Full fart fremover

Hei, beklager! Karianne, hyggelig! Jeg hater å være sent ute, så jeg skal bare børste det litt av meg. Sånn, svusj. Yes!

Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Oldernes Tung (40) kommer mot oss med raske skritt og håndhilser før hun setter seg ned i en sofagruppe i kantinen i regjeringsbygg 5. Stabsmøtet hun kommer fra, gikk over tiden, hun er 15 minutter forsinket til avtalen vår.

Hun rister lett på kroppen for å omstille seg mentalt fra det ene til det andre.

Magma har fått én time til foto og intervju – knapt for oss, men ganske raust for en statsråd, forteller en kilde i departementet: Timeplanen er stram.

– Jeg kan få til fem minutter ekstra, men jeg skal i statsråd etterpå, der kan jeg ikke komme for sent. Det blir så dårlig stemning!

Hun slipper løs en skrallende latter, før hun samler ansiktet i et fattet uttrykk; indikerer at hun er klar for å ta imot spørsmål.

Kunne ikke takke nei

Tung var daglig leder i Trondheim tech port da statsminister Jonas Gahr Støre tok kontakt før sommerferien 2023. Hun hadde tatt et steg ut av politikken etter et langt ungdoms- og voksenliv som aktiv i Arbeiderpartiet (Ap), motivert av å se samfunnet fra en annen vinkel. Hun trivdes med å skulle etablere hjembyen som teknologihovedstad og muligheten det ga til å jobbe tett på innovasjons- og teknologimiljøer.

Med dét tilegnet hun seg kunnskap som statsministeren hadde bruk for.

I Erna Solbergs regjering hadde Linda Hofstad Helleland og Nikolai Astrup hatt ministeransvar for digitaliseringen av Norge. Da Støre overtok som statsminister i 2021, droppet han posten. Nå kunne det virke som han ville gjøre opp for den to år lange pausen.

I oktober i fjor presenterte han Tung som Norges nye digitaliserings- og forvaltningsminister og lanserte samtidig nyheten om at hun skulle få et eget departement: Norges aller første digitaliserings- og forvaltningsdepartement.

– Jeg må innrømme at øynene rullet litt opp da forespørselen kom, jeg var jo egentlig ute av politikken. Samtidig hadde jeg jobbet med teknologi og digitalisering en stund fra utsiden, tett på forskningsmiljøer, bedrifter og selskaper. Kjempespennende! Det er så mye potensial, vi kan egentlig redde verden, verktøyet ligger der. Da jeg fikk muligheten til å være med på å gjøre en ordentlig forskjell, hadde jeg ikke råd til å si nei.

Ble vervet av Stoltenberg

Hun skulle egentlig ikke bli politiker. Snork, tenkte tenårings-Tung da hun hørte faren prate om reguleringsplaner og lokalpolitikk over middagsbordet i oppveksten på Fosen. Kjell Sverre Tung var en engasjert Ap-politiker i det som den gangen var Rissa kommune. Da han lurte på om datteren ville gå samme vei, fikk han tydelig svar:

– Nei, den politikken driter jeg f*** i, det er så kjedelig!

Hun ler av sitt unge, skråsikre selv. Hun var 15 år og hadde bedre ting å tenke på. Som at bygda hun bodde i, ikke hadde egen fritidsklubb.

– Da sa pappa: «Du vet, det bestemmer politikerne. Da må dere dra til dem og argumentere for at dere vil ha fritidsklubb, og hvorfor.»

«Å?» tenkte Tung, og gjorde nettopp det – samlet en gjeng, møtte opp i kommunestyret, og plutselig hadde de en fritidsklubb å gå til. Noe senere inviterte faren henne med på et medlemsmøte i Ap hvor Jens Stoltenberg skulle komme på besøk. Motivasjonen for å bli med var ikke nødvendigvis politisk, innrømmer hun.

Er koppen halvtom eller halvfull? Jeg har alltid hatt en halvfull-mentalitet.

– Vi var ikke så godt vant med kjendiser på Fosen!
Kalenderen viste februar 2002. Måneder tidligere hadde Ap gjort sitt dårligste valg siden 1924. Stoltenbergs første regjering var byttet ut med Kjell Magne Bondeviks andre, Ap-lederen trengte ny energi i eget parti.

– I pausen gikk han rundt og snakket med alle, og kom bort til meg også, spurte, er du medlem av Arbeiderpartiet?

Hun var ikke det.

Hadde hun lyst til å bli det?

Kanskje var det talen Stoltenberg nettopp hadde holdt, som ga gjenklang («han var veldig flink»), kanskje var hun litt star struck. Hun svarte i alle fall ja, ble aktiv i AUF, og fikk raskt forespørsel om å stå på liste til kommunevalg.

– Jeg kom inn i kommunestyret, og …

Hun avslutter setningen med lyden av et dragsug, det var slik hun kom inn i politikken – først i kommunestyret i Rissa, så på fylkestinget i Sør-Trøndelag, deretter på Stortinget i en periode (2013–2017) etterfulgt av fire år i Trondheim bystyre.

– Det var ingen bevisst plan?

– Nei, aldri. Posisjonene jeg har fått, har vært litt tilfeldige, det har dukket opp muligheter som har hørtes spennende ut.

Jeg har store ambisjoner på vegne av offentlig sektor, vi har mye å gå på.

– Hvor vanskelig kan det egentlig være?

«Vi skal bygge landet på nytt med digitalisering som verktøy», sa Tung ved årsskiftet, da hennes nye departement offisielt trådte i kraft. Som fersk digitaliseringsminister skal hun være en pådriver for at ny teknologi brukes i en nødvendig grønn omstilling. Hun skal takle konsekvensene av landets økende andel eldre gjennom digitalisering. Hun skal levere på behovet for å gjøre staten mer effektiv.

Noen vil kanskje si at etternavnet hennes kler oppgaven.

– Den digitale utviklingen går fort, mens offentlig sektor kjennetegnes av langsomme prosesser. Hvordan skal staten holde tritt?

– Jeg tror ikke man skal sette som forventning at offentlig sektor skal være fremst i skoa på alt. Men noe kan vi være fremst på. Offentlig sektor i Norge kan være langt fremme på digitalisering internasjonalt, fordi vi er ganske gjennomdigitaliserte. De digitale fellesløsningene vi har utviklet, Altinn, ID-porten, det har vi kunnet gjøre blant annet fordi vi har gode personregistre i Norge. Vi ligger ganske langt fremme i å ta i bruk ny teknologi.

– Hvilke land ligger foran oss?

– Estland er et eksempel. Etter bruddet med Sovjetunionen sto Estland på bar bakke. Da starter du der og lager et system, dét er fordelen. I Norge har vi bygget stein på stein og har mange flere systemer i en koblingsboks. Estland har klart å lage en helhetlig boks i større grad, og det hjelper dem i dag. Vi har nok noe å lære der, samtidig som vi har en norsk kontekst vi skal løse ting i. Jeg har store ambisjoner på vegne av offentlig sektor, vi har mye å gå på. Vi må bli flinkere til å dele data ulike virksomheter imellom, slik at digitaliseringen blir enklere å få til.

Skrått smil:

– Det har vist seg vanskelig.

Utfordringene står i kø hvis man velger å se det slik, men Tung er mest opptatt av mulighetene. Hun forteller om et besøk på Nordlandssykehuset i Bodø, hvor hun ble presentert for Nora Nord, sykehusets første digitale ansatte. Datasystemet jobber tilsvarende 20 ansatte og har redusert forsinkelser på utsendelse av epikriser fra tre måneder til få minutter, kan vi lese på nrk.no.

– Det er kjempepositivt, det frigjør kapasitet for sykepleiere, leger og administrativt ansatte til å gjøre andre ting, sier Tung, som lot seg inspirere av mottoet til IT-avdelingen ved sykehuset:

– «Korr vanskelig kan det vær?» sto det på veggen. Jeg tenkte, ja, hvor vanskelig kan det egentlig være?

Nylig lanserte hun målet om at 80 prosent av offentlig sektor skal bruke kunstig intelligens (KI) innen 2025. «Så urealistisk at jeg nesten må le litt», sa KI-forsker Lisa Reutter til NRK. Tung har en annen inngang:

– Er koppen halvtom eller halvfull? Jeg har alltid hatt en halvfull-mentalitet. Jeg tenker at dette går til det ikke gjør det. Og så handler det om å sette seg hårete, men realistiske mål.

Bekymret for fremtiden

Det er Tungs halvfulle kopp som forhåpentligvis skal få det norske demokratiet helskinnet gjennom håndteringen av nettopp KI. Statsråden er utelukkende positiv til effektiviseringspotensialet i KI, men samtidig bekymret for de tre d-ene:

– Demokrati, diskriminering og desinformasjon. For å ta diskriminering først: Det handler om shit in, shit out. Putter du dårlig datakvalitet inn i KI-modellene, så får du dårlige resultater ut. Vi har sett eksempler på KI-modeller brukt i rekrutteringssystemer som har ført til at bare menn har blitt rekruttert.

Digital motstandskraft er kjempeviktig, like viktig som å ha fire liter vann, havregryn og batteri i kjelleren. Moderne krigføring starter ikke i skyttergraven.

Når offentlig sektor skal ta i bruk KI-modeller, er det viktig med høy datakvalitet, transparens samt etisk og forsvarlig bruk som sikrer ikke-diskriminerende modeller, understreker hun.

– Hvis ikke påvirker det politikken etter hvert. Desinformasjon gir store utfordringer for demokratiet. Utstrakt bruk av feilinformasjon har blitt enkelt å gjennomføre med sosiale medieplattformer kombinert med KI-modeller, man har sett det brukt ved politiske valg. Nå står vi foran store valg i Europaparlamentet og i USA, og jeg er bekymret. Jeg føler meg ganske sikker på at det kommer til å bli brukt. Da risikerer man at politikken og demokratiet flytter seg; at det egentlig ikke er reelle valg, fordi valgene blir basert på misoppfatninger.

I Europa jobbes det på spreng for å håndtere KIs mørke side. Verdens første lovverk for regulering av KI ble vedtatt av EU-parlamentet i mars. Tung har tidligere uttalt at hun vil innføre regelverket så raskt som mulig når loven formelt trer i kraft i 2025.

Hun løfter frem rollen til redaktørstyrte medier som viktigere enn noen gang, kombinert med opplæring av KI og kritisk sans i skolen.

– Barn og unge begynner å få et forhold til KI. Da er jeg mer bekymret for de eldre som ikke har den kompetansen, som godtroende leser noe på Facebook og tenker at det sikkert er sant. Digital motstandskraft er kjempeviktig, like viktig som å ha fire liter vann, havregryn og batteri i kjelleren. Moderne krigføring i dag starter ikke i skyttergraven. Det starter med hybridangrep og desinformasjon.

Alle må tenke nytt

Det finnes grupper i Norge i dag som havner på utsiden av det digitale skiftet. En rapport fra Kompetanse Norge oppgir at rundt 600 000 nordmenn er lite eller ikke digitale, ifølge nrk.no. Sett i lys av EUs digitale strategi fra 2023, som definerer digital deltakelse som et krav for demokratisk deltakelse innen 2030: Kan det digitale skiftet bli et demokratisk problem?

Tung er rask til å påpeke at digitalisering har bidratt til demokratisering gjennom økt tilgang på nyheter, informasjon og internett.

– Men det er mange som ikke klarer å henge med. Hvordan unngår man digitalt utenforskap? spør hun retorisk og viser til Aps lange, politiske tradisjon om at alle skal med.

– Det må også gjelde digitaliseringen, og det jobber vi hardt for å få til. Digital inkludering favner veldig bredt, og vi er nødt til å jobbe langs mange spor for å lykkes. Vi har laget en strategi for digital inkludering og lansert en handlingsplan. Det handler om alt fra utbygging av infrastruktur til hvordan det gjøres i praksis.

– I hvilken del av samfunnet er digitaliseringen mest prekær?

– Alle deler av samfunnet er tvunget til å tenke nytt. Noen steder er teknologien bedre til å gjøre oppgaver enn det mennesker er, og jeg synes ikke det er problematisk å erstatte jobber som er dirty, done, and dangerous. At vi ikke har nordsjødykkere lenger, er kjempebra, både for nordsjødykkeren og for samfunnet. I stedet har vi autonome, elektriske slanger som svømmer på havbunnen og kan gjøre operasjoner. Digitalisering er verktøyet for at næringslivet skal sikre verdiskaping i fremtiden, og det er verktøyet vi i offentlig sektor trenger for å frigjøre arbeidskraftsressurser, slik at vi kan bruke folk i klasserom, på sykehus og andre steder hvor vi trenger dem.

– Hvor avhengig er staten av det private på veien mot en digital omstilling?

– Helt avhengig. Vi klarer det ikke alene.

Hjemmekontor hver mandag

Digitaliseringsministeren ba raskt om en Ipad i sin nye jobb for å slippe store papirbunker på skrivebordet i Akersgata 59. Hjemme har hun smartlyssystem, hun bruker Google home, joda, hun praktiserer det hun preker. Symaskinen hun finner frem når hun skal koble av fra jobb, er også digital.

Den svarte, ankellange kjolen hun har på seg i dag, derimot, er ikke selvsydd. Det er fredag, den er til ære for kongen. Eller, til ære for vedkommende som innførte regelen om at alle må ha på seg svarte klær i statsråd.

– Hvis du ser tilbake på Gro-regjeringen, så er de kledd i rødt, hvitt, blått, grønt og lilla, ja, alt! Det er kanskje den verste regelen jeg vet om, jeg hater å gå i svart.

Hun har tatt på seg et rødt skjerf for å kile inn en mer representativ del av seg selv på bildene som tas til dette intervjuet, men dét må av før hun går inn på slottet. Hun rister leende og litt oppgitt på hodet, poserer for fotografen. Hun virker selvbevisst og litt ukomfortabel, mumler noe om at hun blir «litt robot» foran kamera. Men enkelte ting må man bare heve seg over. Det bestemte hun seg for ganske tidlig i karrieren, som fylkespolitiker.

– Det var noen som sa: Dere damer stiller aldri opp for journalister fordi dere er så redde for å bli tatt bilder av. Det traff meg veldig. Jeg tenkte, fra nå av så skal jeg drite i hva jeg har på meg, og om jeg har rukket å sminke meg. Det skal ikke være fordi jeg har tatt på meg stygge klær den dagen, at jeg ikke vil bli tatt bilde av, det må jeg bare komme over.

Hun har noen flere rettesnorer som hjelper henne med å navigere i tilværelsen. Det ene rådet kom fra en kompis i Trondheim, som ba henne huske på at enkelte ganger er noe godt nok. Det andre fikk hun fra Torgeir Micaelsen, helsepolitisk talsmann for Ap da Tung kom inn på Stortinget.

– Han sa: Karianne, det er ingen som kommer til å si nei for deg. Det må du si selv.
Hun hadde ikke fått det rådet da Stoltenberg spurte om hun ville bli medlem i Ap. Men hun hadde det i bakhodet da Støre la ministerposten på bordet, og hun stilte hjemmekontor i Trondheim hver mandag som premiss.

I Trondheim bor hun sammen med partner Eirik Sivertsen og datteren Sanna Sofie (9) fra forrige samboerskap. Hver uke pendler hun mellom hjemme og hovedstaden.

– Det handler om å bevise flere ting. For det første at det skal gå an å ha barn når du er statsråd, du skal få livet til å gå i hop. Så er det at man ikke nødvendigvis må bo i Oslo for å ha denne jobben.

Gro og farmor i front

På Tungs kontor i sjette etasje står helgevesken klar. Den skal med i bilen til statsråd, hun skal nemlig videre til Oslo lufthavn og Trondheim for å rekke foreldresamtale for datteren kl. 15.30. Av og til passer samboeren datteren i Trondheim, av og til er bonussønnen Henrik sammen med Tung i Oslo. («Slektstre har vi sluttet med, vi har familiebusk!»)

Av og til er også datteren med henne på jobb. Hun fulgte blant annet med fra salen da moren var på finansdebatt i Stortinget. Det er få fjerdeklassinger forunt å få samfunnsfagundervisningen så tett på. Det er kanskje ikke så mange niåringer som har møtt KI-forsker Inga Strümke og nobelprisvinner May-Britt Moser heller. Dét har Sanna Sofie, som vil bli forsker når hun blir stor.

Det skal gå an å ha barn når du er statsråd, du skal få livet til å gå i hop.

Effekten av rollemodeller er tydelig, og Tung ønsker seg flere jenter på teknologistudier.

– Teknologiyrkene har tradisjonelt vært veldig kjønnsdelt i Norge. Bransjen har selv et stort ansvar for å rekruttere mer mangfoldig når det kommer til kjønn, alder og bakgrunn. Jeg er opptatt av at jenter må se muligheter i teknologi. Teknologi er spennende, det handler om å gjøre verden til et bedre sted!

– Hvem har vært din rollemodell?

– Oi, det er vanskelig å komme utenom Gro. Men jeg har lyst til å si farmoren min også. Farmor og farfar hadde fem barn. Farfar jobbet på murverket og reiste til Trondheim og var borte en uke om gangen, så farmor var ofte hjemme og tok vare på barna og huset. Hun har alltid vært et rivjern av en kvinne som bare bestemmer seg for noe, gjør det, og driter litt i hvordan det blir tatt imot. Gro og farmor, de bryter gjennom hvert sitt glasstak. 

Fem kjappe

1. Hva ville du bli da du var liten?
   Flygeleder
2. Hva gjør du for å koble av fra jobb?
   Strikker eller syr klær, jeg har hatt på meg en del selvsydd opp gjennom.
3. Favoritteknologi?
   Kunstig intelligens
4. Hva er best analogt?
   Bøker
5. Hva er din store drøm?
   Å bo i et land hvor det er varmt året rundt.