Gravpynting

Noe av det jeg synes er vanskeligst å akseptere i livet, er at vi før eller siden skal miste alt. Vi bruker et helt liv på å bygge opp før alt skal rives ned. Som Per Fugelli sa en gang: «Det eneste sikre i livet er at du skal dø.» Andre har sagt det før ham. Vi skal miste. På reisen frem til den sikre død knytter vi til oss mennesker som vi blir ufattelig glad i og skaper gode minner sammen med. Men også oppbruddene som skjer på veien med jevne mellomrom, er en side ved livet som jeg sliter med å godta. Et godt vennskap som ebber ut til tross for minnerike stunder, et samlivsbrudd som tar slutt frivillig eller ufrivillig, eller tap av kolleger ved jobbskifte.

Skilsmissestatistikken er illustrerende i denne sammenheng. Den har ligget fast de siste tiårene. Rundt halvparten av alle inngåtte ekteskap ender i skilsmisse. I arbeidslivet bytter Ola Nordmann stort sett jobb etter tre til fem år hos samme arbeidsgiver. Når det kommer til vennskap, skjer det også utskiftninger, selv om det ofte skjer mer gradvis og over tid for de fleste. Relasjoner brytes over en lav sko – det er mitt eget liv også et eksempel på.

Men det at relasjoner brytes, trenger ikke være dramatisk. Det kan ofte være nødvendig. Partene kan anse seg ferdige med hverandre. Paret som etter flere år i terapi innser at kjærligheten mellom dem er død. En demotivert arbeidstaker som bedriften med glede ser at finner en ny vei – til begges beste. Men ofte er brudd initiert av kun den ene parten. Den andre vil bli. I parforhold kan det dreie seg om flere tiår med ekteskap, felles barn, felles bolig og felles økonomi. I arbeidslivet kan det dreie seg om store investeringer i en arbeidstaker fra arbeidsgiver.

Brudd er også ofte uventede. De kan komme som en overraskelse, og utløser da ofte følelser som svik, sinne, skuffelse, skam, ensomhet og sorg. I hvert fall umiddelbart. I arbeidslivet kan det være risikabelt å svikte en arbeidsgiver. Man risikerer omdømmetap, et dårlig rykte. «Han ville jeg vært forsiktig med å ansette, han sviktet oss på et avgjørende punkt for bedriften.» Samtidig skal man ikke bli i relasjoner som bryter en ned og tapper en for energi. Hvordan er det mulig å løsrive seg mot den andres vilje uten å risikere svartmaling, og med omdømmet i behold?

For en tid tilbake hørte jeg på podkasten «Stopp verden» med Torbjørn Røe Isaksen. Gjest var Robert Steen, Ap-politiker, sønn av Reiulf Steen og far til Mats Steen (for dem som har sett filmen Ibelin). Det var særlig ett utsagn som traff meg. «Livet handler om historier», sa Steen med henvisning til historiene vi forteller oss selv, og historiene vi forteller andre. Livet vårt er summen av alle disse små historiene. I boken Det er slutt: Historier om løsrivelse skriver Sissel Gran om dette fenomenet i relasjon til samlivsbrudd: «Vi flikker kontinuerlig på livshistoriene våre. Vi er narrative av natur og ordner tilværelsen vår gjennom fortellinger.» Ifølge Gran har hun gjennom sin praksis som parterapeut erfart at «mennesker som bedriver gravpynting, får det bedre etter et samlivsbrudd enn personer som ikke arbeider med denne sluttprosessen».

Gravpynting er en felles historie om hvorfor det endte som det gjorde. I mitt virke som mekler i samlivsbrudd har jeg erfart effekten av dette flere ganger: par som gjennom meklingsprosessen kan få en dypere forståelse av eget brudd og eget bidrag til bruddet. Dersom partene har barn sammen, gir dette ofte en bedre plattform for videre samarbeid. Det kan være vakkert. Men det er ikke alltid mulig. Jeg har samme erfaring som mekler i samlivsbrudd som Gran har som parterapeut når det gjelder hva som kreves for en vellykket gravpynting: «God gravpynting bør handle om å anstrenge seg for å inkludere hverandres perspektiv i historien, erkjenne eget bidrag til bruddet og forsøke å tegne et så respektabelt bilde av forholdet og den andre parten som mulig, ikke minst for eventuelle barns skyld.»

Jeg har selv erfart hvor vanskelig gravpynting kan være. Noen uker etter et brudd jeg selv ønsket, tok jeg initiativ til en kaffe. Håpet mitt var å avslutte en fin tid på en verdig måte, få den andre til å forstå begrunnelsen for valget mitt. Jeg har innsett i ettertid at det var for tidlig. Både for meg og for henne. Sorgen over det tapte fikk for stor plass i samtalen, det ble sagt ting som såret begge veier, og vi ble altfor følelsesmessig aktiverte. Vi hadde ikke etablert en felles aksept for at relasjonen var død. For at graven skal kunne pyntes, må noe være gravlagt.

Hvordan er det mulig å løsrive seg mot den andres vilje uten å risikere svartmaling, og med omdømmet i behold?

I filmen Elskling som går på kino denne høsten, er det en scene mot slutten av filmen der Maria og Sigmund sitter på en kafé i Oslo. Stridsøksene er begravet. Det har gått en viss tid siden bruddet. Dialogen som utspiller seg på denne kafeen, er et godt eksempel på vellykket gravpynting:

Maria: – Du trenger ikke føle deg dårlig. Hvis det er det du trenger å gjøre, så skal du gjøre det. Og du trenger ikke være redd for at jeg ikke kommer til å få det bra, for det gjør jeg. Jeg kommer til å få det bra.

Maria: – I det siste har jeg skjønt hvor redd jeg har vært. Jeg har vært så redd for at du skal gå fra meg og hvor vanskelig det har vært å si til deg. Jeg har vært redd for å bli sittende igjen med meg selv, som jeg har hatet så mye.

Maria: – Jeg vil bare si unnskyld for at jeg ikke har hatt tillit til at du har villet meg vel. At jeg har gitt deg skyld. At jeg har kritisert deg. At jeg har holdt deg fast.

Sigmund smiler varmt til henne. Maria puster ut.

Maria: – Det er livsnødvendig for meg å finne ut av dette. Jeg kan ikke bære det med meg videre. På en måte er det som har skjedd nå, også en gave.

Sigmund blir rørt.

Maria: – Jeg vil så gjerne at vi skal være sammen, men det jeg skjønner nå, er at jeg ikke vil det hvis du ikke vil. Lykken min avhenger ikke av det. Hvis vi ikke er sammen, så er det også ok.

Maria blir blank i øynene, ser opp. Sigmund smiler.

Maria: – Jeg kommer til å leve et godt liv uten deg.

Sigmund ser på henne.

Sigmund: – Takk.

Maria: – Vær så god.

Sigmund puster litt ut, smiler.

Sigmund: – Jeg skjønner jo at vi er to i dette, og at jeg har mye å ta tak i, jeg også.

Sigmund: – Jeg skjønner også at jeg ikke har klart å være tydelig på mine behov, jeg tror det egentlig har vært farlig for meg å kjenne på at jeg har behov.

Maria nikker, det er forståelig, det han sier. Sigmund blir glad for at hun lytter, reiser seg litt nølende. Han går til disken for å betale. Maria ser etter ham.

Er gravpynting forbeholdt samlivet, eller har det en plass i enhver brutt relasjon, også i arbeidslivet? Det har jeg tenkt mye på. Jeg husker godt en arbeidsrettssak der jeg var engasjert som advokat. Av hensyn til taushetsplikten omdøper jeg klienten min til «Randi».

Randi hadde jobbet i et ungt oppstartsselskap i halvannet år. Hun skulle arbeide i en rolle som krevde at hun gjennomgikk en dyr opplæring og fikk en sertifisering. I arbeidskontrakten hennes var det en bestemmelse som sa at hvis hun sluttet før det hadde gått ett år, så måtte hun dekke kostnaden til utdanningen selv. Randi trodde hun hadde landet drømmejobben, men etter en tid merket hun at ting ikke stemte. Det var ikke helt god match. Hun fant ikke mening i arbeidsoppgavene og følte at jobben tappet henne for energi. Etter ett år og to måneder leverte hun sin oppsigelse. Arbeidsgiver reagerte sterkt og følte seg ført bak lyset. De truet med en dårlig attest. Randi på sin side syntes at situasjonen var vanskelig. På et vis skjønte hun arbeidsgiveren, som var et ungt oppstartsselskap med dårlig økonomi, men hun måtte tenke på seg selv og sin egen helse. Det endte med en bitter arbeidsgiver som ba Randi om å komme seg ut så fort som mulig.

Kunne avslutningen på Randis arbeidsforhold blitt bedre med gravpynting? Jeg er usikker. Følelsene er jo mindre til stede i arbeidslivet, bedriften tenker mer på resultat og tall. Mange bedrifter regner også med en viss utskiftning i løpet av et år. Kanskje skilsmisser i arbeidslivet bør være profesjonelle og kalde, og at følelsene våre bevisst bør holdes utenfor. Følelser er ofte støy. Samtidig er det ikke alltid lett å kontrollere følelser. Følelser er tross alt vårt indre navigasjonssystem. Kunnskap om egne og andres følelser kan være nyttig for begge parter ved avslutning av et arbeidsforhold. Det er ikke utenkelig at det for en leder kan gi et viktig korrektiv å få vite hvordan ens egen lederstil har påvirket en ansatt.

Det er noe i meg som heller mot at vi alltid bør tilstrebe å få på plass en felles sluttfortelling – også i arbeidslivet. Vi tilbringer tross alt mye tid på jobb, jobben er en sentral del av vår identitet, og da vil fortellingen om hvorfor vi sluttet i jobben, være viktig – i hvert fall for mange. For arbeidsgivers del vil gravpynting kunne redde eller styrke omdømme. I Randis sak kunne det vært fortellingen om den riktige oppsigelsen som gagnet begge parter. Kanskje ikke umiddelbart, men på lang sikt.

For livet handler tross alt om historier. De små historiene som til sammen blir fortellingen om et levd liv. Og hvem ønsker seg ikke en lykkelig slutt?