Åpenhetsloven

Åpenhetsloven skal sikre grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i selskapers leverandørkjeder gjennom økt transparens. Ambisjonene for loven er høye, men vage formuleringer har skapt utfordringer med tolkningen. Med tanke på regelverksutvikling kan det være nyttig å se nærmere på lærdommer som vi kan trekke av åpenhetsloven.^{1, 2}

Gjennom historien har en rekke skandaler, fra barnearbeid i Kongo til moderne slaveri i Bangladesh og utnyttelse av migrantarbeidere i Europa, avslørt alvorlige brudd på menneskerettigheter i globale leverandørkjeder. Slike hendelser har gjort det tydelig hvor alvorlige konsekvenser mangelfull eller dårlig regulering kan gi.

I Norge førte disse utfordringene til innføringen av åpenhetsloven, som trådte i kraft 1. juli 2022. Loven markerer en milepæl i arbeidet for ansvarlighet i næringslivet. Formålet er å sikre grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold ved å pålegge selskaper større transparens i sine leverandørkjeder.

Hva innebærer åpenhetsloven?

Loven gjelder selskaper som oppfyller minst to av disse kriteriene: 70 millioner kroner i salgsinntekt, balansesum over 35 millioner kroner eller et gjennomsnitt på 50 ansatte. Loven omfatter direkte rundt 9 000 norske selskaper, men mange flere indirekte når man tar hensyn til underleverandører. 

Den pålegger selskaper i hovedsak å:

• forankre ansvarlighet i virksomhetens retningslinjer
• utføre aktsomhetsvurderinger for å identifisere og håndtere risiko for brudd på menneskerettigheter.
• rette opp eventuelle brudd som avdekkes
• rapportere offentlig om disse vurderingene og gi ytterligere informasjon til dem som ønsker det

Erfaringer fra to selskaper

En studie som nylig ble gjennomført av de to norske selskapene Posten Bring og Beta, gir innsikt i hvordan loven fungerer i praksis.

Posten Bring: Strukturert tilnærming

For Posten Bring som en aktør med lang erfaring med å forholde seg til arbeidsforhold i leverandørkjeden har åpenhetsloven vært nyttig for å systematisere virksomhetens eksisterende praksis. Ved å bruke loven til å formalisere sine prosesser har selskapet økt oppmerksomheten om menneskerettigheter og fått bedre risikovurderinger. Det er publisert en 31-siders aktsomhetsrapport som fungerer som en ressurs både internt og eksternt. Men kravene om rapportering reiser også spørsmål om hvorvidt krav til dokumentasjon kan stjele oppmerksomhet fra tiltak som faktisk gir bedre arbeidsforhold. Det er også viktig å samkjøre rapportering i henhold til åpenhetsloven med allerede eksisterende rapporteringskrav og gjøre informasjonen tilgjengelig via etablerte databaser som Brønnøysundregisteret.

Ved å fremme transparens kan loven også bidra til tillit mellom selskaper, kunder og offentligheten.

Beta: En bratt læringskurve

Beta, et anonymt selskap som er mindre synlig og lite kjent for andre utenfor sektoren, var ikke klar over lovens krav før selskapets egen revisor avdekket mangler. Sånn sett har prosessen vært en aha-opplevelse. Ressursmangel og begrenset erfaring gjorde implementeringen utfordrende. Likevel har selskapet etablert et formelt rammeverk for risikovurdering og bedret innsikten i egen leverandørkjede. Prosessen har også avdekket uforutsette sosiale utfordringer i Norge, noe som viser at slike problemer ikke er begrenset til lavkostland.

Utfordringer og muligheter

Selv om åpenhetsloven setter et sterkt søkelys på menneskerettigheter, gir loven blant annet følgende utfordringer:

1. Vage krav: Begrepet anstendig må defineres tydelig, og selskaper må klargjøre hvor langt ned i leverandørkjedene selskapene skal gå i sine undersøkelser.
2. Ressurskrevende: Små og mellomstore bedrifter har begrensede ressurser til å håndtere lovens krav.
3. Balanse mellom rapportering og handling: Overdreven vekt på rapportering kan trekke oppmerksomheten vekk fra praktiske forbedringer.

Samtidig har loven potensial til å drive frem innovasjon og samarbeid mellom ulike interessenter og aktører. Ved å fremme transparens kan loven også bidra til tillit mellom selskaper, kunder og offentligheten og bidra til mer rettferdige og bærekraftige verdikjeder.

Forbrukertilsynet har ansvar for å følge opp loven ved å bistå forbrukere og selskaper i å forstå og implementere den. Gjennom offentlig press har Forbrukertilsynet bidratt til å påvirke selskaper til å etterleve loven. Enkelte selskaper har blitt klaget inn for brudd, men det har inntil nylig ikke vært aktuelt med bøter for manglende oppfyllelse. I oktober fikk Lager 137 Norges første bot for brudd på åpenhetsloven etter å ha ignorert forespørsler om leverandørkjeder. Selv om beløpet på 450 000 kroner kunne virke stort, er det allikevel relativt lite i forhold til selskapets totale omsetning. Saken var til behandling i markedsrådet, som er klageinstans, og i februar ble vedtaket opphevet. Denne saken har fått mye medieomtale og skjerpet bedrifters oppmerksomhet om loven.

Veien videre

For å sikre at åpenhetsloven blir en drivkraft for positiv endring, er følgende viktig:

1. Klare retningslinjer: Tydeligere definisjoner og krav vil gjøre det lettere for selskaper å etterleve loven.
2. Støtte til SMB-er: Små og mellomstore bedrifter bør i større grad bli kjent med opplæring og verktøy for å sikre god oppfølging av kravene selv. Viktig å unngå at arbeidet med innføring av åpenhetsloven bare blir utført av eksterne konsulenter.
3. Samkjørt rapportering: Kravet bør legges inn som del av andre rapporteringskrav for bedrifter, for eksempel knyttet til miljø og regnskapsloven.
4. Søkelys på effekt: Ressurser brukt på rapportering må balanseres med konkrete tiltak som bedrer arbeidsforholdene. I dag legges det kanskje uforholdsmessig stor vekt på rapportering, ikke oppretting.

Så langt har åpenhetsloven bidratt til intern gjennomgang og bevissthet, og også bevissthet og kunnskap hos folk flest. Diverse uakseptable forhold er avdekket og rettet opp. Samtidig er det fremdeles uklart hvor langt bedrifters ansvar går i leverandørkjeden, spesielt når det gjelder oppretting. For noen er det enklere og billigere å avslutte et samarbeid med underleverandør når det avdekkes aktsomhetsbrudd, i stedet for å rette opp bruddene.

Åpenhetsloven representerer et viktig skritt mot et mer ansvarlig næringsliv, men om den lykkes, avhenger av hvordan den implementeres. Erfaringene fra Posten Bring og Beta viser at selv om tilnærmingen kan variere, er målet det samme: å bygge en mer rettferdig og bærekraftig fremtid for alle. Ved å lære av hverandre og tilpasse oss utfordringene kan vi sikre at loven blir en drivkraft for positiv endring, ikke bare en byrde for næringslivet. 

Noter 

1. Forfatter var med i etikkinformasjonsutvalget. Dette ble opprettet 1. juni 2018 og «skulle vurdere om næringsdrivende skal pålegges en informasjonsplikt knyttet til samfunnsansvar og oppfølging av leverandørkjeder. Utvalget leverte sin rapport 28. november 2019.»
2. Artikkelen er basert på kapittel 10 «Acting on the Norwegian Transparency act: interpretation and implementation» i boka The Fragility of Responsibility.