Magma Utgave 1 2023 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Kristin Engebretsen FOTO: Julie Hrnčířová

Universitetene bør se til arbeidslivet for å tilrettelegge for studentenes velvære

Portrett av Kristin Engebretsen

Kristin Engebretsen

Foto: Foto: Julie Hrnčířová

Som studenter blir vi fortalt at studiene er jobben vår. Det er forventet at vi bruker tilsvarende en arbeidsdag på studiene, noe mange av oss også gjør. Men når vi studenter krever enkle tiltak som er en selvfølge i arbeidslivet, så er ikke argumentet lenger holdbart. Hvis vi skal behandle studiene som jobb, bør studenter ha samme muligheter for fleksibilitet og tilrettelegging som i arbeidslivet. 

I løpet av fem år skal studenter gjennom mye pensum, undervisning og et titalls oppgaver. Samtidig lever dagens studenter også et travelt liv ved siden av studiene med deltidsjobber og verv, og vi er aktive i fritiden. Studietiden er en hektisk, morsom og lærerik periode for mange, men for en stor andel studenter også krevende og utfordrende. 

Ifølge SHoT-undersøkelsen (studentene helse- og trivselsundersøkelse) rapporter blant annet 42 prosent av studentene om psykiske plager, og 20 prosent opplyser om psykiske lidelser, med angst og depresjon som de vanligste. Manglende rom for tilrettelegging for disse studentene kan være essensielt, for i ytterste konsekvens vil det bli for krevende eller umulig for dem å fullføre studiene. 

Manglende muligheter for tilrettelegging 

For studenter som lever med psykiske plager, kan det være helt nødvendig med tiltak som kan hjelpe dem gjennom studiehverdagen. Noen trenger kun en pust i bakken, mens andre trenger en større tilrettelegging gjennom hele utdanningsløpet. 

Tilrettelegging er derimot vanskelig å få som student. Obligatorisk oppmøte på forelesninger og kontinuerlige arbeidskrav gjelder uavhengig av din helse. Misser du på kun ett av kravene, er konsekvensen at du ikke får ta eksamen, og du får ikke tatt semesterets 30 studiepoeng. Disse studiepoengene i seg selv er ikke nødvendigvis det viktigste, men konsekvensen er at du mister deler av stipendet fra Lånekassen, og du vil kanskje ha problemer med å bli uteksaminert på normert tid. 

Som student har du kun én mulighet til å søke om tilrettelagt eksamen i løpet av semesteret. Fristen varierer fra studiested til studiested, men felles for institusjonene er at den er tidlig i semesteret. Det er imidlertid de færreste studenter som planlegger for eventuelle psykiske plager. 

Lange ventelister gjør det vanskelig å få dokumentasjon i tide 

Av naturlige årsaker må behovet for tilrettelagt eksamen dokumenteres av sakkyndig. Men dette er ofte enklere sagt enn gjort. Ventetiden på psykologtjenester er lang både i det offentlige og hos studentskipnaden, og private tjenester er en kostnad mange studenter ikke kan ta seg råd til. Det blir med andre ord krevende å få den nødvendige dokumentasjonen på at du i det hele tatt trenger tilrettelegging. 

Du som leser dette, tenker kanskje ikke at dette er et så utbredt problem. Prater du med studentene og ser de dystre tallene i SHoT-undersøkelsen, vil du derimot se at det faktisk er en større utfordring for flere studenter. Men universitetenes forslag til løsning er bare å utsette eksamen. 

Ilustrasjon: Sliter med fysisk oppmøte

SLITER MED FYSISK OPPMØTE - Har du for eksempel sosial angst, er det å ha obligatorisk oppmøte i seminarer en stor utfordring.

One size does not fit all 

Semesteret er utarbeidet slik at det er likt for alle som tar de samme fagene. Naturlig nok, det er jo enklest for institusjonene. Likevel bør det være større rom for skjønnsvurderinger når opplegget ikke passer for noen. Har du for eksempel sosial angst, er det å ha obligatorisk oppmøte i seminarer en stor utfordring. 

For noen kan en tur hjem til familien være nok for å få den nødvendige pausen, for andre kan løsningen være å ha muligheten til å følge all undervisning hjemmefra. Enkelte av tiltakene er med andre ord ikke noe som trenger å sette hele undervisningen på hodet, det er ofte snakk om mindre justeringer. Det er ikke vanskelig å skjønne at et kull på 200 studenter har ulike behov, og da må universitetene også forstå at one size does not fit all.

Etterlyser tilpasninger og rettigheter du får i arbeidslivet 

Studiene skal være vår jobb, men foruten tidsbruken er det lite som tilsier at studiene er jobb. En ting er ulikhetene i inntekt, arbeidskrav og eksamen, en annen ting er muligheten for individuelle tilpasninger for å håndtere utfordringer. 

Er du som arbeidstaker syk i to dager, kan du ta ut egenmelding. Er du syk over en lengre periode, kan du få sykemelding. Dersom en av dine nære dør, kan du få velferdspermisjon og fri til å gå i begravelse. Skjer dette med oss studenter, må likevel arbeidskravene oppfylles, og den obligatoriske undervisningen kan gjøre at du må ta et valg på om du skal reise hjem til begravelse. 

Studenter etterlyser rom for samarbeid og dialog med institusjonene. På arbeidsplassen har du en leder du kan diskutere dine utfordringer med for å finne tilpasninger som gjør hverdagen og jobben håndterbare. Kanskje er løsningen å ha 50 prosent hjemmekontor eller få tilpassede arbeidsoppgaver. Studenter blir derimot møtt med byråkrati, standardiserte skjemaer og en uengasjert fakultetsansatt som ikke kan unnvike fra institusjonens regler. 

Studentenes psykiske (u)helse blir med dem inn i arbeidslivet – vi må handle nå! 

Vi har et økende problem med unges psykiske helse. Ikke bare understrekes dette av SHoT-undersøkelsen, vi ser også stadig flere artikler om at unge arbeidstakere sliter med sin mentale helse. Fleksibilitet til å forme og påvirke sin egen hverdag, sette grenser der det trengs, og legge inn justeringer for å håndtere psyke og arbeidsoppgaver, er essensiell. Både på arbeidsplassen og på studier. 

Psykiske plager forsvinner ikke bare fordi du slutter å studere og begynner å jobbe. De følger deg inn i arbeidslivet. Undervisningsinstitusjonenes one size fits all, ustoppelige arbeidskrav og manglende rom for skjønn og tilrettelegging må diskuteres, og de må møte studentene til dialog for å bedre situasjonen. Kjære universiteter – se til arbeidslivet! 

 

)