Lykke på Reiersen

Jeg skulle gjerne forsket mer på betydningen som flaks og uflaks har i livene våre. Mange har en tro på at livet er en sum av mange overveide beslutninger. Det er jo det mange økonomiske modeller baserer seg på – at verden liksom er befolket av mennesker som alltid tar rasjonelle valg. I virkeligheten er livene våre summen av veldig mye flaks og uflaks. Det at vi ikke minner hverandre så ofte på det, gjør nok at de som tjener mye, føler at de har fortjent det. 

Jon Reiersen lener seg over det runde bordet og ignorerer den halvdrukne koppen med kaffe latte som står foran ham. Utenfor tårner Bjørvikas nybygde fjell. Reiersen kaster et blikk mot det smale, menneskeskapte dalføret som snirkler seg mellom høyhusene. Da han selv bodde i Oslo som student, fantes ikke engang planskissene til denne nye bydelen. På den ene siden er han begeistret over alle mulighetene det nye utelivet har bragt med seg. Men Oslos utvikling har også en pris, bemerker han. 

– Ingen musikere, ingen kunstnere, ingen som ikke tjener godt, har mulighet til å bo i Oslo lenger. Det er leit, for det gjør at byen blir mer polert og mindre mangfoldig. Det er ikke plass til alle på samme måte som før. 

Han skotter bort på tribunen langs den ene kaféveggen, laget spesielt for dem som kommer alene eller i følge med en Mac. Menneskene som sitter der, ser ut av panoramavinduet – som vender mot høyhusene, ikke mot fjorden – med glassaktige blikk. Som en gjeng studenter som har valgt feil studium.

Nettopp de høytlønte vil i større utstrekning tenke at dette har jeg jobbet hardt for, dette har jeg fortjent. 

Det er mange ting vi forbinder med flaks, men prestisje er ikke en av dem. Flaksen har et frynsete rykte. Den minner oss om lotto og Flax-lodd, Fetter Anton og fjellvettreglene med Severin Suveren. Flaksen er lettvinthetens fanebærer, ja, kanskje til og med latskapens. Lottomillionærer er jo tross alt ikke som andre millionærer. – Nettopp de høytlønte vil i større utstrekning tenke at dette har jeg jobbet hardt for, dette har jeg fortjent. Og fordi dette er min fortjeneste – det er jeg som har tatt høy utdanning – skal jeg ikke dele dette med noen. Men så kan man minne hverandre på at man hadde kanskje litt flaks opp igjennom også. Det at du ble født av de foreldrene du ble, det var kanskje litt flaks? Du ble født i akkurat det området som du ble, det var flaks? Kanskje møtte du noen som hadde betydning for deg, som hjalp deg inn på rett spor, det var kanskje litt flaks? Kanskje må vi minne hverandre mer på at livet består av mer flaks og uflaks enn det vi liker å innrømme for oss selv, sier Reiersen. 

Han kommer fra utsiden av akademia. Faren var industriarbeider, moren hjemmeværende. Det var en lærer på videregående som foreslo at han skulle studere samfunnsøkonomi. Ingen hjemme kunne forberede ham på hva som ventet på Blindern, men han fant seg til rette. Her møtte han etter hvert økonomiprofessor Kalle Moene, som han senere fikk jobbe for som forskningsassistent ved Frischsenteret. 

Også i likhetslandet Norge er akademia bygget på forskjeller, og det gjelder ikke bare forskjeller i talent. Inngangsbilletten er ikke for alle. 

– For å jobbe som forskningsassistent eller stipendiat er du nesten nødt til å ha foreldre eller annen familie som du kan støtte deg på eller arve en leilighet fra – lønnen er ikke nok til å dekke bokostnader og annet livsopphold, sier Reiersen. 

Heldig nok fant han en leilighet på Briskeby der husleien var lav mot at han jobbet som vaktmester i bygården, og dermed gikk det akkurat rundt økonomisk. 

Talent og annen valuta 

I mars 2019 ble 33 styrtrike foreldre anklaget av amerikanske påtalemyndigheter for å ha deltatt i et organisert juksenettverk for å sikre barna sine innpass ved et knippe eliteuniversiteter. Skuespiller Lori Loughlin, som noen kanskje husker fra 1990-tallsserien Under samme tak, ble et ansikt utad for denne skandalen. Sammen med ektemannen, motedesigneren Mossimo Gianulli, hadde hun betalt 500 000 dollar til svindlernettverket for å få sine to døtre innrullert ved det høythengende University of Southern California (UCS).

Mannen bak nettverket, William Singer, fikk angivelig betalt 25 millioner dollar i løpet av åtte år fra foreldre som ønsket å hjelpe barna inn «sidedøren», ifølge The Harvard Gazette. Opprullingen av denne skandalen satte i gang en større diskusjon om hvem som kommer seg opp og frem, og hvorfor. I sitt forsvar påpekte Singer at rike foreldre ofte hjelper barna sine inn på prestisjeskoler i form av donasjoner til skolen, noe han betegnet som å bruke «bakdøren». Selv hadde han altså bare tilbudt foreldrene en «sidedør» dersom barna deres ikke kom seg inn via hoveddøren. 

De fleste av oss vil være enige om at det moralsk rettferdige er at de beste studentene skal få plass ved de beste universitetene. Barn av velstående, amerikanske foreldre får hjelp til undervisning, sluses inn i passende fritidsaktiviteter og frivillig arbeid som styrker søknaden, og er ikke avhengig av stipender for å komme inn på eliteskolene. I etterkant av inntaksskandalen handlet derfor den politiske debatten i amerikanske medier om hvorvidt man bør ha tiltak som jevner ut konkurransevilkårene mellom de privilegerte og de mer vanskeligstilte søkerne slik at det nettopp er evnene, og ikke familie og flaks, som avgjør om de kommer inn. 

Når lederlønningene øker, kan det på sikt skape mer sosial konflikt og misnøye i samfunnet. Små forskjeller og høy tillit har mye å si for hvordan samfunnet vårt er innrettet, og ikke minst for produktiviteten.

Den amerikanske filosofen og Harvard-professoren Michael Sandel har påpekt at denne debatten overså et viktig poeng: For like problematisk som inntaksjukset er det faktum at inntaket til eliteuniversitetene er så høythengende. Besettelsen om å få barna sine inn på et eliteuniversitet handler om mer enn rikdom. For hvis det handlet om å sikre barnas fremtidige formuer, kunne foreldrene innrettet seg på en rekke andre måter.  De hadde ikke trengt å gjøre seg til bedragere. Det foreldrene kjøpte, påpeker Sandel, er ikke en forsikring mot økonomisk forfall, men noe mindre håndgripelig og langt mer verdifullt: den lånte glansen av strålende meritter. For i et land med store og fortsatt økende forskjeller trenger menneskene som befinner seg på toppen av pyramiden, å rettferdiggjøre i moralsk forstand at de befinner seg nettopp på toppen: Vinnerne må kjenne at de har fortjent å lykkes gjennom hardt arbeid. Paradoksalt nok var det denne erkjennelsen disse rike foreldrene forsøkte å kjøpe til barna sine, hevder Sandel i The Harvard Gazette. 

I boken The Tyranny of Merit skriver Sandel at inntaket til eliteskoler som Harvard aller helst burde foregå ved hjelp av loddtrekning. 

– De 50 beste kommer inn, de 500 neste er marginalt dårligere. De 50 som kommer inn, tror senere at de har jobbet hardere enn dem som ikke kom inn, selv om forskjellen mellom søkerne var marginal ved inntakstidspunktet. Dersom inntaket ble avgjort med loddtrekning blant søkerne, kunne det fungere som en god bevisstgjøring om hvor mye flaks og uflaks har å si i livene våre. Dersom vi var mer bevisst dette, ville viljen til å dele med hverandre kanskje være større, påpeker Reiersen.

Undervisningsbasert forskning 

Det er slutten av nittitallet, og Jon Reiersen bor fremdeles i den tidligere nevnte vaktmesterleiligheten på Briskeby i Oslo, men nå sammen med kona Elisabeth og deres første barn. Begge har fått jobber i hovedstaden, og de har bestemt seg for å bli boende. Men det er vanskelig å finne ledig plass i en barnehage. De har forsøkt overalt. Plutselig dukker det opp en annonse i Gjengangeren, lokalavisen i Horten: Ledig barnehageplass i en familiebarnehage. 

– Så da flyttet vi hjem, da, smiler han. 

Han fikk jobb ved Høyskolen i Vestfold, som den gangen var en profesjonsdominert høyskole med sykepleierstudium og ingeniørfag. Høyskolen hadde et ønske om å bygge opp et fagmiljø for økonomi, og Reiersen fikk en sentral rolle i dette arbeidet sammen med et knippe andre kolleger. I dag er høyskolen en del av Universitetet i Sørøst-Norge (USN), som tilbyr økonomiutdanning ved fem ulike læresteder. 

– Når jeg tenker tilbake på det, synes jeg at de som ansatte meg, var ganske tøffe – jeg var bare 27 år gammel. Den gang var jeg den desidert yngste, nå er jeg snart den eldste. 

Det er blitt et kvart århundre med forskning og undervisning, og i løpet av den tiden har han måttet tilpasse seg en ny hverdag der han får stor konkurranse fra skjermer og sosiale medier. 

– Det snakkes jo mye om forskningsbasert undervisning. Selv er jeg glad i å snu på begrepet: undervisningsbasert forskning. Undervisning er en undervurdert kilde til mange gode forskningsspørsmål. Jeg underviser en del i inntektsulikhet. Vi vet at Norge er et land med ganske små forskjeller sammenlignet med andre land. I en time var det en student som rakte opp hånden og lurte på hva som egentlig er en riktig eller best mulig fordeling av inntekt i et samfunn. Jeg hadde ikke noe godt svar, og fant ut at dette har vi ikke noen teorier om. Derfor har vi jobbet videre med det sammen. Gjennom spørreundersøkelser finner vi at det ser ut til at folks preferanser for inntektsfordeling ligger veldig nær den fordelingen vi allerede har i Norge.

Tillit og ulikhet 

Den høye graden av tillit kjennetegner etter hvert det norske samfunnet. Tillit er som kjent vanskelig å bygge opp og lett å rive ned, og nettopp derfor er den verdifull, men skjør. En viktig komponent i et samfunn med høy grad av tillit er nettopp likhet, ifølge Reiersen. Ulikhet bryter ned tillit. Hvis forskjellene i samfunnet blir for store, faller tilliten. 

– Tilliten i Norge har vært oppadgående i lang tid, og er det fremdeles. I USA ser vi det motsatte. På 50- og 60-tallet var tilliten i det amerikanske samfunnet på linje med det vi har i Skandinavia i dag, opp mot 70 prosent av befolkningen stolte altså på hverandre og på myndighetene. Siden den gang har forskjellene økt og tilliten falt i USA. 

Inntektsulikhet er tema for artikkelen Reiersen har skrevet sammen med Elin Svarstad ved Fafo i denne utgaven av Magma. 

– Vi spurte et representativt utvalg om hva de tror at sykepleiere og renholdere tjener, og hva de ønsker at de skal tjene. Respondentene gjetter ganske rett på faktisk lønn, men ønsker at de to gruppene skal tjene mye mer. Vi stilte de samme spørsmålene om ledere i næringslivet og helsevesenet, og her ser vi det motsatte: Folk undervurderer jevnt over hvor mye toppsjefene tjener, og de ønsker ideelt sett at de tjener mye mindre. Folk ønsker å løfte lønnsgulvet og holde taket igjen. Nå ser vi at taket for topplederne flyr av gårde, sier han.

Et argument som forsvarer høyere lederlønninger er at det koster penger å vinne konkurransen om de beste hodene. Offentlig sektor må delta i den konkurransen sammen med det private næringslivet. 

– Dette argumentet, som hviler på at det er et marked som vi må tilpasse oss, og ferdig med den diskusjonen, er ikke nok. Lederlønningene har innvirkning på en rekke andre ting også. Når lederlønningene øker, kan det på sikt skape mer sosial konflikt og misnøye i samfunnet. Små forskjeller og høy tillit har mye å si for hvordan vårt samfunn er innrettet, og ikke minst for produktiviteten. Den sosiale tilliten vi har i organisasjonen, gjør at vi kan organisere oss mer effektivt. Små endringer i det daglige som gjør arbeidsprosessen mer effektiv, blir i sum en veldig stor produktivitetsgevinst for samfunnet, sier Reiersen. 

Når vi snakker om tillit, snakker vi egentlig om pålitelighet, påpeker han. 

– Det er påliteligheten som ligger til grunn for tilliten. Vi må være pålitelige, skikkelige folk, det er det som er grunnlaget for tilliten. Det er et ansvar vi alle må ta. 

Men påliteligheten trenger altså noen rammevilkår. Ubemannede turisthytter er det forslitte bildet på norsk tillit. Hvor kommer tilliten fra? Forklarer tilliten at et land blir velstående, eller er grunnlaget for tillit større i velstående land? Dette er spørsmål som Reiersen stiller i sine forelesninger. 

– Når studentene mine tar pause, står det igjen femti Mac-er i rommet; de legger fra seg verdisakene og går ut for å drikke kaffe. Og når de kommer tilbake, er det ingenting som er borte. Hvorfor det? Det kan jo hende det skyldes at studentene er veldig pålitelige, men det kan også være fordi alle har Mac-er, sier han med et forsiktig smil. 

Det kan også være flaks.