utveksling ikke bare omfatter undervisning, men også praksis. Det vil være en glimrende anledning til å lære seg forretningskultur og en helt annen mulighet til å bygge et internasjonalt nettverk.
Her finnes det også andre løsninger. Selv fikk jeg i løpet av min bachelor i økonomi og ledelse delta på en mentorordning. Hensikten med denne ordningen er å tilby studentene en mentor fra arbeidslivet som skal fungere som en veileder, kontaktbygger og inspirator. Dette var en veldig fin mulighet for meg hvor jeg blant annet fikk være med på en vanlig arbeidsdag på kontoret og utvidet nettverket mitt. En av tilbakemeldingene jeg fikk fra min mentor, var: «Jeg har lært like mye fra deg som du har fra meg.» Det tyder på at et godt samarbeid mellom studenter og næringslivet kan være givende for begge parter.
Jeg er glad for at Econa jobber for et styrket samarbeid mellom næringsliv og akademia, og at regjeringen nå har lagt frem denne stortingsmeldingen. Med nye trender, behov og teknologier vil det være rart om økonomiutdanningen skal se ut som den nesten alltid har gjort. Når maskinene overtar rutineoppgavene, skal vi fortsatt være i stand til å snakke med både maskiner og mennesker. Da må vi ut av læreboka og møte den virkelige verden. Eller som vi ville sagt på engelsk: Train as you fight.