Appetitt for risiko

Vi er på Handelshøyskolen BI en kald januarkveld. Det er to dager siden Donald Trump ble valgt til USAs neste president med advarsler om at stormakten melder seg ut av den internasjonale verdensordenen. Trump har ytret ønske om å kjøpe Grønland fra Danmark og skal innføre toll på varer fra blant annet Europa. Her i Norge er regjeringen i ferd med å sprekke som følge av uenigheter rundt EUs fjerde energimarkedspakke. Utenfor kysten vår seiler det en skyggeflåte av oljetankere som er både en miljø- og sikkerhetstrussel.

Omgivelsene påvirker oss på en truende måte, og det treffer Ulf Sverdrups fagfelt midt i hjertet. Forskningen hans skjer her og nå, og interessen er stor for å lære mer. Da vi møtes, har han nettopp gjennomført en full kursdag for næringslivsledere i geopolitikk og sikkerhetsledelse.

– Den tradisjonelle måten å tenke sikkerhet på er kontroll over territorium. I tiden vi lever i, er det utvidet til å handle om forsyningssikkerhet, cybersikkerhet, kontroll over avansert teknologi og energisikkerhet, for å nevne noe. Det går rett ned på bunnlinjen til foretakene.

– Derfor må vi utdanne næringslivsledere som forstår hele risikobildet. Det er ikke tilstrekkelig å forstå finansiell risiko, du må også hensynta politisk risiko, klimarisiko, omdømmerisiko og regulatorisk risiko. Og i internasjonal politikk foregår det endringer som får stor betydning for norske virksomheter, sier Sverdrup.

Det er ordet risiko som går igjen hos Sverdrup. Norske selskaper som eksponeres for geopolitisk risiko, må reflektere over hvilken risikotoleranse og risikoappetitt de ønsker, sier han. Og det lar seg ikke så lett overføre til en matrise. Det er dette han vil hjelpe norske ledere og selskaper med å forstå og håndtere.

Han har reflektert over om interessen for faget kan ha noe å gjøre med hvor kan kommer fra – Innlandet, den minste av fire øyer i Kristiansund.

Når omverden treffer oss

Han ble født der i 1968, med foreldre som «ikke var sekstiåttere, men liberalkonservative med trykk på liberal». De var opptatt av naturvern, drev bokhandel som hadde gått i generasjoner, og faren var stortingsrepresentant for Høyre. Sverdrup vokste opp i familiehuset med sin eneggede tvillingbror Bjørn Otto – som mange blander ham med, og som jobber innen bærekraft i energibransjen – samt storesøster Liv Astrid, som er leder i Norges Verdensarv. Alle tre er statsvitere.

– Det at omgivelsene internasjonalt endrer risikobildet og får betydning lokalt, treffer deg sterkt om du er fra en by som Kristiansund. Byens vekst og velstand har vært preget i flere runder av det. På 1600-tallet ledet gjenoppbyggingen etter Londons bybrann til vekst i tømmerindustri og oppgang. Senere kom nederlenderne med teknologi for å lage klippfisk, og ved å tørke fisken på bergene fikk byen ta del i internasjonale handelsstrømmer.

I moderne tid, under andre verdenskrig, ble byen bombet av tyskerne.

– Oldefaren min, som drev bokhandel og dessuten var en dreven fotograf, hadde mange forretningsforbindelser i nettopp Tyskland. Han sendte bilder av den utbombede byen sin til dem og skrev «se hva dere har gjort».

At næringsaktivitet kan preges av vold og krig og få en stor, direkte konsekvens for folks velferd, er umulig ikke å bli påvirket av ute på disse bergene i havgapet, mener han.

– Du leker rundt i byggverket til Festung Norwegen, forsvarsanleggene som Tyskland bygde opp under krigen, i barndommen. Den erfaringen fra kysten gjør at verden kanskje er litt nærmere enn hvis du vokste opp i gatene i Oslo etter andre verdenskrig.

Nå skjer det igjen store endringer i verden som får konsekvenser her hjemme.

Mer krevende som småstat

Vi står nemlig midt i en radikal overgangstid, ifølge Sverdrup. Det gjelder forholdet mellom mennesket, naturen og klimaet. Mellom mennesket og teknologien i form av kunstig intelligens. Og mellom mennesket og den politiske organiseringen, som er det han har søkelys på.

Det er en økning i autokratier og autokratiske trekk i verden, kjennetegnet ved færre frie valg, begrensing av ytringsfrihet, svakere rettsstater og flere sterke ledere med uinnskrenket makt. Kina og Russland er de to fremste eksponentene for et alternativt styresett til det vestlige liberale demokratiet. Og det er dårlig nytt for en småstat som Norge.

– Endringene i internasjonal politikk kjennetegnes ved at amerikanerne forlater sitt globale lederskap, og at bindende internasjonale forpliktelser og troen på demokratisk styresett er under press. Nå er vi i en verden der det økonomiske tyngdepunktet har flyttet seg bort fra Vesten, vi får mer autokratisering enn demokratisering, og det er ikke gitt at vår del av verden har det teknologiske forspranget, sier Sverdrup.

At et kinesisk selskap nylig lanserte en kunstig intelligens ut av det blå som er langt billigere og mindre ressurskrevende enn vestlige alternativer, men som samtidig har sensur og informasjonskontroll innebygd i seg, er et godt bilde på Sverdrups poeng: Det er mindre samarbeid og mer konkurranse og konflikt mellom stormaktene.

– Vi beveger oss inn i en verden for de store der det handler om skala, og det blir mer krevende å være liten. Små stater som Norge har historisk sett hatt mindre makt, med mindre mulighet til å påvirke verden. Derfor er vi avhengige av å bygge allianser og partnerskap – og av at felles spilleregler finnes og respekteres, sier han.

Noe som gjør at vi skiller oss ut, er Oljefondet, et fond som er blitt så stort at det blir et uunngåelig tema for omverden – og som må navigere i en verden med geopolitisk rivalisering. Det var også temaet for en utredning som Sverdrup ledet i 2022, «Fondet i en brytningstid – Statens pensjonsfond utland og endrede økonomiske og politiske utviklingstrekk».

Kanskje må vi velge side. Vi kan ikke utelukke at Oljefondet blir tvunget til å selge seg ut av Kina.

– Der beskriver vi hvordan Norge er i ferd med å bli en investorstat. Vi har flyttet pengene våre fra bakken til banken og har gått fra å håndtere oljeprisrisiko til finansiell risiko. Det endrer og former vårt forhold til det internasjonale. I dagens markeder ser vi også at geopolitisk konkurranse spiller seg ut i økende grad innen investeringer, økonomi og teknologi. Kanskje må vi velge side. Vi kan ikke utelukke at Oljefondet blir tvunget til å selge seg ut av Kina.

– Med den rapporten var vi tidlig ute med å peke på tendensene. Men hastigheten og omfanget av stormaktrivaliseringen har gått enda fortere enn vi trodde.

Landet som forble utenfor

Selv med Donald Trump tilbake i Det hvite hus mener Sverdrup at Norge ikke har annet valg enn å prøve å holde seg inne med amerikanerne. Men kanskje er dette tidspunktet for å se til Europa.

– Trump gjør at Europa blir presset til å øke sin integrasjon, det skjedde sist gang han var president, og det vil trolig skje nå. For at en EU-debatt skal gjenopplives i Norge, må det et økonomisk eller sikkerhetspolitisk sjokk til, og jeg tror vi er i den siste tilstanden nå, sier Sverdrup.

Det er Europa som var forskningsfeltet han arbeidet med først. Han skrev hovedfagsoppgave i 1993, da debatten gikk hett om norsk EU-medlemskap, om norsk forvaltning og arbeidet med europeisk integrasjon. Doktorgraden om forholdet mellom integrasjon og disintegrasjon i EU skrev han på Arena-senteret ved Universitetet i Oslo, før han jobbet med europapolitikk i embetsverket i Utenriksdepartementet. Jonas Gahr Støre var utenriksminister, og Sverdrup arbeidet med strategien for norsk europapolitikk.

– Svaret på store utfordringer for Norge er som regel tettere integrasjon med EU. I pandemien så vi for eksempel at det er fornuftig å samarbeide om vaksiner og helsepolitikk. Det samme ser vi rundt håndtering av Ukraina-krigen og utvikling av forsvarsindustri. Den grønne omstillingen er et tredje område der politikken i EU beveger seg raskt, og vi følger etter.

– EUs dagsorden har utvidet seg voldsomt, og den vil fortsette å utvide seg. Det har også skjedd en omorganisering i virkemiddelapparatet i EU, der veldig mye skjer utenfor det vi har avtalt i EØS. Men det er ingen stor politisk vilje i Norge til å legge disse tingene sammen og se helheten.

Sverdrup var sekretær for Europautredningen med navn «Utenfor og innenfor» i 2012. Den konkluderte med at Norge burde fortsette et nært og aktivt samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Nå har forholdene endret seg, i Sverdrups øyne. Vi står overfor en stor og dyp sikkerhetspolitisk krise der det blir vanskelig å ligge på sidesporet.

– Brexit ble et konstitusjonelt øyeblikk for EU, der grensene for hva som skal gjelde for de som er med, og de som ikke er med, ble mer avklart. EU har utviklet seg utenfor våre avtaler, og nå har det blitt vanskeligere å stå utenfor. På norsk side har enhver regjeringskonstellasjon interne spenninger i EU-saken der partier som muligens kan være for et medlemskap, tror det er en tapssak. Derfor fortsetter vi med delvis samarbeid fra sak til sak.

Å rigge seg for ulike fremtider

Det har blitt sent i Nydalen, men aktiviteten er høy på Institutt for rettsvitenskap og styring. Kollega Nick Sitter stikker hodet innom og ber Sverdrup om en prat etter at vi er ferdige. Vi forstår at det er stor etterspørsel fra studenter og næringsliv etter kurs- og forskningstilbud for å forstå og håndtere alt det usikre. Sitter og Sverdrup omtaler det de tilbyr, som «et kammer med tre skudd»:

– Det første er et masterkurs i sikkerhetsledelse for næringslivet og det offentlige som stammer fra et etterutdanningstilbud vi utviklet for Forsvaret i sin tid. Det andre er et helt nytt topplederprogram til spesielt inviterte, der første samling er nå i mars. Det tredje skuddet er et forskningssenter for geopolitisk risiko.

Med så mye prat om risiko er vi nødt til å spørre Sverdrup om hans eget forhold til tematikken. Er han risikoavers privat? Han må tygge litt på det.

– Jeg spiller golf, og der snakker man mye om spillstrategier, om man spiller aggressivt og tar mange sjanser eller mer konservativt for å unngå feil, og da er jeg ikke veldig risikosøkende. Der er det mer straight and steady.

– Samtidig er jeg en nysgjerrig type som har likt å ta på meg nye arbeidsoppgaver og sette meg inn i nye saksfelt, og det er jo en form for risikovilje. Drivkraften min er å være nysgjerrig og jobbe hardt, for å kompensere for manglende talent, sier han kledelig ydmykt.

– Hva er dine råd til økonomer som ønsker å forstå verden med geopolitiske briller?

– På privaten tenker jeg det er lurt å lese mer historie. Det kan gi deg svar hvis de grunnleggende forutsetningene er i endring, og det øker forestillingsevnen din. Det andre rådet er å ta innover seg at ytterpunktene på en normalfordelingskurve, halesannsynlighetene, blir mer sannsynlige.

– Så er det viktig ikke å bli pessimistisk – vi har store ressurser i landet vårt, og alt ligger til rette for at vi kommer godt ut i en ny verdensorden. Vi må bare rigge oss for å håndtere ulike fremtider.