Kan få vansker med å stanse topplønnsfesten

Næringsminister Jan Christian Vestre vakte oppsikt da han i slutten av oktober i fjor la frem regjeringens nye eierskapsmelding. Der ble regjeringens varslede innstramming av topplederlønninger i statlige og delstatlige selskaper presentert. Nå skal ingen toppledere få større lønnstillegg, i kroner og øre, enn de ansatte. 

– Det vil i praksis si at man reduserer kjøpekraften til dem som har høyere lønn enn snittet, sa avtroppende Telenor-styreleder Gunn Wærsted til Dagens Næringsliv. Hun kom med krass kritikk av regjeringens eierstyring, og uttalte at hun aldri mer vil ta styreverv i en statlig bedrift.

Styrelederne i de største statlige og delstatlige selskapene skal også ha kritisert endringene i et felles møte med næringsministeren før jul, skrev DN i mai.

Kan få konsekvenser

Næringsminister Jan Christian Vestre har ikke hatt tid til å stille opp til intervju i Magma. Til TV2 sa han dette før han la frem eierskapsmeldingen i høst: 

– Denne regjeringen mener alvor med moderasjonslinjen. Og det vil kunne få konsekvenser for styrene som ikke følger opp dette. 

I eierskapsmeldingen slo regjeringen fast at staten kan stemme mot styrenes lønnsrapporter dersom de er uenige i ledernes lønnsøkninger. 

Juridisk problem

Også akademikere har reagert på formuleringer i eierskapsmeldingen. BI-professor i forretningsjus Tore Bråthen er blant dem som har reagert. Han mener at det rent juridisk er problematisk at staten har satt et så konkret tak for hvor mye lederlønningene kan øke.

– Jeg ble nokså overrasket da jeg så formuleringen om kronebeløpet, sier han. 

– Dette er begrunnet i den største aksjonærens politiske oppfatninger. Det er uproblematisk så lenge det sammenfaller med selskapets interesser. Hvis det går på tvers av selskapets interesser, begynner det å bli problematisk, sier han, og viser til faren for at det kan bli vanskelig å rekruttere og beholde de lederne som er best for selskapet, og at dette igjen kan gå ut over verdien på selskapene. 

– Potensielle ledere som lar seg motivere av høy lønn, vil nok søke mot selskaper som ikke følger disse retningslinjene, sier han.

Skaper usikkerhet

Bråthen påpeker at det ifølge aksjelovene er styrets oppgave å ivareta selskapets interesser. 

– Det betyr at styret ikke skal gi én krone for mye, verken til topplederen eller andre, men betale det som er nødvendig for selskapets beste, sier han. 

Dette vil også innebære å unngå at selskapet blir uglesett fordi de har en lønnspolitikk på tvers av hva som er akseptabelt i samfunnet, legger han til. 

– Dette er en forpliktelse som styret har allerede, og hvis styret ikke gjør dette, kan eierne kaste styret, sier han. 

Han mener også at det er problematisk at staten ikke har gått inn på hvilke begrunnelser de vil godta dersom lederlønningene øker mer enn ønsket. 

– Det skaper usikkerhet. Styrene kan ikke fordra usikkerhet i retningslinjene, sier han. 

Politikere i motvind 

Politikerne har i mange år forsøkt å begrense veksten i lederlønningene. Førsteamanuensis Iver Bragelien ved NHHs institutt for foretaksøkonomi har deltatt i denne debatten i 20 år. Samtidig har toppledernes lønninger blitt stadig høyere. 

– Det er som å kjempe mot vindmøller, mener Bragelien, som blant annet har forsket på lederlønninger og bonusordninger. 

Han er likevel spent på hva som vil skje denne gangen. Han mener styrene nå for første gang har fått så strenge begrensninger at de ikke kan lønne lederne slik de vil. Selv mener han staten har gått for langt. 

Planøkonomi 

– Dette minner for mye om gammeldags planøkonomi, med sentralstyring av priser og lønninger, som de drev med i Sovjetunionen, og som vi også hadde sterke innslag av tidligere i Norge med et prisdirektorat, sa Bragelien til DN i oktober. 

Han gjentar karakteristikken overfor Magma: 

– Det var en grunn til at Prisdirektoratet ble erstattet av Konkurransetilsynet. Staten gikk fra å regulere prisene til å stimulere til konkurranse og prøve å få konkurransen til å fungere bedre. Tanken er at konkurranse er det beste virkemiddelet til å holde prisene nede. Ingen vil betale mer enn de må, verken for råvarer, underleverandører eller arbeidskraft – gitt at konkurransen fungerer, sier han.

Det er styrene som har best forutsetninger for å vurdere hva som er riktig lønn. - IVER BRAGELIEN, Førsteamanuensis NHH 

Mindre bonus 

Bragelien tror styrene ønsker å ha muligheten til å betale høye lønninger når de mener det er nødvendig, og til å ha høye bonuser som insentiv. Gode bonusordninger kan være motiverende. Det gjør også at fastlønnen kan være lavere, noe som kan redusere utgiftene ved feilansettelser, påpeker han. 

Staten på sin side trekker i eierskapsmeldingen frem at det kan fremstå negativt at lønnsforskjellene mellom ledelsen og medarbeiderne er større i år hvor selskapet gjør det bra. Forventningen om maksimal oppnåelig bonus i mange av selskapene med statlig eierskap har derfor blitt redusert fra 50 til 25 prosent av fastlønn.

– Neppe mange overprøvinger 

Bragelien tviler på at det vil komme mange overprøvinger av lønnsøkningene. 

– Hvem skal vurdere om styrenes begrunnelser er gode nok? Byråkrater i departementene? Det er styrene som har best forutsetninger for å vurdere hva som er riktig lønn. Ingen eksterne kan ha samme kunnskap som styrene, sier han.

Økte 21,3 prosent 

Da tallene fra teknisk beregningsutvalg kom tidligere i år, viste de at toppledere i både offentlig sektor og næringslivet hadde hatt høyere lønnsøkning enn snittet i fjor – både i kroner og i prosent. Toppledere i petroleumssektoren hadde en samlet lønnsvekst på 21,3 prosent. Dette ble et viktig argument for vårens streik, som ble den første i et mellomoppgjør. 

– Det er et faktum at høye lederlønninger og bonuser gjorde forhandlingene vanskeligere denne gangen, sa NHO-sjef Ole Erik Almlid til Adresseavisen.

Umusikalsk 

– Når selv NHO-sjefen går ut og sier at han forstår at mange blir provosert av de høye lederlønningene, da bør det gjøres noe, sier investor og Equinor-aksjonær Per Henning Lerstad. 

Lerstad tok ordet da lederlønn ble tema på Equinors generalforsamling i mai. Han etterlyste bedre dokumentasjon på at styret viser moderasjon. 

– Når andre oppfordres til å vise moderasjon, er det feil og umusikalsk at topplederne innen offshorevirksomheter hadde en lønnsøkning på nesten 22 prosent i fjor, sier han. 

– Folk er opptatt av likelønn og like forutsetninger for alle. Alle bør følge samme moderasjonslinje, legger han til overfor Magma. 

Lerstad mener det er på tide at staten tar sterkere grep om lønnsutviklingen til topplederne. 

– Det kan virke som høyest mulig lønn er den eneste måten de kan beholde lederne på. Det må da være andre årsaker til at lederne ønsker å bli i såpass viktige lederjobber, sier han.

Talerør for opinionen 

Lerstad har stilt opp på Equinors generalforsamlinger i 20 år. Han er opptatt av utbyttet på sin egen investering, men er først og fremst opptatt av å vise egne holdninger i samfunnsspørsmål. Det er ikke mange småaksjonærer som gjør det samme, derfor ser han på seg selv som et talerør for opinionen. Han forbereder seg godt før han holder et innlegg. Denne gangen hadde han satt seg inn i lønnsstatistikker og fulgt med på samfunnsdebatten om temaet. 

Lerstad tror ikke at styrene i de statseide selskapene har grunn til å frykte at staten skal overstyre dem i tide og utide. 

– Staten har en veldig passiv eierstyring. De har vist en tilbakelent holdning til lønnsspørsmål så lenge jeg har fulgt med, sier han.

Kan skremme utenlandske investorer 

Mens Lerstad er en samfunnsengasjert investor, kan andre, større investorer ha et helt annet syn på behovet for måtehold med toppledernes lønninger, mener Iver Bragelien. 

Bragelien påpeker at staten eier mange av disse selskapene sammen med utenlandske aksjonærer. Mens det i Norge er lett å forsvare prinsippet om relativt små lønnsforskjeller, er utenlandske investorer vant til langt høyere lederlønninger. Statens begrensninger kan føre til at utenlandske investorer styrer unna disse selskapene i frykt for at selskapene ikke får de beste lederne, mener Bragelien. 

Har så de utenlandske investorene rett? Bør staten holde seg unna topplederlønningene? Meget mulig, mener Bragelien.

Godt betalt i gode bedrifter 

Brageliens forskning på lederlønninger har vist at det er en ganske sterk sammenheng mellom lederens lønn og virksomhetens resultater, selv om det er vanskelig å påvise årsak og virkning. Det har også vist seg at økonomiske belønninger endrer atferd, noe som er grunnen til at mange økonomer anbefaler resultatbasert lønn i form av bonuser, aksjer eller opsjoner. 

Her må det nevnes at det er delte meninger om hvorvidt penger er den beste typen motivasjon. Bragelien har gått gjennom forskningen på dette, og funnet ut at summen av forskningen viser at pengebelønning har positiv effekt. Men det finnes også situasjoner der indre motivasjon gir bedre resultater. 

Noe forskning tyder dessuten på at stort sprik mellom lederlønn og de ansattes lønn kan ødelegge for de ansattes motivasjon til å gjøre sitt beste. Heller ikke dette er svart-hvitt. 

– For enkelte kan forskjellene motivere, fordi de ser at de kan få høyere lønn om de kommer seg opp i hierarkiet, sier Bragelien. 

I tillegg har du faren for at selskapets omdømme svekkes, som i statens eierskapsmelding blir trukket frem som en viktig årsak til å vise måtehold.

Påvirkes av internasjonalt nivå 

Uavhengig av om vi ønsker toppledere som blir motivert av penger, kan høye lønninger være nødvendig. Arbeidsmarkedet er rett og slett et marked, påpeker Bragelien. 

Foreløpig er norske lederlønninger moderate sammenlignet med mange andre land. Vi skal ikke lenger enn til Sverige og Danmark før lederne i store selskaper kan få langt høyere lønn enn her i landet. Svenske Ulrica Fearn gikk i fjor fra jobben som finansdirektør i Equinor til en mye bedre betalt lederjobb i Carlsberg. Mens Equinor-sjef Anders Opedal totalt tjente nærmere 20 millioner kroner i fjor, tjente BP- og Shell-sjefene over 120 millioner kroner. 

– Verdien av å ha rett toppleder er høy, påpeker Bragelien. 

Han mener at virksomheter som ønsker ledere med internasjonal erfaring, kan være nødt til å tilpasse seg et internasjonalt lønnsnivå. Også i Norge presser markedskreftene topplønningene oppover. 

– Det er ganske få mennesker å konkurrere om som har den rette erfaringen, og som tåler det mentale presset som kommer med en sånn jobb. Det kommer ikke jobbsøknader i hundretall om du setter inn en slik stillingsannonse i avisen, sier han.

Tak på to millioner 

Samtidig finnes det toppledere med langt strengere regulering av lønnen. Rundt 230 av statens øverste ledere er tilknyttet statens lederlønnssystem, blant annet departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene samt toppledere i større etater og institusjoner, fylkesmenn og politimestere. De har en maksimal topplønn på to millioner. 

Mens toppsjefen i Equinor har nærmere 20 millioner i lønn og bonus, kan altså NAV-sjefen maksimalt tjene en tiendedel. Begge har krevende jobber, og begge er ledere for 22 000 ansatte. 

Lederlønnsutvalget, som la frem sin rapport i fjor, viste til at lederne opplever at statens lederlønnssystem har blitt mindre økonomisk fleksibelt. Det skjer i liten grad noen kobling mellom resultater og lønn. Ledere rekrutteres inn på et relativt høyt lønnsnivå fordi muligheten for senere lønnsøkning er liten, ettersom lederne skal følge frontfagsrammen det enkelte år. 

Selv om lederne i staten oppgir at de først og fremst er motivert av samfunnsoppdraget og spennende oppgaver, er de også opptatt av at det bør være en sammenheng mellom resultatene de bidrar til, og den lønnen de får, skrev utvalget.

Stanger i taket 

Det er etter hvert flere toppledere som stanger i taket på to millioner, og i enkelte stillinger kan lønnstaket gjøre det vanskelig å rekruttere. Stortinget har åpnet kontrollsak mot tidligere næringsminister Iselin Nybø (V) for at hun innvilget 2,5 millioner kroner i lederlønn til Tone Lunde Bakker da hun fikk jobben som administrerende direktør i Eksportfinansiering Norge i 2021. Blant Econa-medlemmer med interesse for lederstillinger i staten sier 39 prosent at de ville si nei til en lønn på to millioner. 

– To millioner er ikke en ekstraordinært god lønn. Veldig mange tjener rundt to millioner i Norge, sier Iver Bragelien, som var med i lederlønnsutvalget. 

Han påpeker at ledere som har nådd taket, vil ha reallønnsnedgang hvert år. 

– Hvor mange vil godta dette? Jeg vet at en del statlige ledere har kjent på at de har gjort en kjempegod jobb, men ikke har fått noen belønning for det, sier han. 

Ville øke gradvis 

Hva ville skjedd om lønnstaket i statlig forvaltning ble fjernet? Det ville sannsynligvis ført til høyere topplønninger og økte lønnsforskjeller i staten, sier seniorrådgiver Knut Håkon Grini i Statistisk sentralbyrå. Han har kartlagt norske lønninger i en årrekke og sett at endringer vanligvis skjer langsomt. Endringer i topplønningene ville nok også skjedd gradvis, etter hvert som det ble ansatt nye ledere i en ny konkurransesituasjon. 

Grini tror ikke det er aktuelt for det offentlige å konkurrere om de aller best betalte topplederne. 

– Hvis vi ser på hvem som sitter i statlige lederstillinger nå og litt bakover i tid, ser det ut som de i hovedsak har annen rekrutteringsbase enn private selskaper. Disse lederne kommer ofte fra andre deler av staten. Det er en slags stollek internt i staten, sier han.

Ikke generelt problem 

Lederlønnsutvalgets undersøkelse viste at det ikke er noe generelt problem med rekruttering i staten, påpeker statens personaldirektør Gisle Norheim. 

– I sine tilbakemeldinger til utvalget sa lederne at de ikke opplever at det finnes et generelt problem med å rekruttere og beholde ledere innenfor det statlige tariffområdet. Når det kommer til spørsmålet om lønn, var tilbakemeldingene at lønn har betydning for å rekruttere ledere til enkelte sektorer og med enkelte utdanninger hvor det er særlig konkurranse om arbeidskraften. Lønn er også viktig for å rekruttere yngre ledere. Generelt var mange opptatt av at lønnen må oppfattes som rimelig i forhold til oppgaver, kompleksitet og ansvar i stillingen samt i forhold til sammenlignbare stillinger internt og eksternt og i samfunnet i stort, skriver Norheim i en e-post til Magma.

Ingen øvre grense 

Vi kan like det eller ikke, men penger betyr noe for de fleste av oss. Har vi valget mellom to spennende jobber, er det stor sannsynlighet for at vi velger den med høyest lønn. Men finnes det ikke en grense for hvor høy lønn vi kan få før penger slutter å bety noe? Nei, mener Iver Bragelien. Porsche nummer to gir kanskje ikke like stor glede som den første, men den gir fortsatt glede. Det er en antakelse i økonomisk teori at penger betyr mindre når vi passerer en viss grense, men de færreste har skyhøye formuer før de går inn i topplederstillinger, påpeker Bragelien. Derfor er det vanskelig å se noen ende på diskusjonen om topplønnsfesten som han engasjerer seg i med jevne mellomrom.

ENQUETE

Spørsmål: Tjener norske ledere i offentlig sektor for mye eller for lite? 

Kristin Clemet, Civita

Jeg mener at ledere som er omfattet av Statens lederlønnssystem (SLS), ikke tjener for mye. Gjennomsnittslønnen i 2022 er på cirka 1,5 millioner kroner, og lønnsutviklingen fra 2021 til 2022 lå under frontfaget. Virksomhetene de leder, er til dels svært store, har et stort ansvarsområde og krever meget høy kompetanse. 

 

 

 

Anne-Kari Bratten, Spekter

Det er grunn til å være oppmerksom på at et absolutt tak for lederlønn vil kunne gjøre det vanskeligere å rekruttere de beste lederne – uansett hvilken sektor eller virksomhet det er snakk om. Spekter er enig i at statlige og andre offentlig ledere ikke bør være lønnsledende i Norge. Samtidig må man ikke glemme at staten har virksomhet som er omfattende å lede både når det gjelder ansvar, størrelse og kompleksitet. Om statens lederlønnssystem fungerer godt nok til å rekruttere de beste lederne til disse stillingene, må de som ansetter statlige ledere, vurdere. 

 

Hannah Gitmark, Tankesmien Agenda 

Selv om lønnsforskjeller i arbeidslivet selvsagt reflekterer forskjeller i utdanning, arbeidsoppgaver og arbeidstid, bør det være et varsko at lederlønningene i det offentlige vokser raskere enn for de ansatte. På sikt kan det undergrave noe av det som gjør det norske arbeidslivet produktivt og velfungerende. Studier viser at arbeidsplasser med store forskjeller i lønn mellom ledere og ansatte blant annet opplever flere konflikter, høyere sykefravær og høyere turnover.Høy lederkompensasjon kan også undergrave lederens evne til å motivere andre. I et land med upregede likhetsnormer kan nok dette gjøre seg spesielt gjeldende. En situasjon der toppledere hvert år drar fra vanlige arbeidstakere, vil dessuten føre til et samfunn med større ulikhet.