Teamswork

Småpraten med kolleger er det siste året blitt borte, men til gjengjeld har det vært full oppslutning om Teams møtene. Folk tar seg sammen, samtidig som det er krevende. Hvordan folk har det foran sin egen skjerm, i sin egen stue, er selvsagt vanskelig å vurdere når man ikke har sett sine ansatte fysisk på flere måneder. 

«Koronaveggen», har Telenor kalt den veggen mange av oss møtte i andre fase av nedstengningen, når vi ikke lenger klarte å hente frem det lille ekstra som vi ofte klarer litt ut i krisen, når vi fortsatt tror at den snart skal gå over. Ansiktene på skjermene ble gråere. Flere skrudde av kamera i videomøtene. Etter hvert ble vi sittende å snakke til sirkler med initialer i, som var mutet. 

Det er i krise man blir testet som leder. For oppgavene blir flere og større. Og vi må samtidig legge til rette for at medarbeiderne skal lykkes. Selv har jeg ledet gjennom ulike kriser, både små og store. Når det virkelig blåser, finner jeg vanligvis nødvendig styrke, retning og nok motivasjon til å dure på. Men denne krisen er annerledes. Jeg klarer ikke lese organisasjonen som før, når jeg ikke er fysisk til stede for å plukke opp signaler. Den korte beskjeden i gangen, på vei til kaffemaskinen, det litt for trøtte trynet på morgenen, eller blikket på slutten av en tøff arbeidsdag. Det er vanskelig å overføre det til mail eller chatten på Teams.

Min viktigste læring gjennom dette året har vært at folk tåler mer enn man tror. Jeg har sett ansatte med stor skapervilje, som ikke bare vedlikeholder, men driver frem utviklingen.

Mye ligger i at vi evner å se hele mennesket, ikke bare ressursen. Denne erfaringen tar jeg med meg også i «fredstid».

Ledere jeg har snakket med har valgt ulike veier. Noen har innført møteforbud i organisasjonen en fast time hver dag, og pålagt alle ansatte å ta en time ute i frisk luft og dagslys, vekk fra hjemmekontorets mørke arne. Selv har jeg også hatt mange gående møter. Lagt planer og strategier på isete stier i marka, på vei opp til en høyde der utsikten har gitt litt perspektiv og håp om bedre tider. Som leder må jeg også være bevisst på hvor jeg selv får påfyll av energi, ikke minst i en krise som strekker seg over så lang tid.

Det har vært lyspunkter, absolutt. Et av dem er arbeidet med dette tidsskriftet. At vi etter et iherdig teamwork, eller skal vi si Teams-work, lanserer et av de viktigste tilbudene til våre medlemmer – god journalistikk og faglig nyttig innhold om ledelse og økonomi – i helt ny drakt. Det er jeg rett og slett stolt av. 

I denne utgaven av Magma har vi snakket med tre ledere som forteller hvordan det har vært å styre gjennom et år som ikke likner noe annet. Her møter dere salgsdirektør Christine Kausland ved hotellet The Hub i Oslo, HR-direktør Øystein Bakken i Telenor Pakistan og direktør Karl Vestli, som måtte overta sjefsjobben i Direktoratet for e-helse midt i pandemiåret. De gir oss gode refleksjoner om ledelse i koronatiden, og perspektiver både fra privat næringsliv og det offentlige, fra både inn- og utland. Det er sikkert store forskjeller på å lede salgsteamet på et hotell, telecom-medarbeidere i Pakistan og en statlig etat som havner i en egen krise midt i den koronakrisen. Men det er også noen likheter. 

Det blåser på toppene, sies det. Mens andre ganger er det så vindstille at det føles ensomt. Å være leder handler ikke bare om stå støtt i all slags vær, men å tørre å dele, tørre å «bjuda på», og være nær.  

Apropos vær. Nå er sommeren her og landet åpner opp for lysere tider!

Bla deg gjennom hele Magma nr. 3 2021