Er reisetid arbeidstid?

Om reisetid skal anses som arbeidstid, kan få stor praktisk betydning for beregning av både daglig og ukentlig arbeidstid samt økonomisk kompensasjon. Hvilken reisetid som gir rett til kompensasjon, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I denne artikkelen forklarer vi hvordan du kan vurdere om reisetid er arbeidstid etter arbeidsmiljølovens regler.

Regelverket

Arbeidstid er regulert i arbeidsmiljøloven kapittel 10. Det finnes også et EU-direktiv som regulerer arbeidstid, hvor formålet bak reguleringene er å verne om arbeidstakeres fysiske helse og sikkerhet. Dette formålet skal være et sentralt hensyn i vurderingen av om en tidsperiode er arbeidstid, også etter norsk rett.

Hvilken reisetid som anses som arbeidstid, er ikke regulert direkte i loven. Det må derfor gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, hvor flere omstendigheter skal tas i betraktning. Det er tre vilkår som må være oppfylt for at en tidsperiode skal anses som arbeidstid. Arbeidstakeren må 1) være i arbeid, 2) stå til disposisjon for arbeidsgiveren i det aktuelle tidsrommet, og 3) utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av arbeidsforholdet. Disse tre vilkårene gjelder også for reisetid og er utgangspunktet for vurderingen av om reisetid skal anses som arbeidstid.

Ulike former for reisetid

For enkelte former for reisetid er det klare utgangspunkter, mens det for andre er mer usikkert om reisetiden er arbeidstid eller ikke. Reise til og fra ditt faste oppmøtested er som den klare hovedregel ikke arbeidstid, men dersom du foretar reiser innenfor ordinær arbeidstid med utgangspunkt i ditt faste oppmøtested, vil denne reisetiden være arbeidstid.

Det som er mer usikkert, er om reiser til og fra første og siste kunde for arbeidstakere uten fast arbeidssted, som for eksempel arbeidsgivers kontorlokaler, skal anses som arbeidstid. Det samme gjelder for arbeidstakere med fast arbeidssted, men som blir pålagt arbeidsoppgaver et annet sted enn sitt faste oppmøtested. I slike tilfeller må det foretas en konkret vurdering.

Avtalebaserte og interne ordninger

Det finnes flere avtalebaserte ordninger som regulerer om reisetid skal anses som arbeidstid, og hvordan reisetiden i så fall skal beregnes og kompenseres. Flere av Econas medlemmer har dette regulert i tariffavtale, men det kan også være regulert i den individuelle arbeidsavtalen. Noen arbeidsgivere har også reguleringer for reisetid i sine interne retningslinjer. Dersom du er usikker på om det gjelder noen slike reguleringer i ditt arbeidsforhold, bør du undersøke arbeidsavtalen din og arbeidsgivers interne retningslinjer. Du kan også spørre din lokale tillitsvalgte.

Hvordan vurdere om reisetid utgjør arbeidstid?

Det første vilkåret som må vurderes, er om arbeidstakeren utfører sine arbeidsoppgaver eller plikter under reisetiden. I denne vurderingen er det sentrale momentet om reisen må anses for å være en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte. Både nasjonale og internasjonale domstoler har lagt til grunn at dersom arbeidstakeren gjennomfører reisen for å utføre pålagte arbeidsoppgaver, så er reisen en nødvendig og vesentlig forutsetning for å kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte. Forutsetningen er at arbeidsoppgavene er pålagt av arbeidsgiver. Videre er det også trolig en forutsetning at det må være praktisk vanskelig for arbeidstakeren å utføre arbeidsoppgavene et annet sted enn der vedkommende reiser for å utføre arbeidet. Likevel mener vi i Econa at kravet om «nødvendig og vesentlig» ikke skal tolkes for strengt, fordi det vil medføre en risiko for at arbeidstakerens helse og sikkerhet ikke ivaretas godt nok.

Et sentralt spørsmål er om arbeidstaker må stå til disposisjon under reisetiden.

Det andre vilkåret er at arbeidstakeren må stå til arbeidsgivers disposisjon under reisetiden. Dette innebærer at arbeidstakeren må være rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser. I vurderingen av om arbeidstakeren er rettslig forpliktet, er det et sentralt moment i hvilken grad arbeidstakeren har mulighet til å råde over tiden uten større begrensninger og bruke den i egen interesse, for eksempel til å levere barn i barnehagen på vei til jobb eller handle i butikk på vei hjem. Dersom arbeidstakeren har mulighet til fritt og uavbrutt å forfølge egne interesser, skal tidsperiodene ikke anses som arbeidstid. I praksis har det blitt argumentert for at så lenge reisetiden ikke er lengre enn nødvendig, har ikke arbeidstakeren mulighet til å forfølge egne interesser og må anses for å stå til arbeidsgivers disposisjon.

Det tredje vilkåret er at arbeidstakeren må være i arbeid. Selv om formuleringen «i arbeid» språklig sett tilsier at arbeidstakeren må utføre aktivt arbeid, er ikke vilkåret tolket slik i praksis. Det stilles altså ikke krav til aktivt arbeid under reisen. Vilkåret om å være i arbeid er blitt tolket som et krav om at arbeidstakeren fysisk må befinne seg på arbeidsstedet. I denne sammenhengen skal «arbeidsstedet» forstås videre enn bare arbeidsgivers kontorlokaler. Eksempler fra praksis viser at arbeidstakere som reiser, også kan anses for å være «i arbeid» under reisen. I slike tilfeller er det sentralt at reisen er nødvendig for å utføre arbeidsoppgavene. For arbeidstakere som vanligvis har fast oppmøtested, men blir pålagt oppmøte et annet sted, er det også blitt hevdet at i disse tilfellene mister arbeidstakeren muligheten til å bestemme pendleravstand. Dette er et argument som taler for at reisetiden bør anses som arbeidstid, i hvert fall der reisetiden blir lengre enn til arbeidstakerens faste oppmøtested.

Oppsummert må det altså vurderes 1) om reisen er en vesentlig og nødvendig forutsetning for å ivareta arbeidsoppgavene på en pliktoppfyllende måte, 2) om arbeidstakeren har mulighet til å forfølge egne interesser fritt og uavbrutt, og (3) om arbeidstakeren befinner seg på arbeidsstedet, som kan være både i kontorlokalene eller på toget under en jobbrelatert reise.

Selv om alle vilkårene er oppfylt, er det viktig å være oppmerksom på at det kun er den faktisk nødvendige reisetiden som anses som arbeidstid. Bruker man lengre tid på reisen enn det som er nødvendig, vil den delen av reisetiden som ikke er nødvendig, ikke anses som arbeidstid.

Kompensasjon

Arbeidsmiljøloven har ingen bestemmelser som regulerer kompensasjon for reisetid som er arbeidstid. Vi i Econa mener at reisetid som er arbeidstid, skal kompenseres på samme måte som «vanlig» arbeidstid. Dette innebærer at du skal ha vanlig timelønn for reisetiden, og eventuelt overtidstillegg dersom reisetiden er arbeidstid som overstiger lovens grenser for alminnelig arbeidstid. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at det kan være reguleringer for kompensasjon og beregning av reisetiden i tariffavtaler eller arbeidsgivers interne retningslinjer. Da vil det være disse reguleringene som er gjeldende.

Vi i Econa anbefaler deg å sjekke din arbeidsavtale og eventuelle tariffavtaler eller interne ordninger, slik at du er kjent med reguleringene som gjelder i ditt arbeidsforhold. Det anbefales også at du tar kontakt med arbeidsgiver og avklarer kompensasjon for reisetid før du gjennomfører en jobbreise, hvis det er uklart hvordan dette praktiseres på arbeidsplassen.

Ta kontakt med Econas advokater dersom du har spørsmål om reisetid og arbeidstid.