Ny vår for Granca

Tv-serien «Charterfeber» var med på å bekrefte fordommene mot Granca-turistene på 2010-tallet, men nå ser det ut til at klientellet er i ferd med å endre seg på den den spanske ferieøya. Plutselig har Instagram-feeden min blitt fylt med bilder av gamle studievenner fra NHH, side om side med interiør-, mote- og friluftsinfluensere som besøker Gran Canaria. Felles for dem er ikke singletskille og paraplydrinker, men timer på sykkelsetet godt dokumentert på Strava, mer eller mindre stødig balanse på surfebrettet, harpunfisking på 15 meters dyp og estetisk godt komponerte bilder som får meg til å ville legge min neste ferietur til den kanariske øya.

Etter samtale med venner, både private og kollegiale, kommer det tydelig frem at jo, Gran Canaria begynner å bli en kul feriedestinasjon. Et sted man vil reise til, og i hvert fall ikke trenger å forsvare hvorfor man drar til, når man forteller om den planlagte ferieturen rundt lunsjbordet på jobb. Hvorfor er det nå plutselig stuerent å reise til Gran Canaria, mens det bare for få år siden ville vært et nådestøt for ditt gode navn og rykte? 

Jeg trenger å ta turen ned selv for å observere det hele med egne øyne. For å varme opp tar jeg en prat med sosiolog og samfunnsdebattant Sanna Sarromaa, som tidligere har besøkt Gran Canaria, muligens noe motvillig.

Granca-sjokket

Vi møtes på The Room på Paleet i Oslo etter ønske fra Sarromaa selv. En typisk kafé, verken med eller uten sjel, på et noe mer luksuriøst kjøpesenter.

– Valg av sted er ikke en identitetsmarkør fra min side, men kafeen er helt i nærheten av jobben min, og der er det alltid ganske rolig. Min identitetsmarkør er Spor av Nord, men den er blitt så populær, dessverre, at man kan risikere å ikke få bord kl. 12, og da ender man opp på Pascal ved siden av, som for meg blir et striglet snobbe-opp, parveny-sted (journ. anm.: å være del av en klasse man egentlig ikke hører til), litt som Theatercaféen, men ikke fullt så jævlig, er Sarromaa rask med å få avklart.

Det er tydelig i møte med Sarromaa at steder man velger og befinner seg på, ifølge henne definerer deg som menneske. I 2016 besøkte hun selv Gran Canaria og fikk mildt sagt kultursjokk.

– Etter den seks timer lange flyturen møtte jeg venninna mi, som hadde ankommet dagen i forveien. Mot min vilje endte vi ikke opp på en pittoresk tapasrestaurant, men på en pub i Arguineguin for å se et norsk lag spille håndballkamp. Rundt oss på de andre bordene satt det kun jublende og øldrikkende nordmenn.

Hun kunne ikke begripe det. Av sine 20 år i Norge har hun tilbrakt 15 på Lillehammer – en by hun beskriver som besteborgerlig, med høy økonomisk kapital og nikkersadel.

– Etter alle mine år på Lillehammer tenkte jeg at nordmenn var verdens vakreste rase. Plutselig var de ikke det lenger. Nordmennene rundt meg så ut som finner, med rumpesprekk og stor mage.

Så hvorfor tror du at folk nå velger å legge ferieturen sin til Gran Canaria, om dette er det som møter dem?

– Før pandemien og før den svake kronekursen ferierte man gjerne i fjernere strøk. Jeg hadde mange ferier i USA da jeg fortsatt var i mitt første ekteskap og hadde penger. Nå er det nesten ingen som ser ut til å dra dit. Det er for dyrt. Min empiri er ikke basert på kvantitativ data, men på Insta- og Facebook-oppdateringer. Så kanskje Granca er blitt in fordi det faktisk er kortest mulig vei til solen om vinteren? Folk har ikke lenger penger til noe mer?

Tror du at Gran Canaria nå kan bli en feriedestinasjon for kultureliten?

– Trendene kommer alltid ovenfra. Det eneste unntaket hvor trendene går fra lavere til høyere klasser, har vært tatoveringer og trening på treningsstudioer. Kanskje det er det som holder på å skje på Gran Canaria også? Men de med aller høyest kulturell kapital i Norge går jo fortsatt ikke på treningsstudio, de går skiturer og tar marka og fjellet i bruk.

Trendene kommer alltid ovenfra. Det eneste unntaket hvor trendene går fra lavere til høyere klasser, har vært tatoveringer og trening på treningsstudioer. 

 - Sanna Sarromaa

– Jeg lurer på om folk som disse studiekameratene dine fra NHH må markere en viss ironisk distanse når de reiser til Granca. For å vise den egentlige klassen de tilhører, eventuelt ønsker å høre til, som ikke er den som «til vanlig» reiser dit. At Granca har blitt kult, det får jeg først høre fra deg! Hvilken empiri har du?

Den trendy øya

Er ikke Gran Canaria blitt kult likevel? Jeg måtte finne et bedre datagrunnlag enn i min egen Instagram- og Strava-feed og tok derfor kontakt med Ving, Norges største turoperatør blant annet til Gran Canaria, hvor de flyr charter ukentlig gjennom hele året.

– I vintersesongen er dette vårt desidert største reisemål, i underkant av 100 000 nordmenn reiser på ferie med oss til Gran Canaria i løpet av et år, sier Country Manager i Ving, Marie-Anne Zachrisson.

Opplever dere at øya har blitt mer trendy de siste årene sammenlignet med tidligere?

– Det korte svaret er ja.

Zachrisson forteller at mye av det som er bygget de siste årene, er av høy standard med kult design. I tillegg har mange av de eldre hotellene god beliggenhet ved havet, og her er mye renovert og pusset opp.

– Det har nå også blitt et økt fokus på å oppleve hele øyas natur, ikke bare strendene. For dem som vil ha en aktiv ferie med ulike typer treningsmuligheter, har også Gran Canaria mye å by på.

Tall fra Avinor avslører at Gran Canaria var den nest mest populære utenlandsdestinasjonen for nordmenn i varmere strøk i 2024, med nesten 570 000 reiser (tur/retur), rett bak Alicante. Det viser seg at populariteten for aldersgruppen 20–29 år har økt ikke bare i sosiale medier de senere årene, men også i statistikken både i antall og andel. Før pandemien lå andelen på 9 til 13 prosent, mot 17 til 18 prosent etter. De siste to årene har antall reiser for aldersgruppen vært på nærmere 100 000 (tur/retur) årlig, høyere enn alle tidligere rapporterte år. Populariteten for aldersgruppen 60–69 år har derimot sunket med flere prosentpoeng etter koronapandemien.

Det er tydelig at dette er en tendens ikke bare i min Instagram-feed – Gran Canaria har faktisk blitt et mer populært reisemål for unge voksne. Så hva er egentlig greia med den kanariske øya? Den eneste måten å finne ut av det på var å vende snuten sydover.

Toro-brownie og fjelltopper

Jeg innser det raskt. På Gran Canaria er det mange nordmenn, menyene er på norsk, og det er ikke sjeldent å se norske skilt i gatene som «Legesenter» og «Norsk eiendomsmegler». I matbutikken finner jeg brownie fra Toro, og ut fra en hage blafrer et Bodø/Glimt-flagg slapt i vinden.

Det er fort gjort å bli språkforvirret her. Skal man snakke spansk, engelsk eller norsk? En kollega har vært på øya i tre uker under pappapermisjon da jeg møter ham. Under oppholdet sitt på hotell Sunwing (familierettet med alt inkludert) har han gjennomført et eksperiment. Han har prøvd å kun snakke norsk gjennom hele turen. Det har gått helt strålende. De ansatte snakker norsk i resepsjonen, og de lokale nyhetene får han tilgang på gjennom en egen norsk avis.

Jeg misliker virkelig ordet Granca. Jeg liker ikke at vi må sette nedverdigende navn på noe som er så fint. Begrepet burde vært avskaffet, og det er direkte harry å si det.

 - Halvor S. Hjelde

Samtidig er øyas natur overveldende, med stupbratte fjellskråninger, azurblått hav og brennende solnedganger. En som har forelsket seg i øya, er Halvor S. Hjelde, som har bodd her av og på siden han ankom i tyveårene på midten av 1990-tallet. Under tiden sin på øya har han jobbet med egne bedrifter rettet mot det internasjonale miljøet.

Sammen med fotografen møter jeg Hjelde og samboeren Knut Ivar Greistad inne i campingbussen deres. Utenfor står det en norskregistrert Tesla som et vennepar fraktet ned til øya for dem.

– Da jeg først kom ned hit, så ingenting ut som det gjør i dag. Nå har alt blitt så fortettet og moderne, og flere nordmenn har blitt boende her.

Han mener at «Charterfeber» og Granca-sangen har ødelagt øyas navn og rykte.

– Jeg misliker virkelig ordet Granca. Jeg liker ikke at vi må sette nedverdigende navn på noe som er så fint. Begrepet burde vært avskaffet, og det er direkte harry å si det. Det ligger en mye større stolthet i navnet Gran Canaria, som betyr «den store hunden».

Hjelde mener at hele hans vesen har godt av å være på Gran Canaria, og snakker daglig med fremmede på de fem ulike språkene han behersker.

Norge er ikke noe kult sted å være på vinteren, men det er veldig viktig om du skal jobbe, bygge deg opp og skaffe deg en formue.

 - Halvor S. Hjelde

– Man blir veldig åpen og fri her nede. Varmen og energien fra sola og vinden gjør deg til et varmere og snillere menneske. I Norge blir man oppjaget og stressa. Vi har en leilighet i Oslo, men vi er ikke der så ofte. Norge er ikke noe kult sted å være på vinteren, men det er et viktig sted om du skal jobbe, bygge deg opp og skaffe deg en formue. 

De senere årene har han merket at flere pengesterke har ankommet øya, enten de spiller golf eller sykler opp fjellskråningene.

– Utbyggerne ser at økonomien kommer til å vokse kraftig her, men jeg er motstander av alt som blir så nytt og fint og fjongt. Jeg synes ikke at det er fint å komme hit med tyske penger eller masse norske oljepenger og bygge luksuspalasser kun ment for de aller rikeste turistene. Det de bygger, har ingen av de lokale råd til å kjøpe, ikke engang de velstående. Jeg liker det ikke. Dette er ikke Gran Canaria i det hele tatt. Stilen er ikke autentisk lenger, og det nye fortoner seg som en blåkopi av Nord-Europa.

Han er selv glad i å benytte seg av øyas natur, men er usikker på om det samme gjelder for korttidsturistene.

– Jeg har klatra opp på fjelltoppene rundt her og henta meg inn om jeg har vært stressa eller bakfull. Øyas natur gir en fantastisk energi. Men de som er her for en uke og bare skal være sørpe fulle på plaststoler på et sementsenter i Puerto Rico eller Playa del Inglés, tror jeg ikke tar innover seg øyas fjell og natur.

Sykkelparadiset

Ovenfor Maspalomas snirkler de smale veiene seg oppover fjellskråningene. Nedover kommer syklistene i et forrykende tempo på rekke og rad denne ettermiddagen i januar. I en krapp sving møter vi Fredrik Nordlien sammen med Trimtex Cycling Team, som vet å benytte seg av øyas natur under sin to ukers treningsleir. Motivasjonen bak turen er å komme seg bort fra kulde og vinter og få en periode med mye trening. Dette er tredje året på rad at Nordlien tar turen.

Han skryter av øyas fine fjell og veier og det stabile, varme været, men han er usikker på om øya faktisk har blitt en kul feriedestinasjon.

– Det er fortsatt litt pensjonistpreg på stedene med mye turister, men det er også en del proffsyklister som reiser hit i vintermånedene som kanskje gjør det til et litt mer populært sted for syklister.

Det er tydelig at det er sykkelmulighetene som gjør øya attraktiv for Nordlien.

– Om jeg ikke skulle på treningscamp, så ville jeg nok reist til et sted med litt mindre turister, men også for å oppleve nye steder.

Fra harry til hip?

Til tross for sin forrige opplevelse på Gran Canaria skal Sarromaa tilbake i mars, og det på bryllupsreise med sin nye mann – og den tilbringer de like godt på det samme hotellet som hun bodde på sist. Hun understreker at det ligger på øyas minst harry sted, Puerto de Mogán.

– Vi skal riktignok ikke dit fordi det er kult, men fordi det var den uken eksmannen kunne passe på min minstemann og vi kunne reise, bare vi to. Og hva tenker man da? Man gjør en kost–nytte-vurdering og finner et break even-punkt – hvor er det varmegaranti med kortest mulig reisetid.

Tror du Gran Canaria noen gang vil bli populært for dem med virkelig høy kulturell kapital?

– Neppe. De drar heller på norgesferie eller trøffelplukking i Italia, fastslår Sarromaa.

Selv om Gran Canaria kanskje aldri blir finkulturens høyborg, har det dukket opp oppsiktsvekkende mange bilder på Instagram med bekjente og influensere som besøker øya, mens jeg har skrevet denne saken. Kanskje er det ikke selve Gran Canaria som har blitt den nye identitetsmarkøren, men snarere hvor man bor på øya, og hva man gjør når man er der. Eller kanskje er det så enkelt som at ferie med solgaranti til en overkommelig pris er digg, uavhengig av alder og sosioøkonomisk status. 

På flyturen hjem tilbyr sidemannen meg en hel rad med melkesjokolade som han kjøper fra taxfree-vogna. Kanarivarmen henger fortsatt igjen i ham. Jeg tar høflig imot og slår av en prat, vel vitende om at når vi går av flyet og sibirkulden møter oss på Gardermoen, er vi vilt fremmede som ikke anerkjenner hverandres nærvær lenger. Brått kjenner jeg på en lengsel tilbake til øya, for hvem ønsker vel ikke å være et varmere og snillere menneske i disse kalde vintermånedene.