På oppkjøpssiden

Jeg er veldig opptatt av å ha det moro, sier Joachim Høegh-Krohn.
Vi har sittet en time i intens samtale om investeringer og økonomiske trender, og nå er den tidligere Argentum-toppen på vei fra de lånte lokalene på Tjuvholmen til Bristol i Oslo for å drikke afternoon tea med sin tidligere styreleder, nå medinvestor i selskapet de nettopp har startet, som skal utkonkurrere deres tidligere arbeidsgiver staten, altså oss. Våre skattepenger. Men det plager ikke Joachim Høegh-Krohn, han mener all konkurranse er sunt. Mer om det senere. 

– Ha det moro? 

– Det er ekstremt viktig for meg. Jeg har et ordtak som jeg bruker: Der ingen har det moro, er det ingen som tjener penger. Og der ingen tjener penger, er det ingen som har det moro. 

Han tar en kunstpause. 

– Med andre ord, vi skal leve, vi skal være medeiere, vi skal være partnere i gamet. Og så må vi ha et godt arbeidsmiljø. 

Norges best betalte. Joachim Høegh-Krohn sikter til konflikten med næringsminister Jan Christian Vestre, som ville ha slutt på de høye lønningene til de ansatte i Argentum, det statlige oppkjøpsfondet som investerte i equity-bransjen med stor suksess. Høegh-Krohn satt som leder av Argentum fra 2006 til januar i år. Han var Norges best betalte offentlige ansatte; i 2021 tok han ut 24,5 millioner kroner i lønn og utbytte. I hans tid som leder av selskapet har Argentums verdiskaping vært på over 14 milliarder kroner, tilsvarende 16 prosent i gjennomsnitt over en periode på 16 år.

Hvis du kjeder deg, blir du ikke god. 

En suksesshistorie, som Høegh-Krohn altså valgte å sette punktum for i fjor, i en alder av 56 år, for å starte sitt eget, konkurrerende selskap. Uten å bruke altfor mye tid på den konflikten kan vi kort si at den blant annet dreide seg om penger som de ansatte tjente fordi det var avkastning på investeringer de selv hadde gjort. Vestre ville ha slutt på ordningen. Høegh-Krohn mente at en slik løsning gjør at de ansatte er ekstra interessert i å gjøre en god jobb. Vestre sto på sitt og sparket nesten hele styret. Da fikk Høegh-Krohn nok. Han sa opp jobben i fjor sommer, uten å ha noe å gå til. I februar gikk han ut og annonserte oppstarten av investeringsselskapet Turnstone, samtidig som han kritiserte næringsministeren over fem sider i Dagens Næringsliv og erklærte at han aldri vil jobbe for staten igjen. Han har reist land og strand rundt for å skaffe investorer til selskapet sitt, samtidig som flere av Argentum-kollegene valgte å bli med ham over. I går betalte han ut lønn til sine ansatte. Det er tid for å feire. 

– Humor er veldig viktig for meg. Ikke at jeg danser gjennom livet, men vi skal ikke gå og henge med geipen, sier Joachim Høegh-Krohn. 

– Er du født glad? 

– Ja, det tror jeg. Jeg kan være offensiv og dominerende, men jeg har vanligvis godt humør. 

– Du er løsningsorientert? 

– Ja, så lenge jeg liker løsningen, i hvert fall. 

Han skritter raskt over trikkeskinnene på Aker brygge. 

– Og så lærer man av folk hele tiden, men jeg har aldri lest ledelsesbøker og kommer aldri til å gjøre det. Jeg går ikke på lederkurs. Jeg går ikke inn i en sal og hører på folk som foreleser, det gjorde jeg ikke da jeg studerte heller. 

– Gjorde du ikke? 

– Nei, det ble for kjedelig. Jeg leste bøkene i stedet. Altså, jeg gikk på det jeg syntes var spennende, men jeg satt ikke der med en gul tusj og streket under det folk sa. Hvis du kjeder deg, blir du ikke god. Du er nødt til å stimulere deg selv, du er nødt til å ha det gøy, stimulerende, givende. 

– Hva synes du er gøy, da? 

– Forretninger, vitenskap og mennesker. Spise mat og drikke god vin. Snakke med sjarmerende folk. Lese bøker, alt mulig, historie, arkeologi, krim. Jeg leser fire–fem bøker parallelt. Jeg kjeder meg fort hvis jeg leser bare én bok. 

Start-up. En time tidligere sitter vi inne på advokatfirmaet BAHRs kontorer på Tjuvholmen, der Høegh-Krohn har fått lov å sitte mens han leter etter lokaler til selskapet sitt. 

– Jeg sluttet i desember, og vi startet opp i januar. Men jeg følte det ble feil å lete etter lokaler mens jeg fortsatt var ansatt i Argentum. Enn så lenge fungerer dette fint. Vi er en start-up – kanskje ikke en typisk start-up, men det er det vi er. 

– Du slår meg ikke helt som en langhåra type med fleecejakke? 

– Inne i sjela er jeg det, sier han og ler. 

Han har et skøyeraktig blikk og en umiskjennelig energi som kjennetegner sånne som har fått ferten på noe spennende etter lang tid i dvale. 

– Dette er veldig gøy. Jeg skulle gjort det før. Er det ikke sånn det ofte er? Man skulle gjort det før, eller aldri gjort det. 

Han ler igjen. 

– Jeg satt sytten år i Argentum. Da vi begynte, var det ikke en stor greie. Det har vært gøy å være med på. Statens eierskapsavdeling har vært en god eier, stabil og forutsigbar. Så er det klart, når du er ansatt i et statlig selskap, er det andre ting som gjør det ustabilt, skiftende regjeringer og politiske diskusjoner. Akkurat det kommer jeg ikke til å savne. Men det å jobbe for meg selv er, i mitt hode, det ultimate. Det handler om frihetsfølelsen. Å bestemme min egen skjebne. Det er et ganske grunnleggende behov for sjelen, sier han og slår ut med armene: 

– Jeg er sunnmøring, kommer fra en forretningsfamilie. Vi er frie sjeler, med en filosofi om at du skal jobbe hardt og klare deg selv. Da deler du verden litt inn i de som mottar lønn, og de som betaler lønn. Jeg har alltid identifisert meg med de som betaler lønn. Og da har jeg litt dårlig samvittighet når jeg mottar lønn. Alle kan ikke være gründere eller ledere, men det er likevel litt sånn at hvis du har behov for å skape noe, låses du lett inn i gylne håndjern. Å bevege meg utenfor, det burde jeg gjort før. 

– Var du litt feig? 

– Ja, litt feig. Som mange har jeg hatt det litt for godt. Noen vil si at jeg hadde det kjempegodt. 

– Du tjente mest av alle offentlig ansatte i Norge. 

– Ja, angivelig. Det kan diskuteres, men jeg innrømmer at jeg har tjent mye penger. Så håper jeg det er lov å si at jeg har bidratt til å skape mye penger også, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Men jeg tror jeg skal tjene enda mer penger på denne måten. 

Pause. 

– Men dette gjelder også alle andre der ute. De må også føle på de håndjernene. Og da skal vi huske på at vi lever bare én gang. 

– Det ligger en annen verdi i det du snakker om, bortsett fra å være fri, og det er å bidra til fellesskapet. 

– Ja, det er en god følelse å jobbe for staten og fellesskapet, men jeg føler jeg også gjør det når jeg jobber for meg selv. Vi betaler skatt og skaper arbeidsplasser. Og så er jeg litt bekymret. Jeg skal innrømme at jeg tilhører høyresiden i norsk politikk, og jeg liker et samfunn der det er en sammenheng mellom det vi bidrar med, og det vi får. Det mener jeg vi er på vei bort fra nå. Vi kan ikke bare vente at andre skal hjelpe oss, vi må bidra selv også. Og da betaler jeg med glede skatt, men det må være måte på alt. Det må være forutsigbart, og det må være balansert. Og det har det i mindre og mindre grad blitt de siste årene. Jeg kan skjønne de som har flyttet til Sveits.

De fleste økonomiske spådommer er lite verdt.

Jakten på kicket. Vi må spole tilbake for å forstå hvordan Joachim Høegh-Krohn ble Norges best betalte offentlige ansatte, og hvorfor han ikke lenger vil være det. 

– Jeg har jo studert mye og har doktorgrad i finansiell økonomi. Før det var jeg politiker og satt i fylkestinget i Møre og Romsdal. Og da jeg var atten år, startet jeg min første butikk. 

Sammen med en kompis kjørte unge Høegh-Krohn rundt på Sunnmøre for å lete etter behov som kunne fylles og dermed tjenes penger på. De fant ut at Stranda manglet en musikkforretning. Selv bryr han seg ikke om musikk, etter sigende er han tonedøv, men butikken ble en umiddelbar suksess, og attenåringen kunne selge etter bare tre måneder og innkassere gevinst. 

– Jeg hørte på radioen at Are Kalvø sa at det var som om verden endelig kom til Stranda med den musikkbutikken. Det synes jeg var gøy. 

– Hva var motivasjonen din? 

– Jeg hadde lyst til å lage en forretning. Jeg liker det. Jeg har savnet det siden den gang. Det kicket, det er kanskje det jeg leter etter nå.

Forretningsfamilie. Han har forretning i blodet. Helt tilbake til oldeforeldrene, som startet og eide bedrifter i ålesundstraktene. 

– De hadde fabrikker og var med og startet banker og kjente alle i lokalmiljøet. Jeg kommer fra en stor, borgerlig familie. Jeg bodde mye hos mine besteforeldre da jeg var tenåring, fordi foreldrene mine kjøpte seg et hus på landet. Så jeg fikk en litt gammeldags oppdragelse. Jeg klarer ikke la være å reise meg hvis det kommer en dame inn i et rom. 

Han ler. 

– Jeg legger bestikket på rett side, ikke sant, sånne ting. Jeg fikk jo smekk hvis jeg ikke gjorde det. Det var kustus. 

Han forteller om store familiesammenkomster med politiske og økonomiske diskusjoner. Faren drev familiebedriften Ålesund konfeksjonsfabrikk, før han la den ned på 1970-tallet og ble høgskolelektor på Handelshøgskolen i stedet. Selv skulle unge Joachim ende med å si opp sin egen mor, som jobbet i en av de få klesbutikkene de hadde igjen, til sønnen fant ut at den ikke var lønnsom, og la den ned. 

– Sånn var det, sier han tørt. 

– Det hjelper å ha noen generasjoner i ryggen når man skal gjøre det du gjør? 

– Ja, vi diskuterte KS-modeller, skatt og investeringer, legge ned eller bygge opp. Min far og bestefar, onkler og tanter, alle drev forretning, vitenskap eller politikk. Onkel var konsernsjef i et forsikringsselskap, mitt søskenbarn ble forsvarsminister. Folk var med i samfunnslivet, det preget jo oss barna. Jeg lærte å snakke foran en forsamling, ble oppfordret til å studere økonomi og fikk hjelp til å kjøpe leilighet. Ting var jo linet opp. Og jeg ser at jeg har hatt andre forutsetninger enn mange andre, men man må også ha energien, lysten og viljen til å gjøre det, om man vil starte for seg selv.

– Det kommer ansvar med privilegier? 

– Ja, det gjør det. Du skal bidra til å bedre samfunnet rundt deg. Hjelpe de som trenger en hånd. Og jeg lærte hjemmefra at du skal virke, men ikke synes for mye. Enkelte vil vel si at akkurat det har jeg kanskje ikke praktisert så godt. Det ligger likevel i meg. Når det har vært skrevet og sagt mye om mine inntekter, er det ikke noe jeg har lagt opp til frivillig. 

Tror på rentenedgang. Joachim Høegh-Krohn kan se tilbake på fire generasjoner med økonomiske investeringer som er gjort av hans familie. Men når det kommer til å se framover og snakke om de langsiktige økonomiske trendene, er han tilbakeholden.

– De fleste økonomiske spådommer er lite verdt. Det ser du bare på hvor mange som uttaler seg om ting, og som ikke følger opp med handling. Mange kan si at de forventer resesjon til høsten, men veldig få vil bakke det opp med et bet. 

– Hva tror du selv? 

– Jeg er ikke sikker. Vi bruker halve fondet nå før sommeren, og så setter vi av resten til etter sommeren. Jeg tror det kan bli ruskete. Men jeg vet ikke. Vi kan kanskje gjøre enda bedre dealer hvis det blir ruskete, men jeg kan ikke la være å handle nå, fordi de avtalene kommer ikke tilbake til meg på et senere tidspunkt.

Der ingen har det moro, er det ingen som tjener penger. Og der ingen tjener penger, er det ingen som har det moro.

Han pauser. 

– Når det kommer til de langsiktige økonomiske trendene, tror jeg vi skal tilbake til et lavrente-regime igjen. 

– Om fem år? 

– Noe i den stilen. Inflasjonen får vi temmet til slutt, og vi vil få en resesjon. All erfaring tilsier at det vil presse rentene våre ned igjen, og da vil aksjemarkedet også stige. Aksjemarkedet går best når vi går over i en litt svakere økonomisk situasjon, for da skjønner aksjemarkedet at rentene kommer ned. De ligger alltid seks måneder før resten av verden. Folk tror liksom at aksjemarkedet vil falle hvis økonomien faller, nei, nei, nei. Aksjemarkedet faller når økonomien går opp, for da ligger det i kortene at renten blir høyere. 

Produktivitetsutvikling. Han lener seg framover over bordet, engasjert nå. 

– Og så synes jeg det er spennende med AI. Den økonomiske situasjonen vi har hatt en stund, med oppgangstider og lave renter, det er det mange som knytter til finanskrisen – men den egentlige grunnen er at vi har hatt høy produktivitetsutvikling. Vi har hele tiden klart å spa unna vekst og unngått inflasjon.

Jeg er sunnmøring, kommer fra en forretningsfamilie. Vi er frie sjeler, med en filosofi om at du skal jobbe hardt og klare deg selv. 

Han plukker opp telefonen som ligger foran oss på bordet, som akkurat nå fungerer som en opptaker. 

– Denne telefonen er veldig viktig. Husk at det selges ikke fotoapparater lenger, fordi alle bruker telefonen. Det du ikke ser, er alle arbeidsplassene som har forsvunnet. Regnskapsbransjen er et annet eksempel; nå går alt på automatikk, ting er blitt enormt effektivisert. 

Han pauser. 

– Men den kurven har begynt å flate ut. Derfor er det spennende med AI, det ligner på det vi så da smarttelefonen kom. AI kan dra produktivitetsutviklingen videre. Og økt produktivitetsvekst sammen med noe svakere økonomi vil føre til lavere rente, og da kommer aksjemarkedet til å følge etter. 

– Tror du disse nyvinningene skjer fordi det oppstår et press i den kollektive menneskelige bevisstheten om at noe nytt skal skje? 

– Ja, jeg tror mennesket er laget slik at det hele tiden prøve å komme videre, knekke koden, få et bedre liv. Så kommer det ting som AI, og det skjer et rykk. iPhone tok livet av Nokia og Ericsson, de skulle vente og se. Du må henge med. Men du må ikke være for tidlig ute heller. Hvis du investerte i det grønne skiftet for ti år siden, har du tapt masse penger. Kanskje om ett år eller to begynner grønne investeringer å bli lønnsomme. 

– Hvordan finner man ut av sånt? Er det ren økonomisk analyse? 

– De som lykkes, er de som begynner forsiktig og følger godt med. Og så er det litt flaks. Det er ikke modeller for sånt, for da ville folk gjort det. 

– Hvis du investerer hardt i noe, tar du kanskje også ulogiske beslutninger? 

– Ja, det kalles honeymoon-effekten. Alle som har kjøpt ny bil, synes at det er den flotteste bilen. Den effekten ligger der, og det skal man være forsiktig med. Jeg gjør ikke trendanalyser, jeg ser på enkeltinvesteringer. De skal være lønnsomme der og da. Om de har solid oppside i tillegg, er det en bonus. Jeg tror aldri man skal prøve å verken spå eller investere i noe som har en tidshorisont på over fem år. Det blir fort gjetning.

Vil bevise. Joachim Høegh-Krohn bærer ikke nag til sin tidligere arbeidsgiver, tvert imot er han stolt over Argentum. 

– Jeg er blitt kritisert for å tjene mye penger, men det synes jeg egentlig er litt rart. Vi har skapt disse verdiene og holdt oss til inngåtte avtaler. Jeg har ikke lyst til å være så politisk, men jeg mener det er viktig at vi har et miljø som er tolerant overfor suksess. Vi bør ikke sammenligne oss så mye med hverandre. Nå har det vært streik, og NHO sier at lederlønningene har påvirket det. Skal vi nå leve i et samfunn, slik næringsminister Vestre en gang sa det, hvor vi skal få etter behov og yte etter evne. Det høres kanskje hyggelig ut, men en slik frikobling av verdiskaping og uttelling har vist seg å fungere dårlig som rettesnor for demokratiske og velstående samfunn.

De som lykkes, er de som begynner forsiktig og følger godt med. Og så er det litt flaks. Det er ikke modeller for sånt, for da ville folk gjort det. 

– Hva er det fine med å tjene mye penger? 

– Det er to ting: Penger i seg selv er viktig, for du kan realisere det du er interessert i, og du får økonomisk trygghet. Det andre er noe som blir viktig i vårt samfunn, der de fleste behov allerede er dekket, og det handler om følelsen av å få noe til, å skape. Selv har jeg kanskje nok til å klare meg godt. Jeg var jo ikke sikker på om jeg skulle starte for meg selv da jeg sluttet, jeg vurderte å dra til Hellas og Egypt og sette meg inn i historie. Jeg synes sånt er spennende, og det hadde ikke vært noe dårlig alternativ å bo på fine hoteller, spise en god middag og besøke ruiner. 

Han pauser. 

– Men... ai, det ble for kjedelig. 

– Du vil ha kicket? 

– Jeg ville tilbake til kicket, det jeg fikk da jeg startet butikk som attenåring. Å skape noe. Og så begynte folk å mase på meg – «skal du ikke starte opp for deg selv», og så hadde jeg tidligere ansatte som hadde lyst til å bli med. Jeg følte … ok. Og så blir jeg ikke yngre. Jeg kan dra til Grekenland en annen gang.