Skattebetalere på bestilling

I George Orwells skremmende fremtidsvisjon i 1984, som mange leser i NRKs leseklubb denne høsten, blir barn produsert for å tjene Partiet. Reproduksjon fremstilles som en plikt overfor staten, ikke som et resultat av et personlig valg – og barna tilbringer mye av tiden i statsorganiserte aktiviteter. Begreper som familielykke og kjærlighet er bevisst tømt for mening av Partiet slik at befolkningen kan kontrolleres.

Denne dystopien er heldigvis ikke Norge, men det er noe orwellsk over norske toppolitikeres appeller til innbyggere om å få flere barn. Erna Solberg oppfordret oss i sin velkjente nyttårstale i 2019 om å «produsere fremtidige skattebetalere». Det samme var budskapet til Trygve Slagsvold Vedum på valentinsdagen i år, der han oppfordret folk til å ligge «for det Norge som vi er så glad i».

Vedum gjentok budskapet sitt før sommeren, da han og familieminister Kjersti Toppe la frem en barnepakke som skal gjøre det enklere og billigere å få barn. «Ha sex sammen i sommer» var den klamme beskjeden til landets innbyggere.

Blant tiltakene var billigere barnehager, fra 3 000 kr til 2 000 kr i makspris. Som nybakt far ser jeg gjennom valgflesket: Her skal staten inn og gjøre oppdragelsesfabrikkene sine billigere, sånn at de kan «frikjøpe» meg til å jobbe og betale skatt. Visste jeg det ikke!

Fødselstall i fritt fall

Vi skal altså få barn for å trygge velferden, skape flere skattebetalere og forbrukere, skaffe flere hender – som en tjeneste for landet vårt. Familien blir gjort om til en produksjonsenhet det er for få av.

For å bruke ordene til en kvinnelig kollega i slutten av tjueårene: «Da får jeg hvert fall ikke lyst til å bli gravid.»

Samtidig er det ikke rart at politikerne er bekymret, for fertilitetsraten i Norge stuper. I 2023 var den norske fruktbarheten rekordlav, med et samlet fruktbarhetstall på 1,4 barn per kvinne. Vi står overfor en demografikrise om noe ikke gjøres. Andelen eldre i forhold til yrkesaktive vil øke. Det blir færre til å finansiere velferdsstaten. Det kan bli mangel på arbeidskraft som påvirker økonomisk vekst. Vi kan bli avhengige av økt innvandring med påfølgende integreringsutfordringer.

1,4
Samlet fruktbarhetstall i Norge i 2022, det laveste som noen gang er målt i Norge. Kilde: FHI

Og problemet gjelder ikke bare her i Norge. I snitt er fødselsraten i OECD-landene halvert siden 1960.

Samtidig topper Norge rangeringer over land hvor det er best å bli født, som The Economist sin Where-to-be-born Index. Denne tar hensyn til faktorer som livskvalitet, helse, utdanning og økonomisk stabilitet.

Vi skal altså få barn for å trygge velferden, skape flere skattebetalere og forbrukere, skaffe flere hender – som en tjeneste for landet vårt.

I USA er fødselsraten også lav, med 1,66 barn per kvinne, men årsakene er langt mer materielle enn hos oss. Unge voksne amerikanere tynges av studielån som gjør at de utsetter å etablere seg, og finanskrisen gjorde at mange endte opp med å flytte hjem igjen til foreldre. I tillegg er det mangel på støtteordninger: Barnehageplasser er dyre og ofte utilgjengelige, og det er ingen føderal lov om betalt foreldrepermisjon.

Tenk, så stor kontrasten er til Norge. Hvorfor vegrer vi oss sånn for å sette nye mennesker til verden, når det er så tilrettelagt for å få dem her?

Generasjon alvor får barn

Vi kan finne svar i generasjonen som får og skulle ha fått disse barna, født etter 1989. Her finner jeg meg selv. Jeg tror at vi på den ene siden har hatt søkelys på selvrealisering mer enn generasjonene før oss, og vi har tatt utdanningen og arbeidskarrieren vår veldig seriøst. Det samme alvoret og prestasjonsjaget har vi tatt med oss i foreldrerollen, med et ønske om å optimalisere oppdragelsen til barna våre.

Vi vokste opp på det håpefulle og naive 90-tallet – en illusjon som sakte, men sikkert slo sprekker. Kanskje skjedde det allerede 11. september 2001, men det er helt sikkert at 22. juli 2011 satte et alvor i oss. Siden 2015 har de dårlige nyhetene kommet på løpende bånd. Det er ikke rart om vi har blitt kyniske.

30,2
Snittalder for førstegangsfødende i Norge i 2023. For menn var tallet 32,3 år. Kilde: FHI

For meg har valget om å få barn fremstått temmelig irrasjonelt. På samfunnsnivå er det urolige tider med krig, kriser og klimakollaps. På det personlige plan ødelegger barn søvnen din og sliter deg ut, de tar fra deg frihet og fleksibilitet, vil være en stor utgiftspost i uoverskuelig fremtid, tar fra deg tid til å satse på karrieren og gir deg mindre tid med partner og venner. Alle disse effektene er enkle å forestille seg – og de veier tungt imot hele konseptet om å få barn.

Slik var i alle fall mine argumenter imot det å få barn, før jeg selv ble far for ett år siden. Jeg var usikker på om jeg ville sette barn til en ustabil verden, og jeg satte pris på livet jeg allerede levde. Argumentene for var langt mer ulne og dreide seg om å oppleve foreldrerollen, å gjenoppleve barndommen gjennom øynene til et barn, og et behov for å bry seg om noe større enn seg selv.

Valget ble stadig utsatt, og synet av utmattede kolleger som småbarnsforeldre, nedsyltet i ansvar og stresset for å rekke både arbeidsoppgaver og barnehagehenting, ble et effektivt prevensjonsmiddel.

Staten som fødselsplanlegger

Så hva kan staten gjøre? Morgenbladet har nylig intervjuet samfunnsøkonom Sara Cools og demograf Vegard Skirbekk, som begge sitter i det regjeringsutnevnte utvalget som skal se nærmere på de fallende fødselstallene i Norge.

Ifølge dem er ikke innvandring løsningen, fordi det ikke løser problemet med aldring på sikt. Flere økonomiske insentiver vil trolig ikke gi store utslag i fødselsraten, med mindre det er tiltak som gir småbarnsforeldre mer tid med barna. Å utvide tilbudet til assistert befruktning og eggfrysing garanterer heller ikke flere barn, viser statistikken.

Grepene som funker godt, er mer informasjon om de biologiske begrensningene vi har, siden «veldig mange ønsker flere barn enn de har». Videre er billigere boliger til unge svært viktig, ifølge begge forskerne, og det «påvirker fødselstallene langt mer enn barnehagedekning og kontantstøttenivå». Til slutt nevner de det å normalisere nye familiekonstellasjoner som ikke nødvendigvis er basert på biologisk familie.

En ordning fra Østerrike som Skirbekk viser til, er å leie en besteforelder. Så løser man to problemer på samme tid: Eldre blir mindre ensomme, samtidig som småbarnsforeldrene får mer tid. Genialt!

I tillegg må vi som samfunn snakke annerledes om det å få barn.

10 %
Andel unge voksne som vurderer frivillig barnløshet i Norge, på grunn av klimakrisen, økonomi eller mangel på interesse for foreldrerollen. Kilde: Norstat for NRK (2021)

En ny historiefortelling

For min del var det best å gå blåøyd inn i det. Det å få barn er uhåndgripelig før du har skapningen i hendene og kjenner at hjertet ditt vokser for å romme det lille mennesket. Det er som å beskrive farger for en blind person. Ingen foreldrebok eller Instagram-konto med råd og formaninger for å sikre en optimal barneutvikling kunne fortalt meg om det var verdt det å få barn. Heller tvert imot.

Og det fremste jeg har lært, er at de aller fleste får til å være foreldre, så lenge man stoler på instinktene sine. Alt må ikke være perfekt.

Jeg er heldig som har en fri jobb der jeg i prinsippet kan jobbe når det passer meg. Sånn har ikke alle det, men noe av det viktigste alle arbeidsgivere og kolleger kan gjøre, er å vise forståelse og ikke legge stein til byrden. Ikke still spørsmål om man kommer seint eller må gå tidlig, vær mer tålmodig og fleksibel. Vi trenger frihet til å jobbe på ulike måter, noe vi klarte fint under pandemien.

Som Helene Onshuus ved Handelshøyskolen BI skriver, må det en annen historiefortelling til for å gi folk lyst på barn, i tillegg til et velfungerende økonomisk sikkerhetsnett og et arbeidsliv som gjør det mulig å tilbringe tid med dem. De færreste av oss er interessert i å få barn for å stagge eldrebølgen eller skape en ny skattebetaler og konsument. Barna må heller tenkes på som et komplementært gode, mener Onshuus.

Jeg er enig. Livet med barn er mer strevsomt, men gulroten er at de dobler alle gleder du har. Det snakkes det altfor lite om.

«Slutt å fokusere på at barn er så forbanna slitsomt», proklamerte Harald Eia i podkasten sin med Tore Sagen tidligere i år. Det er naturligvis lett for ham å si fra sitt privilegerte hjem i Ullevål hageby, men han har et poeng. Vi må inspirere flere til å ville bli foreldre.

Og politikerne må holde seg unna soverommet.