Samling i silo

– Dette er det største som har skjedd i Kristiansand siden vi flyttet hit.

Økonomistudentene Anja Blofeld og Truls Flatin har tatt turen til Kunstsiloen. Den gamle kornsiloen på Odderøya har fått nytt liv som et museum.

– Bygget er et kunstverk i seg selv. Før var Kristiansand en hvilken som helst by, nå har det blitt mer som en storby, sier Blofeld.

Den gamle siloen fra 1935 rager nærmere 40 meter over bakken rett ved Kristiansands sjøkant. Etter å ha gått inn i museets beskjedne inngang blir man møtt av museets atrium, også kjent som katedralen, som er alt annet enn beskjedent. Her er siloene kappet tvert av 20 meter over bakken. Høyden under taket er til å bli svimmel av. Atriet følger museumsgjestene uansett hvor de beveger seg i museet. Det gir gjestene god oversikt i bygget, i motsetning til i mange andre museer som kan kjennes som innestengte labyrinter.

Blofeld og Flatin beveger seg oppover den åpne vindeltrappen som strekker seg mot de avkappede siloene i taket. På toppen går de inn i utstillingens første rom.

– Wow, for en frisk start. Så fine farger, uttrykker de i kor.

Museets jomfruutstilling Nordiske lidenskaper viser med over 600 verk et bredt spekter fra Tangen-samlingen. Kunstsiloen har fått evigvarende disposisjonsrett til den totale samlingen på over 5 500 verk fra AKO Kunststiftelse, som er verdens største samling av nordisk modernistisk kunst. Samlingen har Nicolai Tangen, sjefen for Oljefondet, selv bygget opp, i de siste tiårene også i samarbeid med kunstrådgivere. Men hvordan har det seg at en forretningsmann med økonomibakgrunn fikk slik en interesse for kunst?

Nysgjerrighetens kunst

Magma møter Tangen på hans kontor i Norges Bank et par uker etter Kunstsiloens åpning. Oljefond-sjefen er tydelig fornøyd med å endelig ha fått tilgjengeliggjort kunsten for folket. Ved å gi allmennheten tilgang på samlingen ønsker han å bryte barrierene i møte med kunsten. Tangen forteller at han siden museet åpnet 11. mai, har mottatt bilder av både unge mennesker og gamle i rullestol som besøker museet.

– Det som er kult med kunsten, er at den spenner over generasjoner.

Som barn ble Tangen dratt med på museer av moren, som studerte kunst. De første årene var han ikke spesielt interessert i å studere kunstverkene, men etter hvert som han ble mer eksponert for kunst, økte også interessen. I studietiden i starten av 1990-årene var han, som han uttrykker det selv, ennå ingen diehard museumsgjenger og holdt seg til å besøke museene i byene han bodde i, og dra innom et og annet museum på ferie. Etter som årene gikk, ble det å gå på museum til en ladestasjon for Tangen, et pusterom i studiehverdagen. Kunstsmaken og -interessen utviklet seg samtidig gradvis.

– Man må bare se så mye kunst som mulig, så utvikler begrepsapparatet seg etter hvert. Smaken blir mer avansert etter som tiden går.

I 2005 startet Tangen på et masterstudium i kunsthistorie på Courtauld Institute of Art i London. Da hadde han samlet på kunst i et tiår allerede. Han kjente på et behov for å strukturere kunstkunnskapene sine.

– Du må alltid studere og finne på noe nytt, du kan ikke bare ligge i komfortgropa. Du må komme deg opp og utfordre deg selv, det gjelder alle sammen. Hvis du tror du er ferdig utlært, er du ikke utlært, da er du bare ferdig.

Tangen forteller at han gjennom studiene og på slep bak moren lærte seg å bli nysgjerrig på kunst.

– Nysgjerrighet er en ting det kanskje blir mindre av i samfunnet, for vi overlesses av informasjon, spesielt fra internett. Vi trenger ikke lenger sette oss ned og grave selv, vi får bare informasjonen servert.

Han frykter denne forandringen i samfunnet og mener at kunsten kan hjelpe til med å vekke de nye generasjonenes nysgjerrighet.

– Kunsten krever å bli utforsket, man kan ikke bare sitte der og se på.

Tilbake i Kunstsiloen snakker studentene Blofeld og Flatin om at deres mange daglige timer på sosiale medier har påvirket også hvordan de går på museum. De skanner rommet, og det er først når de kommer til noe provoserende, at blikket fester seg.

– Det er nesten som å skrolle på TikTok. Det må noe mer til for at følelsene vekkes i meg. Jeg synes det er gøy når det provoserer, sier Blofeld.

Samtidig som samtalen mellom Blofeld og Flatin tar seg opp, går de inn i et stort rom hvor maleriet «Tivoli» (1935) av Reidar Aulie er digitalisert og animert. Kunstverkets digitale gjenskaping pryder alle rommets vegger og gulv. Man blir brått kastet tilbake i tid, til det gamle tivoliet i Christiania. Tivoliet var en møteplass for mennesker fra alle samfunnslag, og i den digitale gjenskapingen får man høre samtaler mellom skikkelser fra både overklassen og arbeiderklassen mens musikken siver rundt i lokalet. Når du går ut av rommet, er det første som møter deg, det originale maleriet av Aulie.

– Dette var veldig kult og i riktig rekkefølge, utbryter Blofeld.

Det er tydelig at den digitale gjenskapingen engasjerer dem begge, og dette er et godt eksempel på hvordan Kunstsiloen møter en ny generasjon.

Den digitale gjenskapingen er også noe Tangen lar seg engasjere over, samtidig som han gir tydelig uttrykk for at dette ikke er hans, men museets fortjeneste. Selv frykter han ikke digitale løsninger og AI i møte med kunsten, snarere tvert om.

– Hvis AI kan hjelpe oss med å lage enda bedre kunst, så er det spennende. Tenker du det er noe skummelt i det også?

– Nei! Det er mye med AI som er skummelt, men ikke når det gjelder kunsten. Men det kommer til å sette spørsmålstegn ved både opphavsrett og hvem som faktisk har laget kunsten.

Det er mye med AI som er skummelt, men ikke når det gjelder kunsten. – Nicolai Tangen.

Wow-faktor

Byggingen av Kunstsiloen fikk en total prislapp på over 700 millioner kroner, og Kristiansand kommune finansierte 50 millioner av dem. Det har utløst flere negative opprop i den offentlige debatten hvor det argumenteres med at pengene heller kunne gått til andre velferdstilbud. De negative tilbakemeldingene velger Tangen å ikke tenke så mye på.

Flatin er sikker på at Tangens kunstsamling uansett skulle ut til folket, og at det er fordelaktig at det er nettopp Kristiansand som har fått den.

– Siden Tangen selv er fra byen, blir det hjemmekjært og noe nasjonalromantisk ved at han ikke bare plasserer kunsten i Oslo.

Flatin er overbevist om at byen vil tjene på dette i det lange løp. All mediepublisiteten tror både Flatin og Blofeld kan føre til at flere studenter søker seg til byen.

Tangen forteller om hvor viktig det har vært for ham å gi noe tilbake til byen han vokste opp i.

– Siloen sto jo der og var et problem. Nå har det blitt Kristiansands nye flaggskip. Det er viktig at museet har den wow-faktoren som siloen nå gir. Dette er noe som virkelig er med på å forandre byen. Det samme hadde ikke skjedd om kunsten hadde blitt plassert i Oslo, hvor det allerede er flust av gode kulturtilbud.

Og en wow-faktor har museet fått. Flatin og Blofeld forteller at Kunstsiloen har blitt en stor snakkis på universitetet, og at nyhetsstrømmen deres på Instagram har vært fylt med innlegg og historier av medstudenter som har besøkt Kunstsiloen siden åpningen.

– Det har gått som en kule nå i starten. Kunstsiloen har blitt til et it-sted, sier Flatin.

Blofeld innrømmer at dette er hennes tredje gang på museet siden åpningen for to uker siden. Flatin på sin side slår fast at det trengs noe mer for at han skal besøke museet like ofte.

– For at jeg skal gå hit ofte, må museet hele tiden fornye seg og skifte ut utstillingene.

Kunstsamleren

– Jeg har aldri investert i kunst. Jeg har aldri hatt planer om å selge noe eller tjene penger på kunsten. I begynnelsen kjøpte jeg for å ha ting på veggen. Så ble det mer som en sykdom, forteller Tangen, som startet med å lagre maleriene hjemme.

Kjelleren ble fort full av kunstverk. Deretter måtte han begynne å sette kunsten på lager. Til slutt hadde han lagret kunst rundt omkring i hele Skandinavia. Med flere tusen kunstverk ble lagrene fort fylt opp. På lagrene var kunsten heller ikke til glede for noen. Utlånet til Kunstsiloen gjør at flere nå får fryde seg over kunstverkene, og at de blir bevart på best mulig måte. Men hvorfor har Tangen valgt å konsentrere seg om nettopp nordisk modernisme?

– Nordisk modernisme snakker til meg. Den er jo veldig mangfoldig og har et formspråk som representerer vår tid med det figurative, det konkrete og det surrealistiske.

Du må grave etter gull der de andre ikke holder på. Og det handler om å gjøre sine egne ting: lese sine egne bøker, gå på teater og se på kunstutstillinger hvor dine medstudenter ikke går. – Nicolai Tangen.

Tangen forteller at samlingen skal representere en litt ny måte å se den nordiske kunsthistorien på. Han henter engasjert frem en massiv bok i to bind med «TANGEN-SAMLINGEN» i fete blokkbokstaver på omslaget, en bok som ellers ligger på kontorpulten hans.

– Kul bok, eller?

Han peker videre på bokens innholdsfortegnelse og viser de ulike epokene boken er sortert etter. Boken forteller historien om modernismens mange forskjellige undergrupperinger.

– Å skrive den historien er litt nytt. Boken er et slags poeng i seg selv og viser at dette ikke er noen tullesamling.

Men at offentliggjøring av kunstsamlingen gir ham makt til å definere vår felles kunstsmak, er han uenig i.

– Jeg føler det er et innlegg i debatten. Det er ikke den nye sannheten, men et innspill.

Gjennom kunstinnkjøpene prøver Tangen å løfte frem glemte eller gjemte kunstnere.

– Det er utrolig spennende å få være med på å skrive om kunsthistorien. Å løfte frem mennesker som ikke er så godt kjent, det er jo virkelig gøy.

For Tangen var det viktig å tilgjengeliggjøre kunsten gjennom et museum og ikke gi den videre til sine barn, som han tror ville ha solgt kunsten videre. For plass i stua ville de ikke hatt til flere tusen verk.

– Jeg har ikke så mye sans for arv og sånt. Jeg tror ikke det er sunt å arve så innmari mye penger.

Motstrøms

Tangen oppfordrer studentene til å tørre å ta sine egne valg og ikke følge strømmen.

– Det er ekstremt viktig. Pengene ligger der hvor de andre ikke er, så du må gå motstrøms. Sånn er det i investeringer, og sånn er det i livet.

Tangen forteller videre at man ikke bare skal følge hovedtrenden, men at man må stake ut sin egen kurs i verden og finne ut hva man elsker og har lyst til å gjøre, og ikke minst tenke langsiktig. Han konstaterer at man vil få et mye rikere og mer spennende liv om man tør å følge sine egne interesser og gjøre det motsatte av alle andre.

– Du må grave etter gull der de andre ikke holder på. Og det handler om å gjøre sine egne ting, lese sine egne bøker, gå på teater og se på kunstutstillinger hvor dine medstudenter ikke går.

Kunst- og kulturinteressen har noe til felles med finanskarrieren hans.

– Jeg ser etter det som ikke er oppdaget, gjør ting som andre ikke gjør, og er systematisk i nettopp disse valgene.
Selv har Tangen studert av og på. Han har troen på å studere så mye man kan, og flere ulike fagfelt fremfor å gå i dybden i ett fag. Selv har han planer om å studere noe nytt når han tropper av som Oljefond-sjef.

– Det er ofte kombinasjonen av ulike fagfelt som fører til spennende resultater. Du setter sammen informasjon, metoder og teknologi på en ny måte. Og det er der mye av nyvinningen kommer.

Jeg har ikke så mye sans for arv og sånt. Jeg tror ikke det er sunt å arve så innmari mye penger. – Nicolai Tangen. 

Tangen mener at man ikke trenger å ha de største økonomiske bufferne for å ta sjanser.

– Du kan ta mer risiko enn du tror, for du kommer til å finne deg en jobb. Jeg kjenner ikke mange som er arbeidsledige hele livet. Som regel er det mindre risiko enn du tror.

Tangen mener at det ikke bare er studentene som bør se seg rundt, men også utdanningsinstitusjonene. Han mener at økonomiutdanningene til fordel kunne fått inn mer kultur eller andre fagfelt i studiene.

– Norske handelshøyskoler bør se til Stockholm, der har de integrert kunst i økonomiutdanningen.

På Stockholm School of Economics er veggene prydet med samtidskunst, og i noen emner integreres også kunsten i pensum. Formålet er at studentene skal tenke på nye måter og skape debatt.

Kunst og følelser

Samlingen er Tangens personlige smak. Med smak kommer også følelser. Får man faktisk et innblikk i hvordan det er inni Oljefond–sjefens hode når man besøker utstillingen?

– Ja, absolutt, og det kjennes veldig fint. Man ser at det er systematikk over det, at det er omfattende, og at det har skjedd over en lang periode. Det er høyt kvalitetsnivå, tenker jeg.

Personlig liker Tangen best rommet med abstrakt kunst i siloens fjerde etasje. Studentene synes derimot at rommet med politisk kunst er mest interessant. Når de beveger seg inn i rommet, flyter samtalen fort over i nåtidens uroligheter.

– Politikk er veldig spennende akkurat nå, men også litt skummelt. Er du virkelig ikke redd for tredje verdenskrig, Truls? spør Blofeld undrende.

– Jo, selvfølgelig, men det er veldig utenfor min kontroll, så det kan jeg ikke gå rundt og stresse over.

Flatin og Blofeld avslutter museumsturen med en tur opp i baren på taket av siloen, hvor taffelmusikken strømmer rundt i lokalet. Mens de nipper til en iskald eplemost hver, klarer de ikke å få sagt nok hvor heldige og privilegerte de er som får bruke ettermiddagen på å se på kunst, og det midt i eksamensperioden. De er skjønt enige om at de i dette øyeblikket er på toppen av Maslows behovspyramide.

Tangens kunsttips

Hva er god smak?
Det finnes jo en oppfatning om hva som er god smak, men den trenger ikke å være viktig, og den kan forandre seg over tid. Det viktige er å finne ut hva man selv liker, og så jobbe med det.

Hvor bør man starte om man vil investere i kunst?
Jeg tror ikke man skal kjøpe kunst for investering. Men et sted å starte er å kjøpe grafikk som ikke er så dyrt. Det kan du kjøpe på onlineauksjoner. Eller keramikk – du får fantastisk mye fin keramikk. Og det er ikke dyrt.

Har du noen råd til dem som ikke forstår seg helt på kunst?
De må bare se mye kunst.

Har prislappen noe å si for om kunsten er god?
Nei, den kunstneriske gleden er gratis.

Oppdag mer spennende lesestoff i Magma 3/2024!