Dysleksiens velsignelse

Da han var i barneskolealder, fikk Are Oust en gang i lekse å tegne et hjul. Moren, som brukte å hjelpe ham, må ha vært opptatt med noe annet, for Oust minnes at han brukte rundt en time på å tegne et flott juletre med alt som hører med.

Nå måtte moren forklare ham at han hadde gjort feil.

– Det å jobbe mye med lekser som barn inneholdt en del kamper som jeg er takknemlig for at mine foreldre og da særlig min mor tok. Det var nok ikke behagelig for noen av oss, men uten den innsatsen hadde jeg hatt et liv i dag hvor jeg hadde kjedet meg veldig, forteller Oust.

Han hadde, og har fortsatt, dysleksi. Da henger lese- og skriveferdighetene bak andre ferdigheter. Å lese og skrive er ikke bare viktig i seg selv, det er også viktig for å tilegne seg andre kunnskaper.

– Jeg løste det på to måter: Jeg ble veldig god på å lære gjennom å lytte, og jeg lærte meg å jobbe konsentrert lenge.

Et dypdykk i leiepriser

I dag er Oust professor i finansiell økonomi ved NTNU Handelshøyskolen. Han er også professor II ved Norges Handelshøyskole. I ermet har han to mastergrader, én siviløkonomgrad og én doktorgrad.

En kollega Magma har snakket med, forteller at han ikke skjønte at Oust orket det voldsomme arbeidet han ga seg i kast med i doktorgraden: å registrere og lese rundt 50 000 «til leie»- eller «ønskes leid»-annonser for Oslo, fra 2008 og helt tilbake til 1970.

Oust fant tidligere årganger av Aftenposten lagret på fil på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Han spolte seg fram til side 1, der leieprisannonsene stod. Så tok han bilde av sidene, én etter én.

– Det høres arbeidsomt ut?

– Ja, men det er jo ikke så farlig at noe er arbeidsomt. Som dyslektiker var jeg vant til å jobbe og være tålmodig. Den arbeidsoppgaven tok lang tid, men den var håndterlig.

Mistet lysten på leiepriskontroll

Han vet ikke om han gleder eller gruer seg til den dagen kunstig intelligens (KI) dundrer gjennom alle leieannonser for de norske byene på få minutter. Oust, som selv aktivt nytter KI i forskningen sin, tror at det kanskje allerede er mulig.

– Men det KI ikke kan gi oss, er den læringen jeg fikk. Mens jeg leste disse annonsene, satt jeg og analyserte dem i hodet. Jeg så hvilke følger leiepriskontrollen fikk.

Dette er grunnen til at Oust i dag er sterk motstander av leiepriskontroll, altså et tak på leieprisen. Det var et virkemiddel norske myndigheter brukte tidlig på 1980-tallet.

– Hvis det er gratis å diskriminere eller velge trynefaktor, så gjør man jo det, sier Oust og utdyper:

– Leietakere tilbød alt mulig rart: fra hyttetomter til barnevakttjenester og snøbrøyting. Utleiere på sin side kunne velge bort dem de ikke ønsket. Det var omtrent bare gårdsjenter fra Valdres som tok sykepleieutdanning og hadde kristent livssyn, som fikk leie. Tenk deg i dagens samfunn, om vi skulle hatt det der!

– I dag er det de rikeste som får leiligheten?

– Ja, selvfølgelig, pengeboka avgjør. Men tross alt: Det handler om hvem du har blitt, i stedet for hvem du er født som. Det er faktisk en forskjell.

Livet uten bil

Oust er oppvokst på en gård i Trondheim. Der bor han fortsatt, nå sammen med kone og tre barn. Også foreldrene og hans ene bror med familie bor på gården.

Hver morgen når barna er ute av huset, sykler han halvannen mil til kontoret på NTNU – i et bedagelig tempo, ifølge ham selv. Bil har han ikke.

– Den eneste måten å redde planeten på er å forbruke mindre. Da må man ta konsekvensen av det selv også. Jeg underviser i bærekraft for finansnæringen nå i høst. Jeg underviser også i personlig økonomi. Så jeg underviser jo i akkurat disse tingene, sier han.

Han har blitt enda mer opptatt av bærekraft etter at kona, som har et sterkt miljøengasjement, kom inn i livet hans.

– Men det slitsomme ved ikke å ha bil er at samfunnet ikke er lagt opp til det. For eksempel går barna i korps, og når de skal fraktes fra A til B på en halvtime, er det godt at vi kan låne bil av foreldrene mine. Ellers hadde det nok ikke gått.

En tidlig boligprisekspert

Han var blant de første i Norge som skrev doktoravhandling om boligmarkedet. Det var ikke enkelt uten en veileder som kjente feltet, men til gjengjeld ble Oust en av Norges fremste eksperter på et tema som opptar de fleste av oss.

– Hvorfor valgte du den veien du gjorde?

– Økonomi kom ganske lett til meg, fordi tenking om penger ikke blir rammet av dysleksien. Og når jeg først var blitt økonom, ble det kanskje sånn at jeg skulle vise at jeg klarte å ta doktorgrad også.

Han er fornøyd med valget.

– Det er jo forbaska morsomt. Hvis du skal forstå samfunnet, må du forstå den økonomiske verden.

Ousts kollega beskriver ham som kjapp i hodet. Han er en som gjerne hopper over flere ledd i et resonnement når han skal presentere det. Dessuten får han gjort svært mye – og han sier alltid ja, også til oppgaver andre skulle gjort.

I tillegg har Oust økonomisk sans på egne vegne: Ved siden av forskerjobben har han siden tenårene hatt flere ulike firma, blant annet et der han og to kompiser kjøper og leier ut eiendom. Det har gått svært bra.

I 20 år har jeg snakket om at boligmarkedet er urettferdig. Jeg sier det hver gang jeg har en mulighet. Men det er ingen som hører det.

Ønsker å bygge noe

– Kollegaen din lurer på hvorfor du jobber som forsker, når du i stedet kunne sittet helt rolig og sett på at pengene trillet inn?

Oust ler.

– Men hva er det som er artig her i livet? Det er jo å bygge og få til noe. Jeg bruker ikke penger, jeg bruker halve lønna mi, og resten sparer jeg, på grunn av planet og bærekraft og alt det der.

Nylig ble han ertet av kollegaene fordi han da han for én gangs skyld hadde kjøpt nye sko, hadde kjøpt dem på Jula.

– Det er klart jeg kan kjøpe sko på Jula!

Ønsket om å bygge noe gjelder for Oust både i de private firmaene, i jobben på NTNU og i de frivillige vervene han har i veldedige organisasjoner.

I eiendomsfirmaet har de knapt solgt noe som helst, de bare leier ut. På NTNU er han med å bygge opp det han beskriver som «et kjempegodt siviløkonomistudium knyttet til teknologi og bærekraft». Her kan de lene seg på fagmiljøer innen blant annet programmering og KI som er få andre handelshøyskoler forunt, forklarer han.

– Min motivasjon er å få til endring til det bedre. Det er kjempeartig.

«Ingen hører på meg lell!»

Flere av de argumentene Oust har ført i den offentlige debatten, er ting som ikke gagner ham selv. Blant annet har han tatt til orde for å bygge flere boliger for å stanse prisgaloppen. Han mener også at det bør bli billigere å være leietaker.

– I Norge finner du nesten alle leietakerne blant de 30 prosent med lavest inntekt. Å endre skattesystemet slik at det ikke er en så stor ulempe å være leietaker, ville være en av de mest treffsikre måtene å bedre velferden på for fattige i Norge.

Problemet er bare at ingen politikere har lyst til å gjøre det, for 80 prosent av velgerne eier sin egen bolig, og det gjør også de fleste politikere, påpeker han.

– Ingen ønsker å straffe seg selv, og da sitter vi jo der.

Han har to brødre. De sier av og til slikt som: «Vi taper penger hver gang du sier noe!»

Da svarer Are Oust: «Slapp av! Det er ingen som hører på meg lell!»

– Det skal sies at vi alle sier det med et glimt i øyet; brødrene mine bryr seg også om samfunnet. Men det er et poeng der. I 20 år har jeg har snakket om at boligmarkedet er urettferdig. Jeg sier det hver gang jeg har en mulighet. Men det er ingen som hører det.

Ser formidling som et samfunnsansvar

Selv om han opplever seg selv som introvert, er Are Oust mye i media. Han blir ofte intervjuet, skriver fast i Dagens Næringsliv og har også en podkast. Han ser det å formidle som en del av samfunnsansvaret sitt, selv om han hadde foretrukket å sitte på kontoret og jobbe med sine empiriske modeller.

– Det offentlige har investert mye i min utdanning. Da må jeg betale tilbake.

En kollega har tatt på seg oppgaven med å lese alt Oust skriver, før han sender det fra seg. Oust lærte selv å lese og skrive i overgangen mellom barne- og ungdomsskolen, men begge deler er fortsatt slitsomt, og han bruker teknikker hele tiden.

– Det er vanskelig å forklare hvordan det er, men jeg har et eksempel. Da vårt første barn ble født, valgte vi å kalle henne Ingrid. For meg er det navnet så vanskelig å skrive at jeg måtte pugge skrivemåten, og selv om hun nå er 13 år, er navnet hennes fortsatt ikke automatisert hos meg.

Den eneste grunnen til at han klarer å skrive navnet, er at det ikke er så vanskelig å pugge rekkefølgen på seks bokstaver, forklarer han.

– Men jeg må tenke meg om hver bidige gang.

En skjult velsignelse

Misforståelsen med juletreet den gangen på barneskolen, løste han ved å tegne inn et et hjul – med sløyfe på – i gavehaugen under. Mange andre ganger har han måttet starte helt på nytt igjen. Som dyslektiker kan han nemlig gjøre den samme feilen mange ganger, og han er ofte ikke i stand til selv å se eller høre at det er feil.

– Det at jeg har dysleksi, har medført at jeg ikke forventer at ting skal være lett. Selv om jeg nok er utålmodig som person, vet jeg av erfaring at ting tar tid. Jeg har alltid overvunnet større problemer før.

Han har også blitt tvunget til å lære at det finnes mange måter å løse et problem på. På samme måte som han kan omgå ord han ikke vet hvordan han skal skrive – ved å enten bytte ut ordet eller skrive om setningen – kan han finne alternative løsninger på andre problemer, blant annet i forskningen.

– Hvor tror du at du hadde vært i dag, om det ikke var for dysleksien?

– Det er et godt spørsmål. Kanskje jeg hadde hatt den samme jobben, bare at mange arbeidsoppgaver hadde vært lettere. Eller kanskje hadde utålmodigheten min medført at jeg hadde valgt en jobb der ting gikk raskere. Det finnes mange spennende jobber i verden.