Foregangsmannen

– Jeg tror at flaks kommer til den som har forberedt seg og ser den når den kommer. Jeg kom inn i oljeindustrien på et gunstig tidspunkt og tjente masse penger på det. At det ble så mye, var flaks. Tilsvarende gikk jeg inn i fornybar på et lite gunstig tidspunkt. At jeg tapte så mye på fornybar, var uflaks. Men begge deler var rasjonelle prosesser, sier Jens Ulltveit-Moe.

I år er det 40 år siden han startet shipping- og energiselskapet Umoe. Fra midten av 1980-tallet gikk han tungt inn i olje, og mente i mange år at klimaproblemer var noe venstresiden fant på for å gjøre livet surt for slike som ham. På begynnelsen av 2000-tallet leste han en klimarapport fra FN.

– Da ble jeg skremt, og overbevist om at det var det moralsk riktige å forlate oljebransjen. Samtidig tenkte jeg at det lå en investeringsmulighet i det forestående skiftet over til grønn energi.

Han solgte sine 25 oljetankskip og virksomheten som sysselsatte 4 000 mennesker i oljeindustrien.

– Jeg trodde endringene ville komme raskt, men der tok jeg feil. Vi er nå der jeg trodde vi ville være i 2010. Jeg mener at min analyse av endringene som ville komme, og virkningene av dem, var helt riktige. Jeg var bare altfor tidlig ute, og det kostet meg dyrt – mange milliarder.

– Hva tenker du om det nå?

– Jeg tenker på det bibelske sitatet hva gagner det et menneske om han vinner verden, men tar skade på sin sjel.

Jeg gikk feil i REC – jeg investerte, vel vitende om pågående problemer i USA og Kina. Jeg tenkte at verden umulig kunne være så dum at de som hadde den beste teknologien og den billigste produksjonen, kunne få den stengt ned. Men så dum var verden. Jeg hadde faktoren inne, men feilbedømte. Nå bygger jeg et stort hydrogenanlegg i Kina ut fra en analyse basert på at USA og Kina kan fortsette å være fiendtlig innstilt overfor hverandre, men at det samme ikke vil skje med Europa. Følgelig tenker jeg at jeg som europeer kan investere i og samarbeide med Kina. Det kan vise seg å være riktig eller galt, men det er i alle fall min analyse.

Jeg tenkte at verden umulig kunne være så dum at de som hadde den beste teknologien og den billigste produksjonen, kunne få den stengt ned.

Etter en perfekt storm i 2020, der Umoe-konsernet sto i fare for å bryte lånebetingelsene med banken, bioetanolprisene raste i takt med oljeprisen og pandemien strupte kontantstrømmen fra restaurantvirksomheten, er både tallene og virksomheten blitt grønnere. Ulltveit-Moe og Co. har solgt unna eiendeler for halvannen milliard, og 85 prosent av virksomheten består nå av grønne investeringer. I 2021 og 2022 tjente konsernet til sammen én milliard før skatt – delvis takket være salg av virksomhet – og bioetanolvirksomheten i Brasil har brakt Ulltveit-Moe tilbake inn på Kapitals 400-liste i 2023. Også fjoråret endte solid i pluss for Umoe, ifølge Ulltveit-Moe. Marerittet er blitt til en grønn drøm.

– Hvis det er slik at vi bekymrer oss mer for rentene enn klimaet – hva mener du dette forteller om oss?

– Det er et symptom på kortsiktigheten. Vi har en gal samfunnsforståelse, og det er alvorlig. Dagens rentenivå er høyt når vi sammenligner med de seneste ti årene, men historisk sett er det lavt. Vi har høy inflasjon, men lønnsoppgjørene demmer opp for den. Vi har en stat som tar vare på dem som er dårligst stilt, vi har ikke arbeidsløshet, og det er vanskelig å få bord på restauranter. Det ringer ikke krise i mine ører, nei. Samtidig har vi en virkelig alvorlig utfordring med klimaet, og skadene som oppstår, er irreversible. Kapitalismens kortsiktighet er et elendig utgangspunkt for å løse klimakrisen. Demokratiene er i stand til å handle raskt og resolutt, det så vi under pandemien. De er i stand til det når det er en krise som alle forstår at er truende. Klimautfordringen er motsatt: Den utspiller seg over tiår, den er vesentlig mer alvorlig, og den må løses langsiktig.

– Skal vi redde verden med pisk eller gulrot?

– Alle sier at vi ikke får gjort noe med klimaet ved å true. Jeg observerer likevel at vekkelsespredikanter de siste 700 årene har malt helvete i rødt for å få folk til å omvende seg, og frem til for 50 år siden fungerte det. Det var også trussel om snarlig død som gjorde at vi var så raske med å tilpasse oss under covid. En av utfordringene med klimakrisen er at du må ofre noe i dag for en fordel i fremtiden, og du vet ikke om du som individ får den fordelen eller ikke. Derfor må staten legge rammene. Vi trenger pisk i form av kvotepriser og karbongrenseskatt, og gulrot i form av skattelettelser for klimavennlige investeringer. Sistnevnte har fungert godt i USA, og vi så også effekten av det på elbiler i Norge.

– Må vi ofre naturen for å redde klimaet?

– Det enkle svaret er ja. Vi må ofre noe av naturen for å redde den. Global oppvarming vil ødelegge mye mer natur enn inngrepene for å sette opp vindmøller vil gjøre.

Vi må ofre noe av naturen for å redde den.

– Er den norske nøkternheten gått tapt?

– For det første er den kulturen veldig verdifull og har bidratt i veldig stor grad til at vi har den gode velferdsstaten som vi har. Holdningen er avspeilet i Oljefondet: gleden av oljen som var. Jeg synes solidaritetstanken svekkes, og at det som tidligere ville vært et helt uakseptabelt forbruk – se for eksempel på Røkke – nå beundres av mange. Det er et stort skifte, som er med på å uthule det vi tidligere betraktet som norske verdier.

– Hva tenker du om norske skatteimmigranter til Sveits?

– Jeg forstår dem godt. Jeg tenker at det nærmest var en arbeidsulykke at kapitalbeskatningen ble skjerpet så voldsomt. Det er fristende å flytte hvis du har en skatteregning på mange millioner hver måned, det skjønner jeg godt – men jeg har ikke tenkt å gjøre det selv. For hvis jeg gjør det, blir jeg en slave av pengene, i stedet for at de skal tjene meg. Og i min alder er det få incentiver til å flytte – det er heller et spørsmål om hvor mye arvingene skal få.

Utforsk mer spennende lesestoff i Magma 1/2024!