Magma Utgave 5 2021 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Kristine Hovda FOTO: Helge Skodvin

Silje før stormen

Der andre mennesker rømmer når stormen bygger seg opp, søker Silje Skjelsvik (27) seg nærmere. Det er en egenskap som kommer godt med når man skal redde verden fra global oppvarming.

AMBISIØS Silje Skjelsvik ble i fjor kåret til Årets Lederstjerne av magasinet D2 for sitt engasjement for klimasaken.

Foto: Helge Skodvin

DISIPLIN Stå-på-viljen har hun fra tenårenes lange teningsturer på ski og sykkel. Det gjelder å holde fokus, mener Silje Skjelsvik.

Hun kommer rett fra et møte med teknologidirektøren i Microsoft Norge. Det er fredag ettermiddag – og Bergen sentrum er i den oppløftede stemningen man ofte kommer i når mange mennesker samtidig er i ferd med å logge av pc-en og vende blikket ut av kontoret, mot en fortauskafé, en utepils eller taco og kos hjemme. Men inne i gründerkollektivet Spaces er Silje Skjelsvik bare halvveis i arbeidsdagen. 

Skjelsvik har i en alder av 27 år startet opp en klima- og energistiftelse og to selskaper – parallelt med en ettertraktet fulltidsjobb i det private næringsliv. Hun har mastergrad i meteorologi og oseanografi og forskningserfaring fra Harvard University og Massachusetts Institute of Technology (MiT) i Boston. Til høsten skal hun også undervise i et nytt klima- og bærekraftsfag ved Universitetet i Bergen. Etter at dette intervjuet er over, skal hun forberede en ny presentasjon for politikere og næringsliv. Det blir sen middag i dag også.

– I går kom jeg hjem og måtte gjøre yoga i en halvtime før jeg begynte på middagen, bare for å roe meg ned. Alt koker nå, sier hun, og da snakker hun ikke nødvendigvis om maten. 

Kanskje snakker hun rett og slett om klodens tilstand. 

Klimaendringene som vi er med på å skape, bidrar til økt fattigdom og et ulevelig klima for dem som bor lenger sør enn oss.

Når det er sagt: Silje Skjelsvik ser ikke det spor stresset ut. Den nyklipte panneluggen rammer inn et ungt ansikt med våkne øyne og en munn som stadig sprekker opp i et ekte smil. De lange lokkene har hun brukt morgenstellet på å legge i myke krøller. Man tenker tilbake på da man selv var i midten av tjueårene, på entusiasmen og energien man lurer på om man hadde i samme grad. Det er nesten så man blir lettet når Skjelsvik forteller om vanskelighetene hun har hatt med å engasjere medstudenter til klima- og energikonferansen «Vi må snakke om i morgen», som hun startet sammen med en gruppe studenter i Bergen i 2018. 

– En del er veldig individualistiske, opptatt av sin egen karriere. Og man vil ikke skremme folk med engasjementet sitt heller. Det er en hårfin balanse der: Man skal være kul, men ikke for kul. Man skal være på, men ikke for på, sier hun og slår lett ut med armene. 

– Det er kanskje litt av problemet innen akademia generelt. Mange har søkt seg dit fordi de vil sitte i fred foran pc-en og forske på ting. Man blir kanskje litt sett ned på om man engasjerer seg. Men man trenger ikke være aktivist – det holder å snakke om de kalde fakta i klimasaken. Det vi vet, er nok til å skjønne at vi trenger omfattende endringer for å stoppe den globale oppvarmingen. Og nå ser vi at mange studenter melder seg på. Det er kjempegøy. 

Silje Skjelsvik jobber som bærekraftstrateg og forretningsutvikler i Sweco og hjelper bedrifter med å omstille seg for det grønne skiftet. I november i fjor startet hun også opp et nytt selskap kalt Problemo, som er et problemstyringsverktøy som skal koble bedrifter og organisasjoner med problemløsere: alt fra konsulenter og studenter og forskere til vanlige folk. Problemo vil øke ressurseffektiviteten ved å hjelpe nyutdannede, men også folk som sitter på kompetanse innen olje- og gassnæringen, og som ønsker å bruke denne kompetansen på grønne løsninger. Løsninger som ikke finnes i de bedriftene de jobber for – fordi de enten mangler kompetanse internt eller ikke har brukt nok tid på å forstå problemet. 

Skjelsvik har offentlig kritisert Erna Solberg for ikke å gjøre nok for å skape grønne arbeidsplasser til alle dem som nå utdanner seg innen bærekraft. I fjor vant Skjelsvik «Årets ledestjerne», en pris som hvert år deles ut av Dagens Næringsliv til et ungt ledertalent som har skapt særlig engasjement rundt klimasaken. Skjelsvik slo ut 200 andre nominerte, og det var engasjementet i «Vi må snakke om i morgen» som overbeviste juryen. 

Silje Skjelvik satt på forelesningssalen og lærte de kalde fakta om klimaendringene og hva som må til for å stoppe den globale oppvarmingen. Og så leste hun avisene og så hvor langt Norge befinner seg fra den virkeligheten. 

– Det går jo altfor treigt. Jeg tror ikke vi kan vente på at myndighetene tar grep. Alle må på banen. Jeg er sikker på at hvis vi klarer å mobilisere dem som ønsker å bruke kompetansen sin på å løse problemer og bidra i den grønne omstillingen, vil vi sette fart i sakene. Skal vi øke innovasjonsgraden, må vi blant annet gjøre noe med gründerkulturen i Norge. Vi må tette gapet mellom gründere og det etablerte næringslivet og investorer. Samtidig må vi få de raske endringene til å skje hos store, etablerte bedrifter. Vi må øke entreprenørskapet, sier hun. 

Jeg tror ikke vi kan vente på at myndighetene tar grep. Alle må på banen.

MØRKREDD Skjelsvik synes FNs nyeste klimarapport er skremmende.

Konferansen «Vi må snakke om i morgen» arrangeres annethvert år av Om i Morgen-stiftelsen, som har internasjonale ambisjoner. Det innebærer blant annet en egen tenketank som skal komme med innovative løsninger på klimaproblemet. 

– Fagmiljøet på klima i Bergen er det beste i verden, sier Skjelsvik. 

– Problemet er at mye av kompetansen ikke finner veien til dem som sitter og skal utvikle løsninger. Innovasjonen i mange selskaper foregår uten tilstrekkelig kompetanse på hvilke behov som trengs. 

Det er bare noen uker siden FN slapp den nyeste klimarapporten, som slår fast at klimaendringene er menneskeskapte, at ekstremværet vi har sett den siste tiden, er en direkte følge av klimaendringene, at effektene er dramatiske og kommer raskere enn forskerne har trodd – og at vi ligger svært dårlig an hvis vi skal vi klare målet om å bremse den globale oppvarmingen til 1,5 grader. 

– Alt dette er jo til å bli mørkredd av. Det er lett å tenke at alt er håpløst. Hvordan holder du ut å jobbe med dette hver dag? 

Hun blir alvorlig. 

– Jeg tror nok jeg er en person som tåler mye belastning over tid. Jeg har kanskje tatt med meg mye fra da jeg drev med idrett da jeg vokste opp. Da blir man veldig disiplinert og vant til å jobbe med det mentale. Jeg trente langrenn om vinteren og sykling om sommeren. I flere år konkurrerte jeg hver eneste helg. Det er mye nervøsitet når man står der og skal starte. Man må finne en måte å takle det på. Man blir kjent med sine egne grenser. 

Skjelsvik vokste opp på Lillehammer, som mellomste barn av en sivilingeniørfar og en lærermor. Det var en aktiv familie: alltid ut på tur, sove i telt – og fortsatt må Skjelsvik ut i naturen når hun skal koble av. Hun var et aktivt barn, spilte tverrfløyte i korpset og danset, men det var langrenn og landeveissykling som grep henne for alvor. I idrettsmiljøet fant hun også et sterkt fellesskap. 

– Når du drar ut på langtur i flere timer, blir det naturlig å snakke om det som foregår inni deg. Jeg fikk gode venner og hadde det veldig trygt sånn sett. 

Etter videregående tok Skjelsvik et år på ekstremsportlinja på en folkehøyskole i Ålesund. I løpet av det året dro de til Sør-Amerika, og i Peru og Bolivia opplevde hun for første gang den ropende urettferdigheten i skjevfordelingen mellom rike og fattige, så tett som villaer sto mot slumområder i Lima og La Paz. 

Etter hvert forstod jeg også at du kan ansette folk som kan det du ikke kan, som utfyller deg. Da kan du bygge det du ønsker å bygge, uten å nødvendigvis måtte gjøre det selv.

– Vi var ute i skolegården og lekte og danset med noen av ungene. På vei til og fra skolen så vi barn som ikke hadde fått innpass på skolen, som mest sannsynlig ikke hadde råd til det. Vi samlet inn penger til barna i området, slik at flere fikk gå på skole. Det føltes bra, men samtidig fortvilende å ikke kunne hjelpe mer. Særlig siden klimaendringene som vi er med på å skape, bidrar til økt fattigdom og et ulevelig klima for dem som bor lenger sør enn oss. 

Og slik er verdens urettferdighet: Klimaendringene gjør det vanskeligere for dem som allerede har minst. Den globale oppvarmingen slår ut i tørke og ødelagte avlinger, villere og våtere vær, og når vegetasjonen tørker ut, er det ingenting som holder vannet tilbake når regnet endelig kommer. Da skylles den dyrebare jorda bort, da flommer slumområdene over, og mennesker mister de skjøre bostedene de har bygget av papp og bølgeblikk. Sykdommer sprer seg. Effektene av klimaendringene sprer seg også, i takt med at klodens temperatur kryper oppover. 

– Vi har sett det i Sør-Europa denne sommeren. De flyktningestrømmene vi har hatt i verden fram til nå, er bare starten. Folk mister levegrunnlaget sitt, sier hun. 

GRÜNDER – Skal vi øke innovasjonsgraden, må vi blant annet gjøre noe med grunderkulturen i Norge, sier Silje Skjelsvik. Selv holder hun til på grunderkollektivet Spaces i Bergen sentrum.

Oppholdet i Sør-Amerika var den første erfaringen med verdens urettferdighet. Det var likevel ikke gitt at Skjelsvik skulle jobbe med bærekraft. På blokka sto alt fra lege til psykolog, journalist og ingeniør. Foreldrene ville helst ha henne på NTNU. 

Det var kanskje bra at hun ikke visste det – da hun søkte seg inn kvelden før fristen – at meteorologi og oseanografi ved Universitetet i Bergen var fullstappet med matematikk og fysikk. 

Hun ler. 

– Samtidig ga det en vanvittig motivasjon for å mestre studiene, når jeg visste at jeg var nødt til å forstå dette hvis jeg skulle klare å forstå klimasystemet. For de utfordringene vi står overfor, er så komplekse at vi trenger mye kunnskap. Vi trenger kunnskap også for å overbevise politikere og næringsliv. 

Hun tar en slurk vann. 

– Så vi har en kongstanke bak selskapet Problemo som vi har hentet fra Albert Einstein. Han sa at hvis du har én time til rådighet for å løse et problem, bør du bruke 55 minutter på å sette deg inn i problemet. De siste fem kan du bruke til å finne konkrete løsninger. 

Kanskje kommer løsningene ofte av seg selv, hvis man bare forstår et problem godt nok. Det er i så fall en filosofi Silje Skjelsvik tar på alvor. Under studiene dro hun på et utvekslingsopphold til Brisbane i Australia. Akkurat da var området preget av ekstrem hetebølge over sommeren, nye heterekorder ble slått, og rundt påsketider slo en tropisk orkan inn langs østkysten. Skjelsvik kastet seg i bilen og dro på orkanjakt for å komme tettest mulig på elementene. 

Vinteren 2018 fikk hun være med et forskningsskip til Islands- og Grønlandshavet for å jakte på polarstormer i fem uker. 

– Og så jeg – som er en ordentlig landkrabbe! 

Hun var kvalm i fem uker. En nervepirrende opplevelse. 

– Men å være på en båt i fem uker – for deg som er så vant til å trene? 

– Jo, men når båten krenger hele tiden på grunn av bølgene, er det ganske hard trening i seg selv. Jeg kjente det i magemusklene, for å si det sånn. 

Hun tar seg til magen og ler. 

– Men vi måtte innom Island og ta en pause i løpet av turen. De italienske matrosene var ikke helt forberedt på sjøen. Mange var ganske redde. Det er en grunn til at man ikke har noen vintermålinger i dette havområdet fra før. Vanligvis når det blåser opp til storm på havet, vil man jo bort fra stormen. Vi kjørte rett inn i den. Båten vår var ikke en isbryter, men et forskningsskip med masse måleinstrumenter. Og vi lå helt opptil iskanten. Det er ikke akkurat særlig trygt. 

Erfaringene fra stormjakten har Skjelsvik fått nytte av i møte med livet utenfor studiene. Å arrangere en klimakonferanse med 600 deltakere, leie Grieghallen, organisere et kobbel av frivillige og etter hvert en stab på sju personer mens man samtidig gjør ferdig masteroppgaven i fysisk oseanografi, er ikke for hvem som helst. 

– Det jeg har lært, er at jeg blir rolig når det stormer. Jeg er også mellomste søster og vant til å megle. Det har kanskje gitt meg en forståelse for andre mennesker som er nyttig å ha når en driver med dette arbeidet. I tillegg er jeg en optimist, og kanskje litt naiv. Jeg tenker at det er viktig å spørre seg selv: «Hva er det beste som kan skje i denne situasjonen?» Og så jobbe for det. 

NATUR Det er kjærligheten til naturen som motiverer Silje Skjelsvik til videre innsats. Det gjelder også katten, som hun deler med samboeren Even Stovik.

– Du må også håndtere folks klimaangst – og finne balansen mellom å engasjere og ikke å skremme? 

– Ja, nettopp. Empatien min kan gjøre at jeg forstår andre så mye at jeg ikke tar hensyn til meg selv. Men det er jeg veldig klar over og jobber med hele veien. Og som sagt tror jeg det er nyttig å ha trent mye i oppveksten, og selvsagt å ha møtt på veggen en gang mentalt også. Jeg kjenner mine egne grenser. Jeg vet når det blir for mye. Og så har jeg heldigvis en helt fantastisk samboer som jeg kan snakke med om alt. Vi er et godt team. 

De to møttes under arbeidet med den første «Vi må snakke om i morgen»-konferansen for tre år siden. Han var student på universitetet, men også nestleder på Godt Brød, bakeriet som skulle levere bakervarer til konferansen. Etter det første møtet tenkte hun: «Han der var skikkelig hyggelig.» En tid senere havnet de på fest sammen. 

– Plutselig hadde alle vennene våre forlatt rommet der vi satt. Sånn sett ble vi på en måte spleiset. Men det var en god idé, for etter den kvelden har det vært oss. 

Samboeren jobber med klimaspørsmål i maritim sektor. 

– Så nå er vi både «green and blue», sier hun og smiler. 

Det er samboeren hun snakker med når ting tårner seg opp. Aldri har hun bedt til høyere makter om hjelp – selv ikke når klimaangsten truer med å ta over. 

– Jeg gikk vel gjennom det der da jeg var på folkehøyskole, for det var en kristen skole. Jeg skjønte at dette med Gud klarer jeg bare ikke å tro på. 

Hun blir stille et øyeblikk. 

– Nei, jeg er nok blitt en veldig realist av å jobbe med forskning. Jeg har alltid vært en person som liker å filosofere over ting. En av de beste venninnene mine er kristen, og vi har snakket mye om dette. Men for meg er det mest naturlig å tenke at når kroppen vår dør, går den i oppløsning og forsvinner. Og da tror jeg ikke at vi har en bevissthet som er adskilt fra kroppen. Da blir vi borte, vi også. 

KONTORET Det var konferansen «Om i morgen», som Silje Skjelsvik startet som student, som satte henne ordentlig på kartet i miljøbevegelsen. Hun brenner for å få de ulike fagmiljøene, næringsliv og politikere til å snakke bedre sammen.

Kanskje gjør dette perspektivet det ekstra presserende for Silje Skjelsvik å være til stede i det som er – på den kloden vi har. Redde det som reddes kan. Det er fredag ettermiddag, og vi har pratet i nesten to timer. Journalisten skal ta toget tilbake til Oslo. For Silje Skjelsvik har arbeidsdagen så vidt begynt. 

De fleste investorene er jo menn, og ofte er det slik at man ønsker å investere i dem som ligner litt på en selv. Det gjør det i utgangspunktet vanskeligere å være en kvinnelig gründer.

– En siste ting jeg har lyst til å si før vi slutter, sier hun mens vi går mot døra: 

– Jeg er blitt utrolig opptatt av likestilling. For er det én ting jeg har opplevd som ung dame og seriegründer, er det ulikheter, mannssjåvinisme og diskriminering når det kommer til forhandlinger, pitcher og så videre. Når jeg dukker opp i møter der jeg opplever å ikke bli tatt alvorlig, eller der den mannlige sjefen på andre siden bruker hersketeknikker eller lignende, så føler jeg at å stå opp for meg selv blir viktig, også fordi det kan hjelpe flere unge kvinner i samme situasjon senere. De fleste investorene er jo menn, og ofte er det slik at man ønsker å investere i dem som ligner litt på en selv. Det gjør det i utgangspunktet vanskeligere å være en kvinnelig gründer. 

Silje om ledelse

Hvilke tre råd om ledelse vil du gi til andre ledere? 

  1. Vær tydelig, gi tilbakemeldinger på godt arbeid, og jobb kontinuerlig med å kommunisere godt. Vær også oppmerksom på hvordan du gir konstruktive tilbakemeldinger. Jeg pleier å tenke at hvis du ikke klarer å komme på noe positivt om et arbeid, så har du som leder ikke gjort en god nok jobb – det er ALLTID noe positivt å trekke frem. Husk at uansett hvilkentilbakemelding du gir, så burde du motivere til utvikling og videre arbeid. Kollegaer som er motiverte, er en forutsetning for et godt arbeid. 
  2. Vær ydmyk, og lær av kollegene dine – og vær god til å løfte dem opp. Det er alltid noe å lære av hverandre. 
  3. Illustrer organisasjonens strategi og verdier gjennom handling, og ikke bare prat. Bruk ressursene i organisasjonen din effektivt – la dem jobbe med å løse problemer som de føler er meningsfulle. 

Hva er det beste rådet om ledelse du selv har fått? 

– At skuffelser, nedturer eller konflikter ofte springer ut fra at forventninger man hadde i utgangspunktet, ikke ble innfridd. Det var det ei god venninne som fortalte meg. Det var nok ikke ment som et ledertips, men uten at hun vet det, har det hjulpet meg masse i situasjoner der jeg som leder må ta en telefon eller sette opp noen samtaler. 

Hvordan vil du beskrive deg selv som leder? 

– Jeg tror – og har fått tilbakemeldinger på – at jeg er en leder som er flink til å se andre, er omsorgsfull og god til å løfte andre opp og fram. Jeg liker å jobbe med folk, lytte til andres meninger – og deretter sette kurs og skyhøye ambisjoner, og brette opp ermene for å nå dem. Jeg har to livsfilosofier: Den ene er «perfekt uperfekt». Med det mener jeg at du kan jobbe så nøye og godt du bare vil, og oppnå gode resultater, og så vil det alltid være noe man ikke er like fornøyd med, noe som ikke gikk helt etter planen, og så videre. Shit happens, det ble «perfekt uperfekt». Den andre filosofien har jeg hentet fra Pippi: «Å, det har jeg aldri gjort før,så det får jeg helt sikkert til.» Jeg tror en nøkkel til den grønne omstillingen er å se mulighetene i egen og andres kompetanse, og jeg mener det er en veldig viktig egenskap for ledere – så jeg prøver å være god på det selv. 

På hvilken måte er det annerledes å lede medarbeidere i en stiftelse som Om i Morgen sammenlignet med en vanlig bedrift? 

– I en stiftelse som Om i Morgen må du være spesielt engasjerende og motiverende – ettersom de aller fleste jobber frivillig. Det betyr samtidig at de vervholderne som jobber der, er engasjerte i arbeidet og tematikken – og jobber kanskje enda mer verdibasert enn i en fulltidsjobb – der lønn kanskje kan kompensere for noe motivasjonsmangel? Det gjør det samtidig utfordrende å lede en stiftelse der de fleste jobber med dette frivillig, for hvordan opprettholde spirit, arbeidsmot og energinivå? Jeg tror nøkkelen ligger i det man kan få igjen for det: 

  1. Jobbe med noe som betyr noe for deg. Være med på å gjøre en endring. I Om i Morgen-stiftelsen gjør du en forskjell for kloden. 
  2. Du får relevant arbeidserfaring. 
  3. Du får et prominent, tverrfaglig og godt kontaktnettverk. 
  4. Du får noe godt å skrive på CV-en. Jeg har vært referanse for ni stykker i Om i Morgen som alle har fått seg relevant jobb etter eller underveis i et Om i Morgen-verv. 

Bla deg gjennom hele Magma nr. 5