Alt for Norge

I september 2020 dro Anniken Ramberg Krutnes til USA. Som første kvinne hadde hun fått det gjeve oppdraget med å være Norges utsendte over there. Mens mannen Kjetil og deres tre voksne barn ble igjen i Norge, dro Krutnes til Washington D.C. og inn på president Donald Trumps ovale kontor for å overlevere sitt akkreditiv – brevet fra kongen som bekreftet at hun nå var Norges ambassadør i Amerika.

– Det var et hyggelig møte. Han sa «Norway is a good country». Det er en god start.

Når vi møtes, er Trump tilbake igjen i Det hvite hus. Én uke inn i sin andre presidentrunde har han allerede trukket USA ut av Parisavtalen og Verdens helseorganisasjon (WHO), luftet en mulig utmelding av Nato og stoppet nesten all bistand.

– Du kjenner USA fra innsiden. Hvordan leser du det som skjer nå?

– Det er bekymringsfullt at Trump trekker USA ut av det multilaterale, ut av etablerte institusjoner. USA var pådriver for å utvikle den internasjonale rettsordenen etter andre verdenskrig, både innenfor FN og utenfor, som Bretton Woods-systemet og GATT, forløperen til WTO. Nå vil de ikke være med på alt lenger. Det er for tidlig å si hvordan dette kommer til å påvirke, men USA vil også være tjent med å ha venner og allierte. Vi må fortsatt engasjere USA, se hvor vi har felles interesser og hvor vi kan jobbe sammen. Men klart, det er krevende.

Da Krutnes flyttet inn i den norske ambassadørboligen i Washington D.C., avslørte hun at Elon Musk toppet listen over personer hun gjerne ville møte i USA. «Det er fascinerende hva han får til», sa hun til Dagens Næringsliv den gangen. I dag er Tesla-gründeren leder av det nyopprettede departementet for regjeringseffektivitet (DOGE) og feiret Trumps innsettelse med en armbevegelse som falt i god jord blant nynazister. Nylig dukket han opp på storskjerm under et valgkampmøte for AfD, Tysklands ytre høyre-parti.

Det er tilfeldig at Krutnes har solgt Teslaen, men det er også «helt greit».

– Jeg møtte aldri Musk. At han nå sitter i en politisk posisjon, med det han disponerer av ressurser til å påvirke folk, er problematisk. Det er heller ikke greit at han blander seg i europeiske valg. Det ligger i suvereniteten, du ser jo selv hvordan USA snakker om at de ikke skal ha russisk og kinesisk innblanding i eget valg.

– Hva skjer med det internasjonale samarbeidet når spillereglene brytes?

– Det vi sa sist, er å se på hva Trump faktisk gjør, ikke hva han sier.

– Men retorikken hans skaper stor uro?

– Når Trump sier «vi trenger Grønland for vår sikkerhet» og truer med militærmakt mot en alliert, er det veldig ugreit. Det er en uakseptabel måte å snakke på som undergraver alle våre prinsipper om folkerett, lands suverenitet og ukrenkelighet av grenser.

Hun tar en pause. Kjenner på at samtalen ligger for mye i én vektskål, fyller på i den andre:

– Men vi har et utrolig godt samarbeid med USA på både forsvar og etterretning. Det tikker og går, det er godt etablert. Det er veldig viktig.

Én arbeidsgiver, mange muligheter

Det er Krutnes som har valgt møtested for anledningen: Kaffebrenneriet på Frogner. Litt upersonlig for et portrettintervju, eller?

– Jeg er mye her!

Setningen avsluttes med et smil, et slags høflig innpakket «duh!». Dette er stamkafeen. Krutnes og mannen bor like borti veien, jobben i Utenriksdepartementet (UD) er kun en kort rusletur unna.

Det er bekymringsfullt at Trump trekker USA ut av det multilaterale.

Det er et halvt år siden Krutnes’ åremål i Washington D.C. var over. I august 2024 ble stillingen overtatt av hennes gamle sjef, tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt. Posten er i gode hender, konstaterer hun.

– Jeg skulle gjerne vært der lenger, det var en fantastisk jobb. Men det var krevende. Du jobber hele døgnet omtrent, jeg tror ikke det er sunt å ha det slik for lenge.
Akkurat nå utformer hun en stortingsmelding om konsulær bistand. Det er kjent farvann, hun holdt i den forrige og første fra 2011. Det er et midlertidig oppdrag, hun har ikke giddet å flytte inn på kontoret sitt ordentlig. Det er ingenting der, forteller hun, ikke et bilde på veggen engang. Hun er ferdig til påske, etter det finner UD noe annet til henne.

– I UD blir veien til mens du går. Du har alltid en jobb, og det er fantastisk å få så mange forskjellige oppgaver uten å bytte arbeidsgiver. Så er det av og til frustrerende å ikke vite hva man skal drive på med. Av og til er det jobber du har lyst på, som du ikke får, men når det lukkes en dør, åpnes et vindu. Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle bli spesialrådgiver for Arktis og Antarktis, men det er en av de morsomste jobbene jeg har hatt. Det handler om alt, om klimapolitikk, sikkerhetspolitikk, ressursforvaltning og forskning.

Sak og smalltalk

Krutnes har jobbet i utenrikstjenesten i over 30 år, helt siden hun ble tatt opp ved UDs prestisjetunge aspirantkurs i 1994. Hun har vært stasjonert i Madrid, Strasbourg, Haag og nå sist i Washington. I Haag var hun regjeringens representant i styret i Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW), som i 2013 fikk Nobels fredspris. Hun har jobbet med sikkerhetspolitikk og nordområdene og var norsk representant til FNs ekspertgruppe for å fremme ansvarlig statlig bruk av cyberspace.

Innimellom alt dette, og på toppen av siviløkonomutdanningen fra Norges handelshøyskole (NHH), har hun en jusutdanning – delvis gjennomført i barselpermisjon.

– Jeg så at jus ville være et nyttig verktøy for meg, da kunne jeg like gjerne få et papir på det.
Som Norges ambassadør i USA var jobben hennes å fremme norske interesser og bygge relasjoner mellom landene; finne ut hvem som hadde påvirkningsmulighet, hvordan man fikk tilgang til dem, og hvordan man fikk dem interessert i eget budskap; reise rundt i de ulike statene, invitere på fiskemiddager i egen residens, være strateg, psykolog, forhandler og brobygger.

Da Russland gikk til krig mot Ukraina, ønsket Krutnes å snakke med flere i kongressen om våpenstøtte til Ukraina, også de som stemte mot.

– Jeg ville høre hva som skulle til for at de kunne være positive til det. Hvis jeg hadde bedt om et møte for å snakke om Ukraina, er det ikke sikkert jeg hadde fått det. Så jeg ba alltid om et møte for å snakke om energisikkerhet i Europa, det er de opptatt av. Da kunne jeg begynne med å snakke om Norge som største leverandør av gass til Europa, minne om at da Europa skulle fri seg fra russisk gass, så gjorde vi det sammen, Norge med kabler og USA med LNG-skip. Og så, by the way.

– Det høres risikabelt ut å kalle inn til møte under falske forutsetninger?

– De fleste amerikanere er veldig høflige. Hvis de blir irriterte, så viser de det ikke.

– Men det kan påvirke relasjonen?

– Nettopp. Derfor må du ha brukt tid på å skape den gode relasjonen, slik at de har en toleranse for at du snakker om noe annet.

Det vi sa sist, er å se på hva Trump faktisk gjør, ikke hva han sier.

– Hvordan gjør man det?

– Du går på mottagelser og holder mottagelser selv. Du går i kongressen, og du ber om møter i kongressen. Det er av og til vanskelig å få disse møtene, alle vil snakke med kongressmedlemmene. Noe jeg gjorde flere ganger, med suksess, var å gå på en olje- og gasskonferanse hvor jeg visste at mange republikanske kongressmenn var innom.

Hun satte seg bakerst, stoppet dem da de var på vei ut, introduserte seg, fikk kilt inn noen setninger om Norge, energisikkerhet, olje og gass, etterfulgt av «jeg vil gjerne komme på kontoret ditt en dag og snakke mer om dette».

Det er ikke mange sivøker i UD, men vi gjør mye ut av oss.

– Når du har vært på kontoret deres, sier du, «det hadde vært veldig hyggelig å invitere deg og din partner på en middag». Hvis det er republikanske menn du snakker med, så kan du som regel si your wife. Hvis det er demokratene, så må du være politisk korrekt og si your partner. Sånn holder man på. Det er veldig viktig at det første møtet blir riktig, ellers gidder de ikke å treffe deg igjen. De aller fleste er glad i å snakke selv. Hvis du er en god lytter, så synes de at det var en god samtale.
Med visse unntak:

– Jeg hadde et møte i Biden-administrasjonen på veldig høyt nivå, om mineralavtalen mellom Norge og USA. Da var det: «I’ve got ten minutes, what do you want?» Da må du prate, være kjempestrukturert og veldig tydelig. Du må tilpasse deg hver situasjon. Å bygge relasjoner er også masse smalltalk. Jeg smalltalker mye om motorsykkel, for eksempel. Det er mannen min som kjører, jeg sitter bare på, men det er ikke alltid jeg er veldig presis på hvem som gjør hva.

Hun ler. En diplomat må også være litt skuespiller. Og ja, det er faktisk noen likheter til Netflix-serien The Diplomat.

– Den kjolen kan du ikke bruke, håret er feil, jeg kjenner meg igjen i det. Jeg ble intervjuet av et magasin i Washington, og fotografen lurte på om jeg ikke måtte gå og fikse håret mitt først. Det er forventninger til hvordan man skal se ut i Washington.

– Du har jobbet med både Donald Trump og Joe Biden. Hvordan endret presidentskiftet hverdagen din som ambassadør?

– De fleste som er på det nivået vi forholder oss til, blir byttet ut, så man begynner på scratch. Det var spesielt krevende da jeg var der, for det var under covid. Biden-administrasjonen stengte alt, du fikk ikke tilgang.

Vi må fortsatt engasjere USA, se hvor vi har felles interesser og hvor vi kan jobbe sammen. Men klart, det er krevende.

I sin fars fotspor

Frogner er et forholdsvis nytt nabolag for Krutnes. Familien bodde lenge i et stort, fint hus på Vollen i Asker som de solgte da Krutnes dro til USA. På det tidspunktet var alle barna flyttet ut, og mannen, som skulle bli igjen og jobbe i Norge, ville ikke sitte alene i en stor enebolig. I dag har de leilighet i Oslo og hytte i Asker, på Brønnøya. 

Krutnes er født og oppvokst i Asker, med unntak av fire år litt lenger nord, på Namdalseid. Faren fikk jobb som skolesjef der på starten av 1980-tallet, og Krutnes ble med da han i forkant dro opp for å gjøre seg kjent. De gikk på endeløse kaffebesøk, Krutnes var tolv år og drakk ikke kaffe. Men tolvåringer der oppe gjorde det.
Hun skjønte et par ting om relasjonsbygging allerede da.

– De trodde jeg drakk kaffe.

Tonefallet bærer fortsatt ørsmå spor av å ha vært omgitt av en annen dialekt i formative år.

Krutnes er enebarn, hun har ikke fått sine diplomatiske evner ved å manøvrere en søskenflokk. Hun har fått det fra sin far, forteller hun.

– Faren min var utrolig flink til å snakke med folk, det var alltid hyggelig. Moren min jobbet som saksbehandler på trygdekontoret, men hun strevde med å komme inn i miljøet der oppe. Hun var ikke den samme joviale typen som faren min var.

Hver sommer dro familien på biltur i Europa, til Tyskland og Nederland med teltet på slep. Kanskje var det disse møtene med andre språk og kulturer som vekket utfartstrangen i henne.

Hun har selv tatt sine egne barn med rundt i verden, om enn i et litt annet format. Eldstemann er født i Oslo, neste i Madrid, den yngste i Strasbourg. Da de kom hjem fra oppholdet i Frankrike, pratet ungene norsk med fransk aksent og ordstilling. Alle snakker i dag spansk, godt oppmuntret av sin mor – oppholdet i Spania gjorde uutslettelig inntrykk på Krutnes, som selv prater flytende spansk med Madrid-aksent og er i Spania så ofte hun kan.

– Da vi fikk barn i Madrid, tok mannen min ut fødselspermisjon i ni måneder og jeg i tre. I Strasbourg tok vi seks måneder hver. Bortsett fra det så jobbet han i Oslo.

Å være alenemor til en ettåring, treåring og seksåring var tøft. Men jeg hadde au pair.

Hun er raskt ute med å understreke at barna ikke er rotløse. Etter Strasbourg var familien ni år i Norge, alle barna har gått på norsk skole, alle har valgt å studere i Norge. Én gikk for siviløkonomutdanning, de to andre for sivilingeniør.

Da vi fikk barn i Madrid, tok mannen min ut fødselspermisjon i ni måneder og jeg i tre. I Strasbourg tok vi seks måneder hver. Bortsett fra det så jobbet han i Oslo.

– Vi har nok forlangt mye av barna våre. De måtte kle på seg selv, jeg la ikke frem klær. De valgte fritidsaktiviteter som de var i stand til å komme seg til på egen hånd. Da vi flyttet ut siste gangen, til Nederland, så forlangte ikke jeg at de skulle være enige, jeg tok ansvar for den avgjørelsen. De har fått beskjed om hvordan ting blir, det er ikke alt vi har forhandlet på. Det har blitt stilt krav til dem, det er en refleksjon som barna selv har kommet med. De klager ikke på det, men de har reflektert over det.

Hun mimrer tilbake til da hun var ekspedisjonssjef i UD med ansvar for krisehåndtering. Datteren laget en tegneserie til henne hvor Jonas Gahr Støre, som den gangen var utenriksminister, ringte og sa at Anniken måtte dra til Egypt. «Men mamma, det er jo jul nå», sa datteren i tegneserien. «Vi får feire jul neste år», svarte moren.

– Den var veldig sår, sier Krutnes og smiler.

– Hun har nok følt litt på at jeg ikke var på juleavslutninger og sånne ting.

Av og til hører jeg folk si «jeg kan ikke skjønne hva som har skjedd i USA». (...) Jeg er gammel nok til å huske den forrige EU-kampen i Norge. Det minner litt! Det er masse følelser og litt feilinformasjon.

USA-valg og EU-avstemning

Det er mange som ser med vantro på det politiske klimaet i USA om dagen. Flere klør seg fortsatt i hodet over at Trump er tilbake, deriblant republikanerne, tror Krutnes; hvis de hadde trodd at det var en reell sjanse for at han skulle gjøre comeback som president, ville de kanskje ha dømt ham fra å innta verv da han ble stilt for riksrett for andre gang.

– Når Trump sier at han har fått et mandat fra folket, så har han det, men det var bare rundt to millioner som skilte ham fra Kamala Harris. Polariseringen er litt som en EU-avstemning i Norge. Av og til hører jeg folk si «jeg kan ikke skjønne hva som har skjedd i USA». Det er null tillit mellom de to leirene, og begge tror at alt den andre sier, er desinformasjon. Hvordan har de havnet der? Jeg er gammel nok til å huske den forrige EU-kampen i Norge. Det minner litt! Det er masse følelser og litt feilinformasjon.

Slik verden ser ut nå, er Krutnes aller mest opptatt av at vi må ta vare på demokratiet.

– En veldig viktig del av demokratiet er landets suverene rett. Dessverre er det sånn at fysisk avskrekking vil være nødvendig, og vi må bruke penger på forsvar. Det er USA som er sikkerhetsgarantien vår, Europa er ikke i stand til å forsvare oss. Vi må bygge opp et mye sterkere forsvar i Europa, og Norge er nødt til å ha et tett og godt samarbeid med både Europa og USA. På NHOs årskonferanse sa Jens Stoltenberg at han kunne ikke tenke seg noe mer etisk enn forsvarsindustrien. Underforstått, han kunne ikke tenke seg noe mer etisk enn å forsvare demokratiet vårt, suvereniteten vår. Alt dette henger sammen.

Hun er tydelig på at Norges største geopolitiske utfordring akkurat nå er utfallet av krigen i Ukraina.

– Måten den krigen avsluttes på, er viktig for vår sikkerhet fremover. Det er viktig at Russland ikke får trekke seg tilbake og bygge opp sin militære makt uten at det er skapt en trygg nok sikkerhetsgaranti for Ukraina. Da slår Russland til igjen, med de ringvirkningene det har i Norge. Russland er den største trusselen mot oss, hybrid krigføring fra russisk side.

For USA er krigen i Ukraina i enkeltes øyne en forstyrrende distraksjon, fortsetter hun. I amerikansk utenrikspolitikk er Kina den store trusselen.

– Det tror jeg vi kommer til å se enda tydeligere med Trump-administrasjonen enn vi gjorde under Biden. Kina er det eneste landet som faktisk kan utfordre USA på å ha verdenshegemoni. Og dette med at de vil ha Grønland nå, det handler mye om Kina, tror jeg. USA vil ikke at Kina skal få fotfeste i Arktis.

– Kjenner du noen gang på at Norge føles lite i det store geopolitiske bildet?

– Vi er flinke til å si at vi er store, da. Vi får ikke omtale Norge som et lite land.

Syder og koker under UD-hatten

Krutnes svarer utfyllende på alle spørsmål hun får. Hun stiller spørsmål tilbake, smiler mye, gjør sitt for å sørge for at samtalen er god. Men hun veier sine ord når vi penser innom politikk. Pausene blir merkbart lengre, hun prater mer kontrollert. Hun har i forkant forsikret seg om at hun får sitatsjekk, og at lydopptaket av samtalen ikke er for andres ører.

Hvis det er republikanske menn du snakker med, så kan du som regel si your wife. Hvis det er demokratene, så må du være politisk korrekt og si your partner.

Det var i fjor høst at kollega og Norges ambassadør til Moskva Robert Kvile sa at Norge burde inn i EU. Da fikk han passet påskrevet av Senterpartiets Marit Arnstad. «Som embetsmann skal han fremme det som er norsk politikk, den er at det ikke er aktuelt å søke medlemskap nå», sa Arnstad til NRK.

Klart Krutnes har egne meninger og politiske overbevisninger, men som diplomat representerer hun den sittende regjeringen til enhver tid.

– Ser du frem til å kunne snakke fritt?

– Ja! Jeg gjør det. Men hittil har det vært uproblematisk. Uansett hvem som styrer norsk utenrikspolitikk, så er de stort sett veldig enige. Vi ser nok litt større skiller nå, særlig på Palestina, og nå med EU og EØS. Men statsministeren er veldig tydelig på at vi må ha et tettere samarbeid med EU. Det er greit, det er fint. Det holder for meg.

– Men et sted må du vel få utløp?

– Det er stakkars mannen min, da! Og så løper jeg.
Vi har sittet på Kaffebrenneriet i snart to timer. Krutnes skal i et møte, men vi har sporet inn på et annet tema som opptar henne: musikk. Hun dirigerte kor som ung og spilte klassisk piano i flere år. I USA gikk hun ofte på orgelkonserter i Washington National Cathedral, hørte på jazz i kjelleren på Smalls i New York og på country på Luckenbach i Texas. Til 50-årsdagen fikk hun et el-piano av mannen som hun spiller på når hun er alene hjemme.

Drømmen er å spille jazz, kunne improvisere, men hun strever med å frigjøre seg fra notene. Hun hører på det meste, bortsett fra rap.

– Før du dro til Washington, sa du at du hadde fått den gjeveste jobben i UD. Har du peaket?

– Nei, erfaringen og kompetansen jeg har, er kjempenyttig, og når man først driver med noe, så blir det aller meste veldig gøy. Jeg har heller ikke sagt at jeg må være i UD resten av livet, jeg tar én ting om gangen. Visste du forresten at Anita Nergaard, som er Nato-ambassadør, også er sivøk? Og at Signe Brudeset, som var i Kina frem til i sommer, er sivøk? Vi var tre kvinnelige siviløkonomer som satt i Beijing, Washington og Nato samtidig, det var en kuriositet. Det er ikke mange sivøker i UD, men vi gjør mye ut av oss. 

FEM KJAPPE

Hva er det første du gjør når du våkner?
Sjekker e-post på telefonen. Det er en uvane jeg har med meg fra de fire årene i USA, da kunne jeg våkne til 60 uleste e-poster. Nå er det ingenting der! Så leser jeg nyheter, selvfølgelig, før jeg står opp.

Hva klarer du deg ikke uten?
Havregrøt. Kaffe. Og lakris, Salte sild.

Hva gir deg fremtidshåp?
Ungdommen. Og tek, jeg er tek-optimist. 

Hva frykter du mest?
Krig. At demokratiet utfordres.

Hva er det beste rådet noen har gitt deg?
Å smile. Det fikk jeg av en venninne, og jeg ga det videre til en annen venninne som skulle inn i et styremøte og var sint. Det funker ikke hvis du går inn der og er sint, du må smile. Da blir ting lettere.