Kampen for tilværelsen

De senere årene har strømmetjenester og TV-kanaler vært fylt til randen av reality-programmer, med kjendiser og politikere som konkurrerer mot hverandre. Det er heller ikke sjeldent å se de samme profilene rullere fra det ene programmet til det andre.

I fjor høst var både hovedstadens reklamefoldere og sosiale medier dekket av TV 2 Plays reklamekampanje «Mindre sær kunstfilm, mer av det du egentlig vil se». Det skapte furore i kunstmiljøet. Mange mente at TV 2 «pisset» på kunsten og begrenset nyskaping og kreativitet i en ellers liten sjanger.

I reklamefilmen blir man kastet rett inn i en tysk kunstfilm hvor den ene skuespilleren plutselig utbryter «[…] ingen gidder å se på denne pretensiøse, eksistensielle søpla av en film! Og hvorfor skal de det? Dårlig jazz, og dikt om hjerte og smerte. Folk ser på TV 2 Play nå! […] Vi kan umulig konkurrere med så fantastiske programmer som de kan se når som helst.»

Og TV 2 har kanskje et poeng. Til og med statskanalen har tilsynelatende byttet ut flere nisjeprogrammer med kjendis-reality. «Men har det faktisk blitt mer kjendis-reality, og gjør det oss dummere?» spør en venn meg. For å få et bedre innblikk i sjangeren må jeg snakke med noen som produserer innholdet selv.

Dum og dummere

Jeg møter produsentene av Norges dummeste, Erik Solbakken og Jørgen Høst, i et gammelt industrilokale i Oslo sentrum under innspillingen av sesong to til programmet. Et reality-program hvor tolv kjendiser konkurrerer mot hverandre om å ryke ut fortest mulig for ikke å bli kåret til Norges dummeste. Som produsenter har de hektiske dager når hele innspillingen skal skje i løpet av to uker. Det står riktignok ikke på humøret til gutta, som resten av produksjonen kaller dem. Latteren sitter løst når vi slår oss ned i klasserommet hvor kjendisene konkurrerer om «dumme» spørsmål, i den korte lunsjpausen produksjonen har i løpet av en ellers lang arbeidsdag. Å lage kjendis-reality er ikke noe de alltid har drømt om.

– Vi har selv klaget mye, på vårt lille kontor, om at det eneste som selger nå, er å dytte inn kjendiser i alt og få dem med på en reise på et eller annet vis. Det har kanalene vært veldig tydelige på, sier Solbakken, som etter mange år som programleder i NRK nå har fått den gjeve tittelen trivselsvakt i produksjonsselskapet Montreux film og fjernsyn, som han startet opp sammen med Høst i 2020.

– For noen år siden utfordret vi dette og laget et reality-program med ukjente, eldre mennesker. De to parameterne som selger dårligst.

Norges sprekeste ble ingen suksess. Interessen hos publikum var ikke der. En suksess har derimot Norges dummeste blitt.

– Selv om vårt konsept har den litt flåsete tittelen hvor man skal kåre den dummeste, så holder vi på med en historiefortelling. Det at folk kjenner til og har en oppfatning av deltakerne våre fra før, hjelper jo ekstremt, konstaterer Solbakken.

Tilfanget av kjendiser på skjermen har økt de siste årene. Samtidig dukker det ukentlig opp nye påvirkere på Instagram, med stadig smalere nisjer som kjemper om oppmerksomhetsvinduet.

– Det var en periode før sosiale medier tok av, hvor man satt med følelsen av at det var litt tomt for kjendiser. Da var det kun noen få utvalgte mennesker som kunne komme på TV. Nå kan folk bli kjent via andre kanaler. Det har gjort at tilfanget av kjente mennesker og det som defineres som kjente mennesker, er mye større, sier Høst.

Dette er mennesker folk flest tillater seg å ha en mening om, og som det er lett å la seg irritere over.

– Da engasjerer et program hvor disse kjente menneskene konkurrerer om å være den aller dummeste.

Nisjedøden

Selv om gutta nå har blitt produsenter av kjendis-reality selv, legger de ikke skjul på at sjangeren går på bekostning av andre typer programmer.

– Før var det mange flere muligheter for programledere å skape nisjeprogrammer. Nå har kravene blitt mye høyere, sier Solbakken, som selv sitter med mange års erfaring som humorprogramleder.

Høst mener samtidig at noe av kritikken mot kjendis-reality er overdrevet.

– Det er lett å angripe reality-sjangeren og tenke at det er så hjernedødt og lett. Men historiefortellingen er like viktig som i drama og dokumentar, selv om premisset er iscenesatt. Det er nettopp denne leken mellom det konstruerte og det ekte som engasjerer og underholder.

Den store fordelen med kjendis-reality er at seeren umiddelbart skjønner hva som står på spill. Høst mener likevel at reality-sjangeren lever i beste velgående også uten kjente mennesker. Men for akkurat Norges dummeste var det ikke et alternativ å bruke noe annet enn kjendiser.

– Hadde vi kun castet mannen i gata fordi vi ønsket å vise at folk er dumme, så hadde det ikke vært noe ålreit. Da bruker vi heller den kapitalen som kjendisene har med seg, og som seerne sitter med masse oppfatninger av i forkant, presiserer Solbakken.

En ettertenksom Høst forteller at programmet heller ikke bare er fjas, men også reiser noen viktige samfunnsspørsmål.

– Programmet viser at det ikke er så gærent å feile i et samfunn som helt fra skolen av måler hvem som er smarte og dumme.

Hadde vi kun castet mannen i gata fordi vi ønsket å vise at folk er dumme, så hadde det ikke vært noe ålreit. Da bruker vi heller den kapitalen som kjendisene har med seg, og som seerne sitter med masse oppfatninger av i forkant.
– Erik Solbakken

Millionbestillingen

Det kan virke som vi befinner oss i kjendis-realityens gullalder. Men er det produsentene selv, kanalene eller seerne som faktisk driver trenden? Solbakken og Høst er ikke i tvil.

– 100 prosent seerne. Seertall er det eneste TV-kanalene, våre bestillere, bryr seg om, utbryter de overraskende samstemte.

«En suksess som får over en million i seertall» er en bestilling de stadig oftere får fra kanalene. Det gjør det vanskeligere for dem å lage programmer av smalere karakter.

– Alle ønsker seg disse seertallene, men da blir det vanskelig å vinne gjennom med nisjeprogrammer. Det er for få mennesker i Norge til å oppnå seertallene med nisje. Sammenlignet med store land hvor man kan få millioner av seere selv på nisjeprogrammene, sier Høst.

Som produsenter og programskapere ønsker de bredere bestillinger velkommen og mener at dagens bestillinger struper kreativiteten. Seerne må trenes opp til å konsumere annet innhold, og nisjeprogramskapere trenger tid til å utvikle seg.

– De aller fleste kreative mennesker kopierer hverandre til en viss grad. Hvis ingen får lov til å eksperimentere, skjer det veldig lite utvikling. Jeg tror ikke kanalene helt skjønner at de må ha flere langsiktige satsninger og gi prosjekter tid til å gro, forteller Høst.

Norges dummeste er den første ordentlige suksessen gutta har laget som har klart å levere på millionbestillingen.

Hvem er alle disse seerne?

– Alle! Både høykulturelle, lavkulturelle, alle aldere og kjønn. Det som kjennetegner en suksess, er at «alle» ser på det, og at det er familievennlig, sier Solbakken.

Det viser seg at det ikke bare er gutta i Montreux som har forstått hvordan man lager reality som engasjerer. Det norske produksjonsmiljøet er i verdenstoppen på reality-programmer, og flere land har begynt å se til Norge.

– Norge har knekket noen koder i programkonseptene, i tillegg til å ha kommet langt teknologisk med abonnementsløsninger, forteller Solbakken, som med BBC på laget har fått Norges dummeste solgt internasjonalt.

Kjendistrøtt

«Jeg er så sjukt, jævlig lei av kjendis-reality», utbryter Ken André Ottesen som åpningsreplikk under et show for fullsatt sal på en nisjefestival i Bergen i midten av mars. Salen bryter ut i latter. Det er tydelig at dette er noe flere kjenner seg igjen i. Ottesen driver Instagram-profilen BAdesKen, som med over fire hundre tusen følgere på få år nærmest har blitt en institusjon for humoristiske glimt og tabber fra landets lokalaviser.

Vi møter ham uken etter på Tøyen torg. Kritikken mot kjendis-reality viser seg å engasjere ham mer enn en god replikk på scenen.

– Med min uoffisielle statistikk har jeg klart å telle meg frem til at det i 2022 var 29 reality-programmer på de fire største norske kanalene. I 2023 hadde antallet vokst til 46 programmer, og i 2024 var det hele 69 reality-programmer da jeg tok med rubbel og bit.

I motsetning til gutta i Montreux er ikke Ottesen overbevist om at seerne virkelig krever å se på kjendis-reality, og han er usikker på hva som kom først av behov og tilgjengelighet.

– Kjendis-reality er ekstremt tilgjengelig. Det fyller alle flater – sosiale medier, radio, TV, aviser og internett. Når det er så lett tilgjengelig, så vil du jo få mange klikk. Og i tillegg er algoritmene selvforsterkende. Jeg er ikke så sikker på at folk egentlig krever å se det.

Med stadig flere kanaler og medier som kjemper om det samme oppmerksomhetsvinduet, ser det ut til at reality-programmer og kjendisnytt har blitt suksessoppskriften for å karre til seg flest seere.

– Kjendisene og produksjonsselskapene gjør det fordi det er jobben deres. Mitt problem starter når det blir så massivt at det presser ut noe annet. Grunnen til at TV 2 gjør det, er økonomisk, og det må de gjerne fortsette med, men det synes jeg ikke at NRK skal. Når du får seks milliarder i året for å være en allmennkringkaster, så trenger du ikke å konkurrere med kommersielle kringkastere om kjendis-reality. I tillegg tror jeg folk forventer noe annet av NRK.

Ottesen mener at kanalene ikke alltid skal gi seerne det de vil ha, men det de faktisk trenger, spesielt som et redaktørstilt medium.

– Dette var mye enklere da papiravis var eneste alternativ. Da hadde du en start og en slutt, og innimellom der skulle du bli oppdatert på nyheter, kultur, sport og kjendiser.

Da papiravisene dominerte, ble leserne eksponert for saker de ikke nødvendigvis hadde klikket seg inn på i dagens nettavis.

– Nå som du får bestemme alt selv, får du bare saker du interesserer deg for. Da kan du sitte en hel dag og ikke få med deg at Trump bygger ned demokratiet i USA, fordi du kun er interessert i Formel 1 og «Paradise Hotel».

I over ti år jobbet Ottesen som vaktsjef i VG med ansvar for avisens forside. Skjedde det noe stort internasjonalt, var han aldri i tvil om at det skulle på forsiden selv om han visste at det kom til å selge dårlig – fordi det var den viktigste saken å vise frem.

– Nå har redaktørstyrte medier gitt fra seg redaktørrollen til deg som konsument.

Nå som du får bestemme alt selv, får du bare saker du interesserer deg for. Da kan du sitte en hel dag og ikke få med deg at Trump bygger ned demokratiet i USA, fordi du kun er interessert i Formel 1 og «Paradise Hotel».
– Ken André Ottesen

Vanlige folks tur

Siden Ottesen startet opp Instagram-kontoen BAdesKen i 2017, har han lagt ut over svimlende tolv tusen innlegg. De negative tilbakemeldingene kan han telle på én hånd.

– Hvis folk ser veldig teite ut på et bilde, så prøver jeg alltid å dytte skylda på redaksjonen. Hva slags samtaler har de hatt i forkant eller etterkant av den jobben som gjør at bildet kommer på trykk?

Han kaller det for en promotering av den vanlige mann og kvinne i gata.

– Mye av motivasjonen min for å ha kontoen, er å vise frem at det skjer morsomme ting i vanlig folks liv. Du må liksom ikke være kjendis for å være kul. Det går fint an å jobbe på kulturavdelingen i fylkeskommunen og være rå.

– Hva taper vi på at kjendisene får spalteplass og TV-tid?

– Kjendis-reality er så massivt at det trenger ut andre ting. 0,1 prosent av befolkningen får 99,9 prosent av oppmerksomheten. Jeg synes bare det blir så utrolig skjevt.

Ottesen frykter at glorifiseringen av kjendisene fører til at vanlige folk føler seg unormale og kjedelige. Han mener nordmenn burde eksponeres for flere nisjeprogrammer og hverdagsliv på skjermen.

– Jeg tror nordmenn trenger å se mer Minutt for minutt fra Bergensbanen, Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og Norge rundt. Vi må heie på vanlige folk igjen. Det er de som driver Norge fremover. De må få litt mer oppmerksomhet. Og så må vanlige folk få lov til å se mer av andre vanlige folk, og føle seg mer normale.

Forflatningen

Siden reality-programmer begynte å rulle ut på skjermen på starten av 2000-tallet, har konseptene ofte blitt hentet fra utlandet, som Forræder og Ex on the Beach.

– Det synes jeg er en forflating av den norske kulturen.

Ottesen har prøvd å ta saken i egne hender ved å selge inn reality-programmer selv med vanlige folk, men har ikke lyktes.

– Det strander alltid i at produksjonsselskapet vil ha med kjendiser. Da synes jeg hele poenget blir borte.
Drømmeprogrammet er å slenge tolv helt vanlige nordmenn ut i naturen og la dem klare seg selv i en måned.

– Et program der vi får frem det urnorske, og der vanlige folk mestrer noe.

– Tror du at folk får nok av kjendis-reality etter hvert?

– Helt sikkert, og det går jo i bølger. Så egentlig kunne jeg bare latt være å klage og sitte og vente på at det gikk over. Som vi menn gjør når vi har vondt et sted.

Kjendiskringkasting

Seerne higer fortsatt etter kjendis-reality, men burde statskanalen heller servere dem mer nisje-TV? TV-sjef Jan Egil Ådland og eksternsjef Jostein Olseng i NRK er uenige med Ottesen og mener at det ikke er noen motsetning mellom allmennkringkasteroppdraget og bred underholdning med kjendis-reality.

– Bred underholdning er en del av allmennkringkasteroppdraget, ved at underholdning er med på å skape store fellesopplevelser som samler og engasjerer og dermed også styrker og løfter det norske språket. Det er en svært viktig del av oppdraget vårt, på linje med kulturoppdraget, nyhetsoppdraget, det samiske oppdraget og distriktsoppdraget, sier Olseng.

Han synes at reality-sjangeren har fått et ufortjent dårlig rykte og mener at den rommer mye god historiefortelling.

– Man får belyst ulike sider av det å være menneske på en både engasjerende og til tider underholdende måte. Samtidig har reality-sjangeren vært med på å løfte for eksempel kulturinnholdet vårt ut til et bredere publikum med serier som Portrettmesterskapet og Familien Nerdrum.

Ådland legger til at det er ikke nødvendigvis et motsetningsforhold mellom klikk og kultur.

– Når over én million nordmenn følger en TV-serie om modernistisk malerkunst, er det et eksempel på det motsatte. Og så vil ikke alt kulturinnhold av natur være like allment tilgjengelig som Familien Nerdrum. Derfor har vi også andre flater for kulturinnhold, som for eksempel radio. 

Når du får seks milliarder i året for å være en allmennkringkaster, så trenger du ikke å konkurrere med kommersielle kringkastere om kjendis-reality. I tillegg tror jeg folk forventer noe annet av NRK.
– Ken André Ottesen

For smalhetens skyld

Tilbake under lunsjpausen til Norges dummeste kommer rekvisitøren busende inn i rommet. Vi har gått over tiden, og hele produksjonen venter på å utsette kjendisene for neste oppgave.

– Før dere går – hva er deres drømmeprosjekt?

– Det kan vi ikke avsløre! utbryter Høst.

– Men det kjendis-realityen har gjort for oss, er å drepe ambisjonen om å lage noe smalt for smalhetens skyld, legger Solbakken.

Om gutta i Montreux får lage nisje-TV, vil kun tiden vise. Enn så lenge fortsetter de å underholde massene med kjendis-reality. I produksjonshallen ruller opptakene videre, med oppgaver som setter sesongens kjendiser på prøve. Balansen mellom forutsigbare rammer og sjokkerende elementer har gjort norsk reality til en eksportvare. I en verden der kampen om oppmerksomhet aldri har vært hardere, har i hvert fall Montreux funnet oppskriften. 

Oppdag mer spennende lesestoff i Magma 2/2025