Et tall har flere historier

Som økonomistudent på femte året er jeg godt vant til å jobbe, lese og forstå tall og data. Jeg styrer mot en karriere som revisor, hvor det blir min oppgave å kontrollere om tallene som selskapene presenterer, er sanne eller ikke. Jeg har derfor stor respekt for tall og hvordan de brukes.

Forholdet mitt til tall kan beskrives som et elsk–hat-forhold. Grunnen er at tall påvirker oss på både gode og dårlige måter. De gir oss fakta og kan underbygge gode beslutninger. Med andre ord er de et verktøy som gjør det «enkelt» å ta de gode beslutningene – for det er «bare» å følge tallene. Dette er den delen jeg elsker.

Likevel kan tall modifiseres og manipuleres. Det er lett å bli blendet av statistikker som kun forteller én side av historien. I mange tilfeller er avsenderens mål og intensjon avgjørende for hvilken historie tallene faktisk forteller. Dette er den delen jeg hater.

Med andre ord kan tall gi oss makt til å påvirke dem rundt oss – og avsenderen sitter med kontrollen. Dette er årsaken til at et selskap som Equinor kunne stå på Debatten på NRK og hevde: «Norsk olje og gass er mer klimavennlig enn olje og gass produsert andre steder.» De viste også tall som bekreftet utsagnet. Samtidig sto Greenpeace Norge og ristet på hodet og sa at dette ikke var sant, mens de la frem sine egne tall. Hvem skal man egentlig tro på?

En nær kompis av meg bruker ofte sitatet: «Uten data er du bare nok et menneske med en mening.» Jeg kan ikke finne en mer treffende beskrivelse av min forståelse av hvordan man argumenterer godt. Det samme oppfatter jeg gjelder beslutningstakere i styrerommet, politikere eller akademikere som vurderer karakteren på en oppgave – de blåser i argumentene hvis du ikke viser tallene som underbygger dem. En god historie er avhengig av tall for å overbevise.

Personlig er jeg en stor tilhenger av databaserte beslutninger, og når det gjøres riktig, mener jeg at det er slik man bør ta avgjørelser. Dataene skal gi oss nødvendig informasjon for å kunne fatte de beste beslutningene. I dag ser vi at nettopp tall og data styrer de fleste beslutninger som tas i organisasjoner. Likevel ser jeg stadig eksempler på tall som ikke gir hele bildet – enten fordi de er forenklet og feilaktige, eller rett og slett fordi det er for få av dem til å konkludere noe som helst. Derfor er det viktig å alltid være kritisk til tallene som blir presentert for oss, og huske på at ett tall ikke nødvendigvis gir oss en komplett sannhet.

Med dette i bakhodet kan vi gå tilbake til diskusjonen mellom Greenpeace og Equinor. På Debatten presenterte Equinor tallet 70 prosent utslippskutt. Dette tallet har en enorm overbevisningskraft, spesielt når det blir knyttet til oljeinntekter på størrelse med et nytt oljefond – noe som enkelt kan overbevise enhver nordmann.

På den andre siden satte Greenpeace Norge dette tallet nærmere bakkenivå da de sa at det kun omfatter produksjonsutslippene, som tilsvarer kun 2 prosent av de totale utslippene. Et knusende lite tall sammenlignet med Equinor sitt.

Igjen, full forvirring om hvem man skal tro på.

I slike tilfeller tror jeg ofte mange velger å støtte den de ønsker å tro på. For hvem ville du støttet? Selskapet som har bygget opp den norske velferdsstaten og sikret generasjoner av nordmenn en trygg fremtid gjennom oljefondet, som nå på nytt frister med enorme pengesummer? Eller organisasjonen som har saksøkt staten for å godkjenne utvidelser av oljeutvinningen?

Det er lett å bli imponert når store selskaper presenterer «grønne» tall, men vi må huske på at deres oppgave er å fremme egne interesser, som i dette tilfellet er å øke oljeproduksjonen. For meg er det skremmende å se at anerkjente selskaper som Equinor utelater viktige tall og informasjon, og dermed gir et misvisende bilde av situasjonen.

Krav om at selskaper ikke lenger kun skal rapportere på økonomiske forhold, men også sosiale og miljømessige forhold, er derfor et godt steg mot å skape et mer korrekt bilde av virksomhetene. Likevel ser vi i tilfeller som Equinor at det er en lang vei å gå for å sikre troverdighet og hindre misbruk av tall i kommunikasjonen. For vi har faktisk kommet til et punkt hvor verdiskaping ikke kun handler om økonomi og penger, selv om dette fortsatt er mange aksjonærers viktigste måleenhet.

I en av favorittbøkene mine, Bedre beslutninger skrevet av Jan-Ole Hesselberg, som har en doktorgrad innenfor beslutningspsykologi, peker forfatteren på at datadrevne beslutninger ofte gir størst sannsynlighet for å ta det riktige valget. Ved å følge tall og data kan man senke risikoen for feil og ta mer informerte beslutninger. Men Hesselberg understreker også at selv om det å følge data vanligvis øker sannsynligheten for riktige avgjørelser, garanterer det ikke alltid det beste resultatet i enhver situasjon.

Dette ser jeg som en viktig påminnelse om ikke å stole blindt på tallene. Hvis vi for eksempel legger bort moral i beslutningsprosessene og kun baserer oss på data, risikerer vi å ignorere viktige konsekvenser som analysene våre ikke tar hensyn til, og vi blir mindre kritiske og mer naive i troen på at tallene vi har foran oss, forteller hele sannheten.

Som kommende revisor ser jeg frem til å ikke kun øke troverdigheten i selskapenes regnskapstall, men også til bærekraftsrapportene deres. Det er et stort behov for å skille fakta fra fremstillinger, spesielt når det gjelder klimarapportering. Dette gjør revisoryrket mer utfordrende, men samtidig enda viktigere.

Frem til tallenes troverdighet er på plass, er derfor mitt råd til beslutningstakerne: Ikke la deg overbevise av et tall og en god historie.