Magma Utgave 5 2022 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Kristine Hovda FOTO: Tor Stenersen

Høyt og lavt

Er det én ting sjeføkonom Harald Magnus Andreassen (66) har lært av livet, så er det å skifte mening når virkeligheten krever det.

TREFFSIKKER Harald Magnus Andreassen (66) er kjent som en av landets beste makroanalytikere, men har bommet på boligmarkedet.

Jeg er en veldig stabil person, sier Harald Magnus Andreassen. Denne konklusjonen kommer etter en tre timer lang samtale i Andreassens toppleilighet på Frogner, med utsikt over hele sentrum og den høstsolglinsende fjorden bortenfor. En samtale som i innhold nok kunne sies å være dobbelt så lang, med tanke på Andreassens talefart.

– Å være en god analytiker handler om å jevne ut svingningene. Ikke kjøpe når det er dyrt, og ikke selge når det er billig.

– Og ikke ta av når ting går bra, og ikke gå i kjelleren når ting går dårlig?

– Nettopp. Sånn sett kan man nok sammenligne aksjemarkedet og livet ellers. Jeg er ganske god til det. Jeg har evnen til å skru av når ting er vanskelige. Uansett hva som skjer, går jeg på jobb.

Han tar en sjelden pause.

– Om det er bra eller dårlig, vet jeg ikke.

Harald Magnus Andreassen er i årevis blitt kåret til landets beste makroanalytiker. Kundene setter pris på Andreassens nidkjærhet, årvåkenhet og evne til å kommunisere. Og selv om han, for noen, kanskje er best kjent som mannen som i like mange år har tatt feil om den kommende nedturen i boligmarkedet, har han vært mer treffsikker på konjunkturene, rentene og aksjemarkedet. Det er tross alt her han tjener pengene sine. Akkurat nå er han kanskje nærmere oppfyllelsen av boligprofetien enn noensinne, uten at det hjelper dem som har lent seg på ham tidligere. Selv påstår Andreassen at han får altfor godt betalt for jobben, men «jeg tar det jeg får», som han sier med et lite smil. Journalistene elsker ham, for viljen til å uttale seg og evnen til å gjøre komplekse ting forståelig. Og han tar ikke seg selv så høytidelig. Det blir tydelig helt fra starten av intervjuet, da Andreassen går på soverommet for å skifte av seg dressen, vi ber om å få et glass vann, og han strener ut igjen for å hjelpe, med dongeribuksen halvt påkneppet. Slik begynner intervjuet, og la oss fortsette med begynnelsen, da Andreassen ble født, på det lille øysamfunnet Vinka i Trøndelag.

– Jeg hadde en veldig trygg og fin barndom, sier han.

– Faren min var ligningssjef, moren min var lærer. Jeg har en bror som er halvannet år yngre. Vi bodde like utenfor Rørvik, på et tidligere småbruk, besteforeldrene mine bodde i sentrum. Vi flyttet derfra da jeg var elleve år, det hadde jeg ikke noe lyst til.

– Hvorfor flyttet dere?

– Skulle faren min klatre på karrierestigen, måtte han til en større kommune. Vi flyttet til Tvedestrand, og senere til Horten.

Han bruker ikke mye tid på å snakke om det, kanskje var det nærheten til lillebroren som gjorde at flyttingen fra barndommens paradis fortonet seg nokså uproblematisk for elleve år gamle Harald Magnus. Eller var det evnen til å fordype seg som reddet ham, allerede da?

- Jeg har aldri hatt en karriereplan.

– Jeg var nok en nerd. Ikke at jeg var den beste på skolen, men jeg var interessert i fagene. Jeg likte meg godt på skolen, sier han. Var oftest i elevråd og slikt.

– Særlig likte jeg matte og fysikk. Og historie. Og hjemme diskuterte vi alltid masse. Faren min satt i kommunestyret for Høyre, moren min for Senterpartiet.

Han smiler.

MANGE TIMER PÅ KONTORET Harald Magnus Andreassen forteller om sene kvelder på kontoret, der yngre kollegaer ser at den gamle analytikeren også sitter og jobber. Noen ganger har han pakket sammen sakene for ikke å skape usunne forventninger.

– Da jeg var tolv år, arrangerte jeg demonstrasjonstog på barneskolen i protest mot Sovjetunionens okkupasjon av Tsjekkoslovakia, som prøvde å reformere kommuniststyret. Jeg gikk gjennom skolegården med en stor plakat med det tsjekkiske flagget på, mens klassekameratene mine fulgte etter. Det var nok der jeg valgte side i politikken, selv om jeg i dag kanskje kunne havnet et annet sted. Det var i alle fall delvis frykten for den totalitære siden av kommunismen som gjorde at jeg ble medlem i Unge Høyre.

Nå er vi i Horten på midten av 1970-tallet, Andreassen var ferdig med videregående og i stuss om hva livet skulle bringe.

– Jeg har aldri hatt en karriereplan, sier han.

Det var en lærer i samfunnsøkonomi på det såkalte studentfagkurset på Handelsgym i Tønsberg som skulle sette ham på sporet. Han klarte å engasjere studentene ved å vise hvordan økonomiske spørsmål former verden.

– Jeg har aldri vært redd for et regnestykke. Det, og interessen for samfunnsspørsmål, gjorde det tydelig for meg at jeg ville studere samfunnsøkonomi, og ikke siviløkonomi eller bli sivilingeniør. Uten at jeg visste hva jeg ville med det. Jeg hadde kanskje tenkt at jeg ville jobbe som leder av et eller annet slag.

Under studietiden var Andreassen aktiv i studentpolitikken, satt på studenttinget og var i et par runder styremedlem i Studentsamskipnaden i Oslo. Og leder for boligstyret for Studentbyene. Med husleiestreik fra Rød Front og det hele.

– Det er veldig mange politikere i dag som har samfunnsøkonomisk utdanning. Du kunne jo blitt politiker?

Han trekker på det.

– Jeg vet ikke om jeg har de personlige egenskapene som trengs. Jeg liker å gjøre ting selv, jeg er kanskje ikke så flink til å ta ansvar for at andre skal lykkes. Ikke at jeg ikke liker å hjelpe andre, men.

Han tenker.

– Dessuten tror jeg ikke at jeg er så god til å argumentere for det jeg egentlig ikke er enig i – og det må man innimellom gjøre som politiker, du skal drive partiets politikk, ikke din. Jeg husker godt at en gruppe økonomer diskuterte boligskatt på et møte i Høyre-regi. Alle var uenige med meg, som ville ha en riktig og rettferdig boligskatt, men møtelederen, som senere ble finansminister for Høyre, oppsummerte: «I denne saken er det åpenbart at Andreassen har helt rett. Vi må bare sørge for at Arbeiderpartiet gjennomfører det, til vår intense motstand.» Husker at jeg akkurat da tenkte at politikk kanskje ikke var noe for meg.

Han tygger litt på sjokoladecroissanten som har ligget urørt på tallerkenen nesten hele intervjuet.

– Det jeg oppdaget da jeg kom til finansbransjen, var at det, i motsetning til så godt som alle andre virksomheter i privat eller offentlig sektor, ikke var slik at en måtte bli sjef og få mer personalansvar for å «gjøre en karriere».

TEFT FOR TALL Jeg har aldri vært redd for et regnestykke, forteller Andreassen.

– Det jeg oppdaget da jeg kom til finansbransjen, var at det, i motsetning til så godt som alle andre virksomheter i privat eller offentlig sektor, ikke var slik at en måtte bli sjef og få mer personalansvar for å «gjøre en karriere». I finansbransjen blir du anerkjent og får du betalt for hva du bidrar med, og hva kollegaer og kundene synes om deg. Det likte jeg godt. Jeg tror man blir veldig god på det man er interessert i. Og jeg er fryktelig interessert i det jeg gjør som analytiker. Jeg jobber fryktelig mye, men det er ikke fordi jeg trenger pengene. Sånn sett kunne jeg pensjonert meg for lengst. Jeg jobber mye fordi jeg synes det er gøy.

KUNNSKAPENS MAKT Kapitalismen fungerer fordi kapitalister flest ikke forstår hvordan kapitalismen fungerer, sier han.

Vi trenger at noen prøver. Atnoen frir til dama, at noen starter et selskap, at noen satser pengene sine.

Han forteller om sene kvelder på kontoret, der yngre kollegaer ser at den gamle analytikeren også sitter og jobber ved pulten sin. Noen ganger har han pakket sammen sakene for ikke å skape usunne forventninger.

«Nå går jeg hjem og jobber videre derfra, for at dere ikke skal tro at jeg jobber hele tiden», har Andreassen sagt med glimt i øyet.

Etter studiene søkte Harald Magnus Andreassen og fikk jobb i Den norske Bankforening, først og fremst fordi kontoret lå nær der han bodde, han hadde ingen grunn til å si nei, som han sier.

– Jeg hadde en tøff kone, sier han og ler litt.

– Måtte ta pappaperm lenge før det ble vanlig.

De hadde praktikant og en nærværende svigerfar, og Andreassen hentet aldri i barnehagen, men var oftest hjemme til middag, og helgene og feriene var familien selvsagt alltid samlet.

– Barna mine har sett mye til meg, selv om de også ble vant til at jeg tok opp pc-en og jobbet noen timer mens vi var på ferie.

Og nå er vi kommet til det stedet i intervjuet der Harald Magnus Andreassen blir ordknapp, ikke i toppleiligheten på Frogner, men på trykk, for historien om det havarerte ekteskapet er ikke noe han ønsker å fortelle leserne om. Han nøyer seg med å fortelle at de indre signalene på hva han skulle gjort, ikke ble tatt hensyn til. Andreassen ble skilt, den første store nedturen i livet hadde meldt sin ankomst. Og hva gjør en toppanalytiker i nedturen? Han går på jobben, holder de avtalte foredragene. Han selger i hvert fall ikke aksjene. Andreassen har tro på kapitalismen, at en godt regulert kapitalisme er den beste måten å organisere økonomien på. Dermed tror han også på menneskets iboende drivkraft, at om man temmer den, kan den føre til mye godt. Hva annet skulle han gjøre enn å fortsette?

– Kapitalismen fungerer fordi kapitalister flest ikke forstår hvordan kapitalismen fungerer, sier han.

– Hva mener du?

– Jo, når samfunnet har et problem, fungerer kapitalismen på den måten at den belønner den som kan finne en løsning. Og da bruker folk alle kreftene sine på å finne den løsningen. Det er bare sånn at det bare er én av ti som lykkes, og det er jo derfor belønningen blir så stor, fordi det er så vanskelig. Men dersom ingen trodde at de var akkurat den som ville lykkes, ville ingen prøvd. Vi trenger at noen prøver, at noen frir til dama, at noen starter et selskap, at noen satser pengene sine. Hvis ikke ville ikke verden gått videre.

Han snakker kanskje om ekteskapet sitt, vi spør ikke.

– Og til slutt lykkes normalt så mange at prisene på det man skal selge, blir lave. Kapitalister flest blir altså ikke så rike som de drømte om. Fordi kapitalismen fungerer. Derfor er jeg optimistisk på vegne av klimakrisen, for eksempel. Vi ser at markedet på mange måter har tatt større ansvar enn politikerne. Mange bedrifter har satset stort på fornybar energi, i tillit til at politikerne kommer til å gjøre det lønnsomt på sikt. Det er den veien det må gå. Selv om jeg synes at politikerne ofte er altfor feige. Vi skulle ha økt klimaavgiftene og fordelt inntektene slik at det ble akseptert av folk flest.

Andreassen ble sjeføkonom i Elcon Securities i 1994. I forbindelse med en sparebankfusjon ble et lønnsomt og vellykket Elcon i realiteten lagt ned. Sammen med 60 av 61 kollegaer fra Elcon ble han med på etableringen av First Securities, som etter hvert ble Swedbank Markets. I 2017 ble han og nesten 20 kollegaer plukket opp av SpareBank 1 Markets.

– Da var folk jeg hadde jobbet sammen med siden 1994, med, sier han.

Man må vite hva man tåler, i livet og i aksjemarkedet, og man må selge seg ut før man mister egenkapitalen. Det handler om å holde seg i balanse. Står man for lenge på et dårlig sted, mister man kontakt med intuisjonen, og da kan man bli overveldet av andres holdninger og meninger. Vi snakker kanskje fortsatt om Andreassens privatliv, om forhold han har vært i, valg han burde tatt som han ikke har klart å ta. Og da er vi tilbake til utgangspunktet; sjeføkonomens evne, eller hang, til å skru av og fokusere på jobb.

– Jeg tror noen ganger det har vært en redning for meg. Da ekteskapet mitt tok slutt, dro jeg på jobb dagen etter. Da moren min døde, dro jeg på jobb dagen etter. Det samme da en god venn av meg tok livet sitt. Jeg kan sørge og arbeide samtidig. Og være lykkelig og arbeide samtidig!

De siste årene har Andreassen vært i et fast forhold med en kvinne på den andre siden av landet som er like glad i jobben sin som han er i sin. Det tror han er helt nødvendig for at det skal fungere. Kvinnen i Andreassens liv er psykolog og på hans egen alder.

– Jeg sa til henne da vi møttes, at det går en masse flotte, langbente og blonde kvinner forbi på Frogner hver eneste dag. Og at det finnes sikkert både vakrere og smartere damer enn kjæresten min. Men hun her er mer enn bra nok. Det er optimal søketeori i praksis, sier han og humrer.

– Det var kanskje ikke det mest romantiske jeg kunne sagt. Men jeg tror at noe av det viktigste for at et forhold skal fungere, er at man har bestemt seg. Så er det selvfølgelig viktig å finne en match, men det handler også om vilje. Og det kan man også sammenligne med aksjemarkedet. Man må finne ut hva man er villig til å stå i over tid. Ofte tenker folk altfor kortsiktig og får panikk når konjunkturene svinger.

Han har et godt forhold til ekskona, og barna har fulgt i hans fotspor og blitt økonomer, begge to. En gang i uka henter han barnebarna i barnehagen, det er et høydepunkt. Livet ble ikke slik han hadde planlagt det, men det kan vel bli bra likevel? Å være en god analytiker handler om å forholde seg til virkeligheten slik den faktisk er, mener Harald Magnus Andreassen. Det handler ikke minst om å samle så mye data som mulig om virkeligheten, og ikke være redd for å finne svar man ikke liker. Andreassen siterer økonomen Keynes, som er tillagt sitatet «When the facts change, I change my mind». Men selv det er et faktum som må falsifiseres; trolig har Keynes aldri sagt dette, legger Andreassen til. Kanskje er det derfor han hver eneste mandag morgen leverer en 150 sider lang rapport med to grafer på hver side, som på best mulig måte fremstiller verdenssituasjonen akkurat nå. For hans egen del handler det om å forholde seg til virkeligheten, men også å se sammenhenger andre ikke ser, og klare å kommunisere dem godt. Nå skal vi snakke litt om Andreassens kjærlighet til grafer.

UTEN ANGER – Jeg føler jeg har vært utrolig heldig. Jeg angrer ikke på noe. Skulle jeg bli syk og få beskjed om at jeg bare har kort tid igjen, er det ingenting jeg føler jeg burde ha gjort, som jeg ikke rakk.

– Jeg kan våkne midt på natten og plutselig forstå en sammenheng, som jeg nedtegner i en graf. Vet du at de har forsket på hva som skal til for å få folk til å endre oppfatning om ting? Det viser seg at det ikke er fortellinger, filmer eller argumentasjon. Det er en graf!

Han lyser nærmest triumferende opp av sitt eget utsagn.

– Jeg har ingen planer om å pensjonere meg med det første. Og det er mange ting jeg ikke kan noe om, og utallige økonomer er mye dyktigere enn meg på alle fagområder. Det er så mye å lære. Min styrke er lysten til å få oversikt, paret med angsten for ikke å få med meg viktige endringer i økonomien og markedene, og lysten til at folk skal være fornøyd med det jeg gjør. I tillegg til min nysgjerrighet. Kjæresten min sier at jeg har et islett av ADHD, hun er spesialist på slikt. Men akkurat det er nok ingen ulempe for meg, i denne jobben. Jeg har forresten diagnostisert henne med et snev av det samme!

Jeg har ingen planer om å pensjonere meg med det første.

Det betyr for eksempel at Andreassen gjerne slapper av på sofaen, men da med Dagsrevyen surrende lavt på i bakgrunnen. Og han ser gjerne en god film, men da gjerne mens han jobber. Andreassen er også glad i podkaster, særlig etter at han fant ut at det går an å skru opp hastigheten til det dobbelte. Ellers går det for tregt, forteller han. 65-åringen har vært en ivrig motorsyklist og brenner opp abonnementet på elsparkesykler hver eneste måned. Det skal helst gå like fort i det ytre som det går i mannens indre.

– En dag jeg kom på jobben og hørte på podkast, slo telefonen over på høyttaleren da jeg kom inn på kontoret. Kollegaen min spurte meg hva i all verden det var for babbel jeg hørte på. Jeg forklarte at det var podkast, men at den sto på dobbel hastighet. «Det burde du også gjøre, du får hørt på mye mer!»

Han humrer igjen.

– Da sa hun: «Det er jeg vant til, jeg hører jo på dobbel hastighet hele dagen!»

Intervjuet er over. Harald Magnus Andreassen har allerede pakket den lille reisevesken, han skal nå kveldsflyet til Bergen, han er ikke stresset, han trenger bare tre minutter til innsjekk, takk Gud for fast track, en gang mistet han flyet fordi han hadde for god tid på flyplassen og fordypet seg i arbeidet. Høstsolen står lavt, den gnistrer fortsatt, som Andreassen selv, på vei ut døra etter å ha nærmest elevert posisjon over stolen de tre timene samtalen har vart.

– Jeg hadde en god venn, studiekamerat, som var like gammel som meg. Han var syk, men forløpet gikk langsomt, så vi fikk god tid til å snakke om ting før han gikk bort. Han sa at han ikke angret på noe, at han hadde levd det livet han hadde ønsket.

Andreassen blir stille et lite øyeblikk.

– Og da fikk jeg mulighet til å tenke over mitt eget liv. Jeg vil si at jeg har det på samme måte. Jeg føler jeg har vært utrolig heldig. Jeg angrer ikke på noe. Skulle jeg bli syk og få beskjed om at jeg bare har kort tid igjen, er det ingenting jeg føler jeg burde ha gjort, som jeg ikke rakk.

Han reiser seg fra stolen, croissanten ligger igjen på tallerkenen.

– Men jeg håper jeg får holde på en god stund til. Og når det er på tide å gi seg i denne jobben, håper jeg at jeg finner det ut før kollegaene mine gjør det.

)