Magma Utgave 5 2022 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Jeanette Elisabeth Henriksen Hammer FOTO: Helge Skodvin

Finnerlønn

Han ble saksøkt av amerikanerne og sparket ut av Norske Skog. Instituttleder Finn Kinserdal ved NHH er ingen typisk forsker.

BLE GRANSKET Finn Kinserdal ble gransket av Finanstilsynet i nesten to år i kjølvannet av Enron-skandalen.

Hvis du spør rundt så vil du nok få høre at Finn er ålreit, men ganske skarp i kantene. Jeg er aldri blitt kalt en diplomat, ler Finn Kinserdal fra det lyse kontoret på Norges Handelshøyskole. 

Det er usikkert om det er avkastningskravet eller hensynet til miljøet som var tungen på vektskålen, men Kinserdal har altså foreslått et intervju av den digitale sorten. Til tross for at han er helhjertet opptatt av at studentene må være til stede i forelesningssalen fordi skjermen både ødelegger interaksjonen mellom mennesker og legger bånd på formidlingsevnen, holder han nå en omvisning på sitt kontor via en kameralinse på størrelse med en klinkekule. 

Det kunne selvsagt være fristende å påpeke ironien her, men vi er allerede langt av sted inn i et annet tema. Kinserdal er ikke av typen som kaster rundt seg med ubenyttede sekunder. Han startet karrieren i McKinsey som nyutdannet fra NHH i 1984. Etter fire år i hovedstaden, fulgte han etter sin kone til Bergen.  Der fullførte han revisorspesialiseringen ved NHH, før han fikk muligheten til å bygge opp kontoret for Arthur Andersen i hjembyen. 

– Jeg startet med å tegne et relasjonskart for å finne ut hvem jeg måtte bli kjent med. Etter hvert satt jeg igjen med navnet på fem-seks mennesker det ville lønne seg å bli kjent med. Jeg fant ut hvilke styrer de satt i, hvor de spiste middag, hvilket fly de pleide å ta til Oslo – slike ting. Etter vi var blitt kjent, tilbød jeg at vi kunne gjøre en mindre jobb av topp kvalitet til lav pris for å teste oss. Det handlet om å bygge relasjoner, forklarer Kinserdal. 

Med tid og stund talte kontoret 75 ansatte. 

– Vi fikk tak i utrolig mange flinke medarbeidere. Over en tredel ble senere partnere ulike steder. 

Jeg likte veldig godt å ta doktorgrad. Det var en egotripp. Men jeg var for rastløs den gang til å være forsker.

Ble saksøkt 

På denne tiden snakket man ikke om De fire store, men om De fem store. Arthur Andersen var verdens ledende revisjonskonsern frem til det ble avviklet i 2002. Da ble det anklaget for å makulere revisjonspapirer etter konkursen i kunden Enron. Datterselskapene i Norge og Russland var de første til å bryte ut av Arthur Andersen. Man måtte på den tiden ha en god grunn til å bryte ut av konsernstrukturen. Amerikanerne syntes ikke Enrons regnskapsbedrageri og de påfølgende anklagene om revisjonsselskapets makulering av beviser på dette var grunn god nok. Kinserdal og de seks andre partnerne i Arthur Andersen i Norge ble truet med søksmål for 1,3 milliarder kroner. 

I kjølvannet av Enron-skandalen ble revisorens rolle strengere regulert. Revisoren skulle være mer kontrollør, ikke rådgiver. 

– For meg var det dårlige nyheter, for jeg trivdes bedre med å være begge deler. Det førte også til at både jeg og flere rundt meg ble stilt spørsmål ved måten vi hadde jobbet på. Jeg ble gransket av Finanstilsynet i nesten to år. De fant ingenting. 

Kinserdal tåler kanskje mer enn de fleste, for han lot seg verken knekke av søksmål, måneder med arbeid døgnet rundt eller Finanstilsynets granskning. 

Think straight, talk straight sto det på en brevåpner jeg fikk hos Arthur Andersen en gang. Det passer meg godt. Jeg gir mye ros og ris, men jeg pakker det ikke inn. 

Han tar gjerne raske avgjørelser. 

– Men jeg snubler ofte i snubletråder. Heldigvis har jeg alltid hatt flinke folk rundt meg som har korrigert meg. Jeg etterspør kritikk, og er avhengig av folk rundt meg som kan være ærlige med meg, sier Kinserdal. 

Han har årevis bak seg som rådgiver og har sittet i og nært mange ledergrupper, så hva mener han kjennetegner en god leder? 

– Vær tydelig på målene, og på hvor man skal hen. Få ledergruppen til å jobbe sammen, stole på hverandre, og ta del i målsetningen. Det tror jeg er det viktigste. Være tydelig, men delegere og gjøre folk til gode versjoner av seg selv, sier Kinserdal. 

VARIERT BAKGRUNN Han har solid og variert erfaring fra privat næringsliv, men er nå førsteamanuensis og instituttleder ved regnskap, revisjon og rettsvitenskap ved NHH.

Etter to værharde år med granskning og fusjonsprosess med EY, returnerte Kinserdal til NHH. Denne gang for å ta doktorgrad. Han troppet opp med powerpoint og presenterte tre ferdige ideer til doktorgradsprosjektet. Professorene lo godt. 

– Jeg likte veldig godt å ta doktorgrad. Det var en god egotripp. Men jeg var for rastløs den gang til å være forsker, medgir Kinserdal. 

Fra storm til orkan 

I stedet gikk han til private equity, nærmere bestemt til Borea i Bergen. Dette var i 2006, og da de var ferdige med å hente penger viste kalenderen 2007. Kinserdal og partnerne trodde først de så konturene av et lite krakk, men så var det altså langt verre. Å sitte med full pengesekk et stykke ut i finanskrisen kunne vært en mulighet for noen som skal på oppkjøpsraid. 

– Vi brukte ikke opp pengene. Jeg var kanskje for risikoavers, sier Kinserdal. 

Etter tre år i Borea returnerte han til EY og Erik Mamelund. I løpet av den tiden han hadde vært borte hadde honorarene vokst seg store. Så begynte pris- og anbudskrigene, og revisjonshusene måtte ta grep for å jekke ned kostnadene. 

– Vi måtte si opp mange. Deretter kjøpte vi KPMG i Danmark. KPMG Global ble rasende, forteller han. 

ELITEKULTUR Finn Kinserdal tror man må kjenne NHH godt for å lede det. Det er små forhold og en elitekultur her, forteller han.

Omtrent på denne tiden reiste Kinserdal og kona med noen venner til New York for å løpe New York Marathon, som hadde stått på ønskelisten lenge. Akkurat dette året, i 2012, lammet Orkanen Sandy USAs østkyst, og New York Marathon ble avlyst for første gang i arrangementets da 42 år lange historie. 

– Som følge av orkanen var hele New York blitt rammet av strømbrudd. Jazzentusiast som jeg er, hadde jeg i månedsvis forsøkt å få billetter til The Blue Note, uten hell. Da vi gikk gatelangs i et for anledningen bilfritt Manhattan gikk vi forbi nettopp dette berømte jazzstedet, og jeg stakk hodet innom for sikkerhets skyld – kanskje hadde de fått noen avbestillinger? Det viste seg at hele bilettsystemet sto i kne som følge av strømstansen, og alle bookinger var tapt. Vi endte med å få kremplasser til kveldens konsert med Chick Corea, Ron Carter og, tror jeg, Al Di Meola. 

Senere fikk han igjen mulighet til å løpe New York Marathon. Etter å ha meldt seg på feil klasse, spiste han sportsgel for første gang og spøy seg gjennom Manhattans gater til tiden 03:32, to minutter bak målsetningen, før han endte på intensivavdeling på grunn av kraftig dehydrering. 

Kastet ut av Norske Skog 

I 2015 blåste det opp på ny. Da Kinserdal skrev en gjestekommentar i Kapital om verdsetting av konkurstruede bedrifter, trakk han inn et eksempel om avkastningskravet i Norske Skog, som han på den tiden reviderte. Kommentaren ble ikke tatt vel imot av ledelsen, som krevde at Kinserdal avsluttet revisoroppdraget. 

Året etter, i 2016, vinket han farvel til revisjonsbransjen. Overgangen fra næringslivet til å bli førsteamanuensis og instituttleder for regnskap, revisjon og rettsvitenskap ved NHH kan vanskelig beskrives som noe annet enn en slags hjemkomst. Hans far, professor emeritus Arne Kinserdal, var rektor ved NHH siste halvdel av 1980-tallet. Dermed var det også han som signerte vitnemålet da sønnen Finn fikk sin revisorspesialisering i 1989. Arne Kinserdal har utgitt over 40 bøker, de fleste om finansregnskap, revisjon og bedriftsøkonomi. Da han fylte 60 år i 1994, ble han hedret med et 400 sider langt festskrift utgitt på Bedriftsøkonomens Forlag. Nå er det hans sønn Finn som fører arven videre. Spørsmålet om en ny rektor Kinserdal møtes likevel med latter. 

– Nei, mitt store håp for NHHs neste rektor er at det blir en kvinne. Det er på tide, konstaterer han. 

Det kan dog ikke være en kvinne for enhver pris. 

– Jeg tror man må kjenne NHH godt for å lede det. Det er små forhold og en elitekultur her. 

Studentene må tilbake på campus 

Etter et helt yrkesliv i de store revisjonshusene, beskriver han en viss kulturkollisjon da han kom tilbake til NHH til tross for at han har vært gjesteforeleser siden 2004. 

– I EY er det ganske klare kommandolinjer. Spør man folk om å gjøre noe der, så blir det gjort uten diskusjon. Her på NHH nytter det ikke å dirigere folk. Akademikere er opplært til å debattere. Noen blir rasende av å bli styrt eller kommandert til å gjøre en oppgave. Jeg øver meg på å være rundere i kantene, forteller Kinserdal. 

Det er ikke alltid like lett for en som liker å være rask på avtrekkeren å forholde seg til byråkrati. 

– Ting går litt sakte, og det liker jeg ikke så godt. Nå har vi diskutert i tre og et halvt år om vi skal opprette en teknologi- og økonomimaster. Det skal vi vurdere i ett år til. Ser du forresten den TV-skjermen som står på gulvet her? 

Han peker mot en stor eske inne på kontoret. 

– Den ble bestilt for 14 måneder siden og er akkurat kommet. men har ennå ikke blitt montert. Slik jeg er skrudd sammen ville jeg helst stukket bort på Elkjøp for å fikse det selv, slik at jeg kunne hatt den på plass dagen etter. Det kan jeg ikke her, fordi jeg må forholde meg til et innkjøpssystem, ler han. 

– Men jeg forsøker iblant å utfordre byråkratiet litt. 

Hans store prosjekt som instituttleder har vært å bygge opp instituttet forskningsmessig. 

– Vi har alltid vært god på undervisning. De senere år har vi arbeidet aktivt med å tiltrekke oss og bygge opp et stort og godt forskningsmiljø, forteller Kinserdal. 

I år ble instituttet rangert som Nordens beste på forskning innen økonomistyring, regnskap og revisjon – med et stort nettverk av internasjonale forskere. Med Kinserdal som konferanseansvarlig gjennomførte instituttet også NHHs største konferanse noensinne denne våren: European Accounting Association-konferansen (EAA) med over 1100 deltakere i en uke. 

En uke med full fysisk tilstedeværelse er ikke lenger en selvfølge. 

Elsker å undervise 

Etter pandemien har det vist seg vanskelig å få studentene tilbake på campus og inn i forelesningssalene. 

– Jeg elsker å undervise. Vi skal engasjere studentene, men da må det være noen der. Studentene må møte opp til forelesning kvart over åtte hos meg – men det er et solidaritetsprosjekt. Vi skal skape et godt læringsmiljø sammen. Dessverre er en del av studentene blitt litt bortskjemte. Det hjelper ikke om du har jobb ved siden av. Du må være på campus for å bidra. Jeg filmer likevel, men jeg prøver å skape opplevelsen i salen. Da hjelper det ikke å ligge på sofaen og spise pizza og se forelesningen i opptak i dobbel hastighet. 

– Tror du studentene kommer tilbake? 

– Vi må skape noe i klasserommet som gjør at man bør være der, det er gulroten. Men vi må bruke litt pisk også, og det betyr at vi ikke filmer alt. Jeg skrur av kameraet når vi har gruppediskusjoner. Når jeg skrur på igjen kan jeg si «Ja, velkommen tilbake, det var jammen en god diskusjon vi hadde der – ja for dem som hadde møtt opp altså». 

Han ler. 

– Da er det noen som synes jeg er litt ond, men det får være greit. 

)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

For at du skal få en best mulig brukeropplevelse, bruker vi informasjonskapsler til å hente inn statistikk om hvordan nettstedet brukes. Les mer om informasjonskapsler.