Herr Cappelens fornemmelse for rettferdighet

Vi nærmest kolliderer med Alexander W. Cappelen i korridoren på FAIR-senteret på Norges Handelshøyskole (NHH). Han kommer plutselig ut av garderoben, duggfrisk og nydusjet, med håndklær og treningstøy i en bylt i hendene.

– Jeg har ofret litt frihet for å få trent. Derfor står jeg opp, tar på meg treningstøy og sykler til NHH. Hver morgen. Det er for pinlig å ta av meg treningstøyet igjen uten å trene. Jeg tar bort friheten til å velge. Vi må snakke mer om frihet etter frokostmøtet, sier han og haster videre mot kontoret sitt.

En kollega passerer og sier på engelsk da hun ser fotoutstyret vårt:

– Han er heldigvis pent kledd i dag. Ikke i de vanlige joggebuksene.

Forskning koster

I 2017 fikk NHH-professorene Alexander Cappelen, Bertil Tungodden og Kjell Salvanes penger fra Norges forskningsråd til å starte et senter for fremragende forskning. Centre for Experimental Research on Fairness, Inequality and Rationality, forkortet FAIR, får 15 millioner kroner i året i ti år. Det er derfor vittige tunger på NHH kaller naboavdelingene for UNFAIR.

Her er det nyoppussede lokaler i rust- og bruntoner. Denne mandagsmorgenen er det felles frokost med croissanter, sandwicher og kaffe. Det er nok mange som ikke ville tenkt at det er slik et forskningsmiljø ser ut. Det er ungt, internasjonalt og uformelt.

Tungodden går igjennom denne ukens gjesteforelesere og workshoper. En fra administrasjonen forteller at det å være forsker også er å være en selvstendig bedrift, og at de kan hjelpe til med å søke stipender og prosjektmidler. Selv på et senter for fremragende forskning handler det altså om de pekuniære ting.

– Penger har jo fått et litt dårlig renommé, sier Cappelen etter at kaffekannen er tom og alle har gått hver til sitt.

– Det er riktig at forskning viser at folk ikke bare er motivert av penger, men det betyr jo ikke at penger er uviktig.

– Det er jo det klassiske munnhellet: Hvis penger ikke gjør deg lykkelig, så bruker du dem feil. Og måten mange bruker pengene feil på, er for eksempel ved å prioritere konsum snarere enn opplevelser, sier han på sitt entusiastiske høyhastighets-østnorsk.

– Penger er jo muligheter. Og dette senteret har gitt oss enorme muligheter til å forfølge de forskningsideene og drømmene vi har hatt. Fordi vi fikk disse midlene, har vi kunnet gjøre ting i en skala og med en tidshorisont som vi aldri ville kunnet drømme om å gjøre ellers, sier han.

Tidligere var Cappelen fornøyd hvis han klarte å ha et lite lab-eksperiment med 100 NHH-studenter. Nå kan han gjøre det med 60 000 deltakere i 60 land. De har ledet an i en utvikling hvor man i større grad studerer adferden til allmennbefolkningen i ulike land, ikke bare studenter i noen få rike land.

– Så vi har hatt god bruk av midlene fra forskningsrådet.

Frihet, likhet og brorskap

FAIR-senteret har, som navnet mer enn antyder, vært opptatt av å finne ut hva folk oppfatter som rettferdig. Og der er det større variasjon enn man skulle tro. Ikke bare er det store forskjeller på hvor viktig rettferdighet er for folk, men også på hva de synes er rettferdig.

– Noen misliker alle typer ulikhet, mens andre synes noen typer ulikhet er rettferdig, sier han.

– Ulikhet er ikke det samme som urettferdighet, mener du?

– Nei, nettopp. Og spesielt ikke her til lands.

– Som tvilling må jo likhet og rettferdighet vært veldig tydelig?

– Ja, jeg og min tvillingbror var veldig opptatt av å dele alt likt. Det er en viktig bakgrunn for min interesse for rettferdighet. Men vi er toeggete, så han fikk dessverre alle de gode genene, sier han og skratter.

Måten mange bruker pengene feil på, er for eksempel ved å prioritere konsum snarere enn opplevelser.

Det er ikke først og fremst akademiske eller økonomiske de konkurrerte om. Alexander tilhører den såkalte forlagsgrenen av Cappelen-slekten. Han er sønn av skuespiller Kari Simonsen og forfatter, dramatiker og forlegger Peder Wright Cappelen.

Familien er likevel relativt godt representert i akademia. Tvillingbroren Cornelius er professor i sammenlignende politikk i Bergen. Eldstebroren Herman er filosof i Hongkong for tiden.

– Det rare er jo at mine foreldre var veldig ikke-akademiske. De var kunstnere og ikke så opptatt av at vi skulle gjøre det ene eller andre. Hun har fortsatt ikke helt kommet over det sjokket at vi alle ble akademikere.

– Ville hun at dere skulle bli noe artistisk som henne?

– Nei, nei, nei. Hun sier at hvis du ikke er veldig, veldig flink, så burde du holde deg langt unna skuespilleryrket.

– Og det har du jo klart å holde?

– Jeg hadde ganske mye planer da jeg begynte å studere, om at jeg skulle bli sånn super-økolog, inspirert av Arne Næss. Og jeg skulle i hvert fall ikke bo i Bergen. Men her sitter jeg, da …

– Du sa en gang at akademiske økonomer er bevis på at det ikke er penger man er motivert av?

– Vi er jo bare ufattelig privilegerte. For vi har jo en fleksibilitet i jobben vår som er helt unik. Om det er én ting økonomer vet om, så er det jo avtakende grensenytte av penger.

– Hva er det?

– Er du fattig, så er penger veldig viktig. Hvis du allerede har en anstendig lønn, så er det ikke nødvendigvis fornuftig å være veldig opptatt av penger. Da blir en meningsfull jobb, fritid og mulighet til å være sammen med familien veldig mye viktigere. Du trenger ikke en gang å være adferdsøkonom for å tenke sånn. Og jeg synes det er veldig trist at vi ikke har klart å kommunisere hvor bra det kan være med en akademisk karriere i økonomifaget. For det åpner jo mange, mange dører, og selve akademikerlivet er mye mindre ensomt og mye mer mangfoldig enn det mange tror.

Det norske meritokratiet

Se for deg en jordhytte i Etiopia eller Zimbabwe. Det kommer en utsendt forskningsassistent og banker på døra. Han eller hun fremlegger et økonomisk dilemma som vedkommende skal svare på. Den som åpner, kan kanskje ikke lese, har bare vage forestillinger om hva forskning er, og her kommer noen og forteller at han skal ta stilling til at to mennesker har gjort en jobb. Én fikk alle pengene, den andre fikk ingenting. Men nå kan han gjøre noe med det.

Det at myndighetene begrenser friheten vår, kan gjøre det lettere for oss å realisere de planene og ønskene vi har.

– Det som er veldig slående, er hvor alvorlig folk tar det. Over hele verden. «Skal jeg bestemme lønnen til to andre mennesker?» Min erfaring er at de tar det enda mer alvorlig når de måtte bestemme for to andre mennesker enn for seg selv.

I forsøkene konstruerte FAIR en ulikhet. Det vil si at de som deltok i forsøket, altså fikk mulighet til å utjevne forskjellene de ble fremlagt, ved å omfordele ekte penger. Når ulikheten skyldes flaks, velger drøyt 80 prosent av nordmenn å dele lønnen helt likt, det vil si å ta fra den rike og gi til den fattige. I USA faller andelen til 50 prosent, mens i Kina er andelen bare 20 prosent.

Ulikhet som skyldes ren flaks, og urettferdighet som skyldes diskriminering, at noen har ulik etnisitet eller forskjellig kjønn, misliker vi veldig sterkt her til lands, og det ønsker vi å eliminere. Ulikhet som skyldes innsats, synes vi er helt greit. Det at Haaland og Ødegård tjener masse penger, lever de fleste nordmenn fint med.

– Og samtidig kan vi bli provosert av at to mennesker som har gjort ulik innsats, skal få like mye betalt. Den dårlige følelsen av å ikke få noe igjen for innsatsen sin er tydeligvis noe norsk.

– Og vi er mer meritokratiske enn andre land?

– Forskjellene mellom Norge og land som USA og Kina når det kommer til meritokrati, er mye større enn forskjellene mellom høyre- og venstresiden i Norge. Det er jo ingen i arbeiderbevegelsen eller på venstresiden i Norge som vil si at du skal ikke få overtidsbetalt om du tar en helgevakt.

– Så det er urettferdig når den amerikanske høyresiden kaller oss kommunister?

– En av de viktige innsiktene i den norske folkesjela er nettopp det at vi er mye mindre likhetsorientert enn vi tror. Og vi er et av de aller mest meritokratiske samfunnene i verden. Så det å belønne innsats, prestasjoner, det er typisk norsk. Men det er også typisk norsk å ikke like en del andre typer ulikheter. Det som gjerne overrasker tradisjonelle økonomer, er at folk bryr seg mye mer om rettferdighet enn effektivitet. Selv om det er veldig kostbart eller ineffektivt å oppnå rettferdighet, så velger nordmenn det likevel, sier Cappelen.

En av de viktige innsiktene i den norske folkesjela er nettopp det at vi er mye mindre likhetsorientert enn vi tror.

– Jeg tror dette er viktig for forstå skattedebatten her til lands. De gangene høyresiden vinner den diskusjonen, er jo når de forteller at det er urettferdig at de som jobber overtid, må betale ekstra skatt på de ekstra pengene de tjener, og at en enke må selge huset sitt for å betale arveskatten. Det at «ressursallokering blir suboptimalt økonomisk» slår ikke like godt an.

Tillit skaper verdier

Nordmenn er opptatt av lik lønn for likt arbeid. Vi liker at man skal få noe igjen for innsatsen. Men noe av det som kjennetegner oss, er at vi stoler på hverandre. Inntil det komiske, for utenforstående. Men nettopp denne tilliten, denne tryggheten på andres adferd, ikke bare den økonomiske, er godt ment, er blitt hevdet er den egentlige norske oljen.

– Hvis du regner på betydningen av tillit, så er det er viktigere for oss enn oljeformuen. Hvis du ikke har tillit, blir oljeformuen bare en kilde til konflikt. Vi stoler på at våre politikere ikke stikker av gårde med de pengene, at de blir forvaltet på en fornuftig måte, og at de blir fordelt på en rettferdig måte, sier han og stiller oppfølgingsspørsmålet selv:

– Men det viktige spørsmålet du må stille, er jo hvor kommer den tilliten fra, sier han og tar en kunstpause.

– Noen sier at vi nordmenn er blåøyde fordi vi har så høy tillit. Nei, vi er jo ikke det. For grunnen til at vi har høy tillit, er at vi stort sett har opplevd at folk er tillitsverdige. Det stemmer hvis du ser på studier som måler i hvilken grad folk returnerer lommebøker som tilfeldig etterlates på gaten. Norge er på topp i verden der også, sier han og forteller om da 60 000 lommebøker ble etterlatt rundt i verden. Her fikk 70–80 prosent lommeboken tilbake. Og enda flere returnerer den hvis det er penger igjen.

– I Kina så kan du bare glemme den lommeboken, sier han og tar også neste oppfølgingsspørsmål:

– Hvorfor i verden har vi så høy tillitsverdighet? Hvorfor er det sånn at når folk kommer i situasjoner hvor de selv kan tjene på å bryte folks tillit, så gjør de det ikke? De aller fleste av oss har behov for å kunne rettferdiggjøre når vi begår et tillitsbrudd, når vi skal veie egeninteressen opp mot «det riktige». Så hvis jeg snyter på skatten eller beholder den lommeboken, må jeg kunne fortelle meg selv en historie om hvorfor det egentlig gjør verden til et mer rettferdig og bedre sted. I en del samfunn er det dessverre lett å fortelle seg selv at jeg har blitt så dårlig behandlet, eller jeg fortjener det, eller ingen andre vil ha gitt den lommeboken tilbake. Og noen stjal jo nettopp min lommebok, så nå stjeler jeg denne, sier han.

– Selv en uteligger ville vel levere tilbake en lommebok her?

– Jo, så med andre ord: Den nye oljen er ikke tillit, det er rettferdighet. Det å ha en samfunnsstruktur og institusjoner som oppleves som rettferdige. Det at vi har et samfunn som behandler folk på en rettferdig måte, det gjør det vanskeligere å beholde den lommeboken.

– Er du bekymret for at det skal forsvinne?

– Nei, jeg er ikke så bekymret, for det er veldig lite som tyder på at samfunnsstrukturen i Norge er under press. Det nærmeste vi kommer, er kanskje enkelte veldig rike mennesker som har bygget opp formuen sin i Norge, og så flytter ut uten å betale skatt på den gevinsten de har hatt. Det vil kunne rettferdiggjøre for andre som plutselig får muligheten til å undra seg skatt, å si: Hvorfor skal jeg betale, hvis den som tjente mye mer, ikke gjorde det? Hvor skal han kunne gjøre det, og ikke jeg?

Frihetsberøvelse

Og der er vi tilbake til det Cappelen nevnte på vei ut av garderoben et par timer tidligere: friheten. For hvordan folk avveier mellom frihet og velferd, er jo det vi betaler i skatt. Forskuddsskatt begrenser friheten vår siden vi ikke får alle pengene på konto, men vi slipper stresset med å få betalt den skatten på etterskudd. Og det samme gjelder jo feriepenger eller halv skatt i desember.

– Det at myndighetene begrenser friheten vår, kan gjøre det lettere for oss å realisere de planene og ønskene vi har, sier han.

Og slik er det med trening også. Vår vilje til å begrense oss selv er ofte svak. Det er derfor Alexander starter hver morgen med å ta på seg treningstøy. Den begrensningen i frihet gir en positiv effekt på et annet område.

– Tenk på alle de begrensningen som ligger i å ha en familie. Men uten de begrensningene hadde du ikke kunnet realisere målene dine. Hvis det å ha et langvarig forhold til noen er en del av livsplanen din, så må du begrense friheten din. For eksempel ved å tilbringe endeløse timer i en baskethall, som jeg gjorde i helgen, sier han og forteller at samboeren Marit Skivenes er professor ved Senter for paternalisme på Universitetet i Bergen, der hun forsker på barnevern, barns rettigheter, beslutningstaking og maktbruk i velferdsstaten.

– I tillegg til å være paternalister for barna våre så har vi da gjort forskningsprosjekter på paternalisme sammen – det er en veldig fin kombinasjon. Jeg tester ut alle nye eksperimenter på barn og kone, sier han og forteller at de lenge forsøkte å skyve en arbeidsøkt til etter at barna var lagt. Men etter som barna ble eldre og aldri gikk i seng, fungerte det dårlig. Nå står de i stedet opp i femtiden om morgenen.

– Du får jo litt sånn balletak på dagen, et par timer jobbing før du begynner å lage frokost og matpakke. Og det er jo noen av de beste timene du kan ha. Men det har jo en pris.

– Ja, hva er det?

– At du sovner klokken ti, som ikke er den beste oppskriften på et sosialt liv.

– Men da klarer du å gå rett i treningstøyet på morgenen?

– Det å bruke irrasjonalitet til å bekjempe irrasjonalitet, det er vakkert. Marit og jeg var veldig dårlige til å trene. Men under covid kjøpte vi treningsutstyr i kjelleren og bestemte oss for at vi bare kunne se «Game of Thrones» mens vi trente. Det er en sånn bundling-strategi hvor du knytter noe som du har veldig lyst til, til noe som du ikke har så veldig lyst til, sier han og ler.

– Det å løfte tunge vekter mens du ser på «Game of Thrones», er en veldig god kombo. 

Fem kjappe

1. Hva ville du bli da du var barn?
   Jeg ville bli skuespiller som min mor, men min eneste audition var en katastrofe. Nå tar jeg de tilbøyelighetene ut i forelesningssalen.
2. Hva gjør du for å koble av fra jobb?
   Fisker fjellørret med fluestang øverst inne på Hardangervidda. Samme sted til samme tid og med samme flue – Zulu Silver – hvert eneste høst.
3. Hva frykter du mest?
   Å miste evnen til å lære noe nytt.
4. Hva blir du oftest glad av?
   Dele opplevelser med familien – og å se barna utvikle seg.
5. Hva er det smarteste du har brukt penger på?
   Min samboer og yngste sønn overbeviste meg om at vi burde kjøpe en hund, en kullsort whippet: Han er 15 kilo ubetinget – og lynrask – kjærlighet.