Slipp økonomene til

Hva er prisen for et liv? Hvem skal få behandling, og hvilke medisiner skal vi tilby? Spørsmålene er både brutale og betente. Denne utgaven av Magma er en spesialutgave om helseøkonomi og helseledelse der vi har satt søkelys på disse temaene. 

Mange kjemper en brutal kamp for å få nødvendig behandling. Thomas Rønnestad måtte ta kampen i offentligheten for å få nødvendige medisiner til sin sønn på ti år, som trenger hjelp til det aller meste. Det krever ressurser og pågangsmot å fronte slike saker. Man skal være frisk for å være syk, som det heter. 

Helsepersonell redder liv hver dag. Vi kan være takknemlige for å leve i et land med et offentlig helsevesen som står parat den dagen vi trenger hjelp. Samtidig hører vi også om de som har negative erfaringer i møte med helsevesenet. Om lange helsekøer og helsepersonell som løper fra den ene pasienten til den andre. Om frustrerte leger som tyr til desperate løsninger for å jobbe i det de er utdannet i. Som føler at de ikke strekker til, og som opplever det som ekstremt frustrerende å ha en arbeidsgiver som planlegger for ikke å kunne levere. For det er det som ofte skjer. 

Helse-Norge gjør dumt i å plassere økonomen på gangen.

Det er nok av kamper som tas i dagens helsevesen, og med en befolkning som stadig blir eldre, blir det ikke mindre utfordrende å sikre gode, likeverdige og bærekraftige tjenester til hele befolkningen fremover. Med mindre det tas modige grep. 

Som økonom og leder stiller jeg to betimelige spørsmål: Hvordan er ressursutnyttelsen kalibrert ved norske sykehus? Og hvorfor er ikke økonomer invitert med når store beslutninger tas i Helse-Norge? På vegne av økonomene vil jeg melde at vi har noe viktig å bidra med. Vi er ikke bare programmert til å kutte i kostnader. Vi er også skolert i å finne de riktige investeringsnivåene, og vi er gode på å analysere hvordan ressurser kan utnyttes på best mulig måte. Klinikerne har fagekspertisen, men økonomen kan regne på alternativer. Jeg forstår ikke at Helse-Norge tar seg råd til å plassere økonomen på gangen. 

Det er synd at diskusjoner rundt sykehusdrift og helseledelse i for stor grad ender opp i partipolitikk og særinteresser. Hva skjer om vi kaster alle kortene opp i luften og diskuterer løsninger helt uten politiske bindinger? Hva om vi tar to steg tilbake og unngår «sånn må det være»-retorikk og politikk? 

Ledelse er både nøkkelen til og det største hinderet for å lykkes med gode resultater. Målet bør være et velsmurt, høykompetent og effektivt helsevesen, med en leder som har det som profesjon å lede. En leder som konsentrerer seg om målet og ikke drar med seg særinteresser eller usunne maktstrukturer i lederskapet. For meg handler ledelse om å snu på hver stein og tørre å ta uvanlige beslutninger. Vi har et skakkjørt helsevesen, der fagpersonell slutter og blir utbrente, mens helsekøene vokser og eldreomsorgen lider. Hvis vi ønsker et bedre offentlig helsevesen, må vi være villige til å gjøre noe annerledes. 

Etter Rønnestads modige kamp om nødvendige medisiner fikk sønnen endelig den behandlingen som skulle til for å leve et verdig liv. Prisen på et liv er et tema det er vanskelig å snakke om. Langt mindre å regne på. Samtidig må vi ha tall og fakta før vi kan gjøre forbedringer. Det gjelder å få mest ut av begrensede ressurser. Slipp økonomene til! 

Nina Riibe
Adm. dir. i Econa 
nina.riibe@econa.no